Hektisk hyggehelg

Det er travle tider nå om høsten, og hyggelige. Denne uka begynte høstferien, og vi har mye vi skal rekke på en uke. Egentlig kunne vi nok møtt på jobben hver dag, for det er en del skolearbeid som må skuffes unna før neste mandag. Men først og fremst var dette en C og M-helg, og vi har lekt småbarnsforeldreleken helt fra torsdag til i dag. Alle som har småbarn vet hvor hyggelig det er, men de skriver nok også under på at det er slitsomt. Det gjør i hvert fall vi.

På fredag hastet jeg hjem for å gjøre i stand til middag med mamma om kvelden. Jeg laget en tapasmeny som skulle rekke i to dager. Aller først startet jeg med å grille paprika. De er så utrolig flotte i fargene nå, og heldigvis beholder de fargen også etter at de er grillet.

Det ble travelt, og jeg rakk ikke verken å rydde eller vaske så mye som jeg hadde tenkt. Bordet så også ganske hverdagslig ut da vi satte oss. Men hyggelig ble det, for med mamma, de to små og oss to ved bordet var jo selskapet det beste.

På lørdag ble det tid til både rundstykker, aviser og opp til flere tekopper før vi måtte komme i gang med dagens dont. Det er ikke til å komme fra at badet må vaskes og overflatene ryddes når man har invitert gjester, – og sånn var det denne gangen også. Dessuten måtte noe av maten kompletteres. Heldigvis handlet det bare om noe småtteri. Maten får også et stort fokus når det er invitert gjester, men jeg liker å ha dette fokuser før gjestene kommer, og ikke etterpå. Da passer det godt med kanapeer, koldtbord eller som denne gangen – tapas. Da kan man lene seg tilbake og være gjest i sitt eget hjem etter at alle har satt seg.

Jeg hadde bestrebet meg på å ikke lage så alt for mye av hver rett, sånn at vi ikke skulle sitte igjen med mat til en militærbataljon etterpå. Det er nemlig en av farene med å lage flere retter. Det blir så mye rester. Og siden vi ikke skal være hjemme så mye denne uka, var det best om alt ble borte.

I tillegg til de grillede paprikaene hadde vi små biffbiter med tomat, lammekjøttboller med ost og chili, spansk salami og bitte små Jacksonpoteter.

Så var det grillet norsk chevre på toast, glassert med honning og rosepepper, presidentost brique med fikensyltetøy, druer og nøtter.

Og til sist to velkjente retter fra tidligere i høst: Dadler med bacon og et fat med gratinerte blåskjell.

Til dessert hadde jeg laget kokospanakotta med bringebær, og det skulle vise seg at det fristet til gjentagelse.

Så var det bare å vente på at de fire venninnene fra jobben skulle innfinne seg. M og C gledet seg veldig, for de elsker at det kommer gjester. Da får de så mye deilig oppmerksomhet, men denne gangen skulle de ikke få sitte til bords. Dette var voksenselskap, og begge to var badet, bepysjet, bespist, bepusset, besunget og belest før gjestene kom, og ordren var klar: De fikk hilse på, og så var det marsj i seng. Planen holdt nesten. Bare M måtte gå en æresrunde i stua og showe litt for å få litt ekstra oppmerksomhet å sove på.

Thv hadde kjøpt rosa boblevin til oss, for vi skulle jo innvie det nye rommet mitt. Og så satte vi oss til bords. Vi spiste og drakk, men mest av alt pratet vi. Burma fikk ligge der det ligger denne kvelden, men vi tok en runde om valget og det sørgelige faktum at vi nå bor i en kommune med ordfører fra Fremskrittspartiet. Hvordan er det mulig? Og så gled samtalen over der hvor den alltid ligger når vi er sammen: Skole, pedagogikk, elever og barn, barn, barn. Det er kanskje ikke så rart. Vi har alle barn i alderen fra 2 til 23 år, egne og andres barn er faktisk fellesnevneren, – så er vi altså lærere.

