Med høsten kommer innelivet, og med innelivet kommer strikkepinnene fram. Det er sjelden jeg setter meg ned bare for å strikke. Det blir kjedelig. Jeg er heller ikke glad for å se på TV uten å ha noe annet å holde på med. Kombinasjonen gir seg selv: Strikking og fjernsynstitting. Sånn var det i riktig gamle dager også. Folk strikket samtidig med at de gjorde noe annet: mens de snakket og drakk kaffe, mens de gikk langs veien, mens de ventet på noe. Den gangen gjaldt det å nytte tiden. Jeg har andre motiver.
De siste åra har jeg nesten bare strikket votter, – mest selbuvotter. Når jeg trenger litt variasjon strikker jeg ekornvotter eller votter jeg kan brodere på. Selv om høsten ennå er ung, har jeg fått produsert noen par.
Etter at vottene er strikket, så skal de presses for å bli jevne og fine. Når den som er bitteliten skal til med strykejernet, er det flott at bukken kan stilles ned i passende arbeidshøyde. Det var så vidt hun turde, for håndkledet er kliss vått, og det freste og sprutet da det varme jernet ble presset flatt ned mot kledet.
Jeg strikker veldig mange barnevotter. Det går fort, og strikketøyet er lite og lett å ta med ut av huset. Og så passer de så godt på mine to fotomodeller. Begge to forelsket seg i ekornvottene, og det kan man forstå.
</p
Men selv om noen av vottene er for store, så ville de to modellene mer enn gjerne posere. Og flørte med kamera, – det kan de begge to, hver på sin måte.
Selv om sola skinner, har det vært kjølig om kveldene. De faste TV-seriene beynner å dukke opp på skjermen. Dette lover godt for produksjonen. Selv om jeg gir bort ganske mange par, blir de tre pappeskene fra Søstrene Grene fullere og fullere.
Snart må jeg kjøpe flere.
Livet leker 