Thv har reist på leirskole, og han blir borte i en hel uke. Det høres merkelig ut, men det er første gang jeg er hjemme alene så lenge. Sist var i 1982, før vi fikk barn. Da var han på militærøvelse. Så kom ungene, og når en av oss var borte et par dager, så var alltid de hjemme og passet på oss voksne.
Egentlig gledet jeg meg til å ha hele huset for meg selv. Men det er ikke helt som jeg trodde. Det er stille. Uhyggelig stille. Når jeg leser noe interessant i avisa, så har jeg ingen å fortelle det til. Plutselig så jeg ingen vits i å lage middag og dekke pent bord, og det var ingen som spurte om jeg ville ha en kopp te etter maten. Til morgenen i dag holdt jeg til og med på å forsove meg. Klokkeradioen sendte ut både nyheter og kåserier, men det var ingen der som minnet meg på at det var på tide å stå opp.
Mørkeredd er jeg også. Ikke veldig mørkeredd, men litt. Da jeg var barn hadde min far klart å overbevise meg om at det aldri var noe å være redd for, så da var jeg ikke det. Jeg stolte på pappa. Siden jeg ikke tror på spøkelser og den slags, måtte redselen eventuelt knyttes til farlige mennesker. De finnes. I 1979 var jeg på Interrail i fire uker. Da jeg kom hjem satte jeg meg til for å lese sommerens aviser. Og da ble jeg mørkeredd. Ei ung jente på min egen alder hadde blitt brutalt myrdet inne i sitt eget hus midt på lyse dagen. Morderen var en ung gutt på seksten år. Jeg glemmer aldri navnet hennes. Etter den dagen har jeg alltid vært litt engstelig når jeg er alene et sted hvor ingen ville høre meg hvis jeg ropte.
Menn lever kortere enn kvinner, og Thv er eldre enn meg. Muligheten for at jeg kommer til å bli alene en gang er reell. Det må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke tanken. De fleste familier i Norge er enpersonsfamilier. De har det altså så stille som jeg har det nå hver eneste dag. Det ville jeg nok trenge tid til å venne meg til.
Det beste med å være alene hjemme er å komme hjem fra jobben til tomt hus. Da er jeg så sliten at jeg helst vil spise og holde kjeft. Men etter en times tid blir det tomt igjen.
Det er egentlig rart at veggene ikke klapper sammen og lysene blinker nå som han har reist. På søndag måtte han opp til min mor for å få skikk på det elektriske anlegget. Noe hadde kortsluttet. Så ringte min venninne og lurte på om hun kunne få låne ham. Hun hadde kjørt bilen feil inn i garasjen så den satt fast. Senere måtte han fikse min pc som nektet å sende mail. Jeg får krysse fingrene og håpe at alle tenkniske duppeditter holder fred fram til fredag.
Da kommer nemlig kjæresten min hjem igjen!
Livet leker 