Så spiste vi litt til, pratet mer, lo og drakk. Alt i alt en fortryllende aften. Det er så deilig å sitte sånn ved enden av et bord og se utover hyggelige ansikter, mat, glass, vin og pynt i en skjønne forening. Det bordet som var pent, men litt for hygienisk da vi startet, er fullt av liv og kaos. Da hygger jeg meg.

At jeg ikke fikk sove da alle hadde forlatt residensen sånn i totida er en annen historie.

I dag var det bare å komme i gang med dagens dont, og den var ikke liten. Først skulle festen luftes ut og ryddes bort. Thv skiftet til vinterdekk, og så var det bare å fylle bilen med alt det Henrik ikke fikk plass til da han dro oppover i august. Ungene ble levert til mammaen sin, og klokka halv fire satte vi kursen mot Trondhjem, -første stopp: Lillehammer.

Rødt for hvem – Burma eller oss selv?

Jo da, – jeg kledde meg i rødt på jobben i går. Rødt for Burma. Men sånne aksjoner som det gir meg alltid litt vond smak i munnen. For hvem er det egentlig som har glede av at vi i vår del av verden kler oss i rødt en dag i september? Mest av alt er det nok godt for oss selv. Vi går der i våre røde bukser, t-skjorter og gensere og nikker megetsigende til hverandre. Det gir fellesskapsfølelse. Vi er med. Vi engasjerer oss, og nå har vi gjort vårt.

Æsj, – det er litt kvalmt!

Det koster lite å engasjere seg gjennom en rød t-skjorte. Skal vi virkelig hjelpe Burma, så vil det koste, og vi liker ikke at det koster.

En boikott av OL i Kina vil muligens, men bare muligens få Kina til å hviske generalene i Burma noen viktige ord i øret.  Og kanskje burde Statens Pensjonsfond her i Norge vurdere å plassere sine 21 milliarder kroner et annet sted.

Men da må vi gidde å ofre noe mer enn litt ekstra vask av en rød bukse, en rød t-skjorte eller en rød genser.

Første smak av jul

Jeg vet ikke om det er mine nordnorske gener som rir meg, men til jul må vi ha hjemmelaga lammerull. De som synes ferdigkjøpt rull og sylte og plastpakka småkaker smaker like godt som hjemmelaga, de kan spise det. Jeg synes ikke det, derfor lager jeg alt selv. Hylekoret om hvor travelt vi har det, nekter jeg å delta i. Det finnes ingen generasjoner som har hatt bedre tid enn det vi har. Og heldigvis tilhører vi også en generasjon som kan bruke mye av tida vår til det vi vil. Vi kan velge å lage mat – eller la det være. Jeg liker å ta vare på gamle mattradisjoner, – og da er jula en gylden mulighet. At selve produksjonen må skje nå, skyldes ganske enkelt at det er nå råvarene blir ført til slakterbenken.

De første åra jeg laga lammerull, laga jeg den på tradisjonelt vis: Ei rulla lammeside som ble krydra og sydd før den lå i saltlake noen dager før koking. Etter at ungene begynte å få smaken på kjøttmat, har jeg stort sett laga den ferske rullen med urter. Den var rett og slett mest populær.

Jeg lager alltid to ruller om gangen, og det foregår omtrent sånn som dette. Man kjøper to store slagsider av lam. Det er viktig å presisere hva de skal brukes til, så vet slakteren at de skal være store og pent skåret.

Det første man man må gjøre er å skjære ut alle ribben og all brusk. Det foregår med en liten skarp kniv, – denne ganger Søstrene Grenes rotkniv.

Bena legges i en kjele og kokes mens jeg gjør ferdig resten.

Så er rullene klare til å fylles. Jeg rører sammen litt lammekjøttdeig med salt, og et egg. Så tilsetter jeg hakka hvitløk, paprika, rødløk og masse bladpersille. Av krydderier ble det denne gang rosmarin og estragon. Denne massen fordeles så jevnt utover den benfrie slagsida.

