Daily Archives: 30.08.07

Får jeg by på et hjerte?

Jeg har jo hørt om det før, men i kveld hadde Schrødingers katt et innslag om det igjen: Griseorganer i menneskekropper. Jeg fikk vite at man kan genmanipulere nyrer, lever og hjerter hos griser, sånn at de passer godt inn i en menneskekropp. Poenget er at pasientens egne gener settes inn i det aktuelle organet hos grisen. Grisens hjerte og pasientens hjerte blir så og si genetiske tvillinger. Tenk at det går an! Fantastisk! Griseflaks! Ja, forutsatt at du ikke er gris da selvsagt. Ikke for det, historien er full av mennesker som har ofret sitt liv for at andre skulle få leve, så hvorfor skulle ikke en gris kunne få den muligheten? Grisene har jo dessuten gjort det til et yrke å ofre seg for andre, og det kan da ikke være verre å ende som transplantert hjerte i brystet på et sykt barn enn å havne som glasert skinkestek på middagsbordet. Og hvem vet, – kanskje kan de, grisene altså, få til begge deler på en gang. Først redder purka livet på en ellers dødsdømt pasient, og så får den lykkelige eieren av et nytt grisehjerte servert sitt første måltid som friskmeldt, – en saftig kotelett fra hjerteverten. En svinaktig god ide!

Jeg kjenner en som er nyretransplantert. Hun er rask og rørig, ja. nærmest hyperrørig, men altså uten originalnyre. Resten av livet må hun ta kilovis med medisiner. Før lunsj stapper hun i seg så mange tabletter at hun knapt nok rekker å spise før pausen er over, – hvis hun i det hele tatt har noen appetitt igjen. Og som om ikke det var nok; mange av disse pillene har leie bivirkninger. Forhåpentligvis sitter hennes arvenyre trygt der den sitter, men skulle den bli utslitt, kan hun jo nå satse på et svin. Trenger hun en ny nyremodell, kan hun kanskje håpe på en av de genmanipulerte. Det kan bety ei framtid uten både pilleglass og bivirkninger, – og kanskje får hun tid til å spise lunsj også.

Dessverre er ikke disse grisene klare for levering riktig ennå. I mellomtiden må vi nøye oss med donororganer fra vår egen art. Nyrer kan man heldigvis ofte få fra familiemedlemmer, som kjent har de fleste av oss en mer enn vi trenger av akkurat dette organet. Men dessverre er ikke alle familier helt kompatible, for å holde oss til et teknisk språk. Når det gjelder hjerter kan det dessuten fort by på problemer å gi bort det ene man har. Det betyr at mange som trenger en reservedel må vente til noen dør. I Norge har jeg hørt at de som skal få familienyrer blir lagt inn til operasjon om sommeren. På grunn av de lyse kveldene og de tørre fine veiene kommer det inn få potensielle donorer på denne tiden av året. Om vinteren sørger trafikkulykkene for friske leveranser av organer, – men dessverre, eller snarere heldigvis, er det et misforhold mellom tilbud og etterspørsel. For pasientene som venter på et organ mens tiden er i ferd med å renne ut for dem kan spenningen bli ulidelig, for ikke å si dødelig. Når det så endelig kommer inn en pasient som ikke lenger trenger sine organer, er de prisgitt at de pårørende til denne pasienten sier ja til at deres kjære kan brukes som reservedelsmenneske.

I min enfoldighet har jeg trodd at de fleste gir et positivt svar på en sånn forespørsel, men der tok jeg feil. Om saken er aldri så god, så sier likevel en av tre nei. At de tør! Tenk om man først sier nei, – og så får man senere behov for et organ selv. Hva kan det komme av at så mange ikke vil være med å hjelpe? Kanskje kommer spørsmålet mens man er midt mellom håp og tvil. Kanskje er sjokket over å bli spurt for stort. Kanskje orker de ikke tanken på å gravlegge sin kjære i demontert tilstand? For noen kan det til og med handle om religiøse forestillinger om en kropp som en gang skal gjenoppstå, – hva vet vel jeg. Mye ville kanskje vært gjort hvis de pårørende hadde visst på forhånd at den forulykkede ønsket å stille sin kropp til disposisjon for andre etter sin død?

Med dette i tankene og full av idealisme skred jeg til verket for en tid tilbake. Ved middagsbordet nærmet jeg meg temaet donorkort via en hjerteskjærende pedagogisk historie om et lite barn som hadde vært millimetere fra å bli reddet av en hjertetransplantasjon, – men så hadde de pårørende til den mulige donoren sagt nei. Og jeg ville bare ha sagt, at hvis noen skulle ha bruk for meg, så stilte jeg hele min kropp til disposisjon til hva det måtte være. Jeg kunne spart meg anstrengelsen! Mine kjære små som slett ikke er små lenger, forsikret meg om at det skulle de nok huske, men de tvilte på om det noen gang ville bli aktuelt. Som min mer enn nøkterne sønn uttrykte det: Mamma, hvem tror du har bruk for nyra di som har destillert rødvin siden tidenes morgen? Der fikk jeg den, og selv om hjertet mitt absolutt er av de gode, i hvert fall synes mannen min det, så spørs det om ikke det har slått for mange slag til at det skal kunne ha noen framtid i second-handbransjen. Synd egentlig, jeg hadde nesten sett fram til at deler av meg kunne fått en ny sjanse i en ung kropp et eller annet sted. Når det gjaldt de andre i familien, så slapp jeg visst ingen bombe ved middagsbordet. Ingen hadde noen motforestillinger mot gjenbruk. De hadde faktisk donorkort i lommeboka alle tre allerede. Jeg pustet lettet ut. Det er godt å vite hvor man har hverandre så lenge man har hverandre; – og etterpå får man ta det som det kommer.