Hadde noen sagt at et av mine barn skulle gå på privatskole, da ville jeg ha hevdet at det var en umulighet. I går søkte Henrik, med vår velsignelse, om opptak på Sonans privatgymnasium i Trondhjem. Hvordan er det mulig?
De siste to ukene har han fått tilbud om studieplass, men hele tiden har han virket misfornøyd og trist. Han vet ikke helt hva han vil bli når han blir stor, men det er noen drømmer som går ut og inn av hodet hans. Alle disse drømmene krever flere realfag og også litt høyere poengsum enn han har i dag. Tar han imot det studietilbudet han har fått i år, så blir det halvhjertet og med en drøm om at det kunne ha vært noe annet. Det slo meg plutselig at han faktisk ikke er ferdig med videregående skole. Det er en jobb som gjenstår.
Målet kan egentlig bare nås på to måter: Enten leser han disse fagene helt på egen hånd, og går opp til eksamen som privatist. Han er både studiemoden og arbeidsvillig, men det blir i meste laget når han skal bo alene for første gang i sitt liv. Alternativ to er å la et privatgymnas hjelpe ham med undervisningen. Han har brukt opp sin rett til tre års videregående skole, så i det offentlige skoevesen er de ferdige med ham. Kanskje kunne vi klart å snakket ham inn i en realfagsklasse her i byen, men da måtte vi gått bakdrøen. Dessuten er han overmoden for å flytte hjemmefra.
I Trondhjem er det to privatgymnas, – Sonans og John Bauer. Jeg har brukt et par dager på å sammenligne dem: Hjemmesidene er saumfart, jeg har snakket med skolene, – og med rektor på den ene, vi har ringt venner og bekjente i Trondhjem for å finne ut om de kan si noe mer fordelaktig om den ene enn den andre, – men det kan de ikke.
Det er to ting som gjør valget vanskelig. John Bauer har veldig få elever på realfag. Få elever i klassen er bra, men samtidig kan det vitne om manglende tillit til skolen. Sonans har nemlig oppunder 90 elever på samme studium. Onde tunger hevder dessuten at John Bauer ikke klarer å sette i gang alle sine klasser hvert år. Til gjengjeld ser det ut til at Sonans er mye, mye dyrere enn John Bauer, og det kan vi ikke ta lett på.
Det er et vanskelig valg. For ham er det nok også litt vanskelig å skulle gå på en privatskole. Han hater alt som smaker av forskjellsbehandling, og han vet godt at ikke alle nittenåringer får den samme muligheten som ham.
Noen ganger står det kameler på menyen. Disse må han nok svelge mothårs.
Livet leker 