For mange år siden var jeg usikker på om det var riktig at lovverket tillot homofile å adoptere barn. Det mener jeg ikke lenger. Jeg har forandret mening. Det har ikke Knut Haavik.
Jeg forandrer ofte mening. Når debatter oppstår våkner noe til liv, og min første følelse er en spontanmening. Den er emosjonell og bygger på følelser, kanskje fordommer, tidligere erfaringer og eventuelle kunnskaper. Jeg sier eventuelle, for i starten av en debatt har jeg ofte få eller ingen kunnskaper. Kunnskapene tilegner jeg meg i løpet av debattiden.
Jeg får kanskje vite at flere tusen barn i USA og flere hundre barn i Norge vokser opp med foreldre av samme kjønn. Jeg får vite at det er forsket på disse barna og deres situasjon, og at deres totale livsvansker ikke overskrider dem andre barn har. Så sammenligner jeg denne kunnskapen med den erfaringen jeg selv har med elever som har vokst opp med homofile foreldre. Så vidt jeg vet har ikke de hatt spesielle problemer verken med voksne eller barn. Så følger jeg diskusjonen i media, diskuterer med venner, familie, kolleger og elever. Jeg får vite at saken har andre sider som jeg ikke hadde tatt med i betraktningen. Adopsjon av stebarn, arverett – det var mye jeg ikke hadde tenkt på. Sakte, veldig sakte skjer det noe med meg. I en glidende overgang går jeg fra den første spontanmeningen og over i en velfundert mening.
I denne saken forandret jeg standpunkt. Jeg mener nå at lovverket bør endres så homofile kan adoptere barn.
Andre ganger forandres ikke den første spontanmeningen. Jeg mener det samme, men nå er det velfundert, og jeg kan argumenter for det.
Vi mennesker mener noe om det meste. Alle meningene vi har baserer seg på et grunnlag bestående av følelser, erfaringer om eventuell kunnskap. Men hva hvis kunnskapene er feil? Hva hvis jeg går rundt og mener noe om andre menneskers måte å innrette sitt liv på fordi jeg tror at det ikke er til det gode for dem eller samfunnet? Hva hvis jeg beviselig tar feil, – men bare ikke har sett bevisene fordi jeg ikke gadd finne fram til dem? Hvor mange ting går jeg rundt og mener noe bastant om på grunnlag av feil kunnskap?
Jeg tror jeg skylder mine medmennesker å basere mine holdninger til dem på mer enn føleri.
Det gjelder å henge med, – både for meg og for Knut Haavik.
Livet leker 