Og det er nå moroa begynner, – nemlig selve syinga. Godt jeg aldri ble kirurg, for her foregår det hardt og brutalt. Mens jeg sitter der med min skarpe nål og litt bomullstråd tenker jeg alltid på hvordan det må være å sy i levende hud. Dette er i hvert fall moro.

Så er de ferdige, – og det er nå man ser om slakteren har gjort jobben sin. Her er den ene veldig fin,

mens den andre har alt for mange rifter og skader i skinnet.

Jeg vet ikke om vi her i familien har en ekstra lummer fantasi, men både vi og ungene fikk alltid de samme assosiasjonene når vi så de to kjøttfarga pølsene ligge der på bordet, – og det gikk aldri upåakta hen. Nå er det ingen unger hjemme som kan le av rullene mine. Heldigvis kommer de hjem før de skal spises til jul.

For å unngå at rullene sprekker under koking, blir de pakka stramt inn i et oppvaskhåndkle. Det kan også være en idé å surre dem, men etter at jeg oppdaga at det går fint uten, så har jeg slutta med det. Rullene legges i en kjele med kraft fra bena og litt juksebuljong. Så trekker de langsomt i nesten to timer. Kraften blir en fantastisk lammesuppe med kjøtt og grønnsaker i.

Når de er ferdig kokt tas de opp og legges i forsiktig press. Jeg bruker en tradisjonell rullepresse, men det går også an å legge dem under et par bind av et tungt leksikon.

De bør få ligge i press til de er helt kalde. Jeg deler dem alltid i to. Så får vi både sett hvordan de ser ut, – og vi kan lure oss til en smak. Og hvert år sier jeg det samme: Godt – men litt for lite salt. Minn meg på det neste år!

Hvor lang tid tok det egentlig? Like lite som jeg sitter og ser på at maling tørker, ser jeg på at rull koker eller ligger i press. Selve arbeidsprosessen tar omtrent en halv time, tenker jeg. Litt lenger tid enn det ville tatt å gå i butikken for å kjøpe dem.

Så bærer det rett i fryseren.

Dette er julemat.

En siste smak av sommer

I går aksepterte jeg at det var høst og innstilte meg på det. I dag hadde naturen ombestemt seg. Da jeg kom sent hjem fra jobben, hang Thv på en stige og malte hus, mens sola bakte ham i ryggen. Det var nok over tyve grader.

På ukemenyen sto det omelett, men det var også det eneste stedet vi hadde omelett i dag. Det flotte været og en lang dag krevde mer substans, og i superkjapt tempo laget jeg lammekoteletter, sopp og ris.

Vi spiste ute. Tenk vi satt ute i haven og spiste middag i dag, – 26. september. Det spørs nok om ikke det blir siste gang. Og så jeg som hadde tenkt å rydde bort havemøblene sist helg. Heldigvis rakk jeg aldri det.

Naboen kom også hjem, og så ble det en av våre mange hyggeprater over gjerdet. Etterpå besteg Thv, den flittige maur, stigen igjen.

Jeg sovnet i sola!

Ok, da – det er høst

Jeg vil liksom ikke være ved det. Bak i hagen blomstrer roser og georginer, og i dag var det over 13 grader ute. Men ok, – det er høst. Uten tvil. Innimellom blåser og regner det, og alt det grønne er i ferd med å gå over i gult og oransje.

Utenfor huset vårt på gatesiden har jeg satt opp årets høstdekorasjon. På døra henger en fin krans i høstfarger, og potter og kar er tømt for slitne sommerblomster. I stedet strutter lyngen, både Erika og Calluna med sine lilla og hvite nyanser.

Og så er det kjelken. I hele sommer har den tjent som fotskammel og avlastingsbord. Nå er den høstdekorasjon, dekket av det jeg kunne finne av markens grøde. Jeg vet det er litt tidlig med gresskar, og det er lenge til Allehelgensaften. Men når den kommer er det nesten tid for adventpynten. Skal jeg ha noen glede av dette, må det opp nå.

Det skal bli spennende å se hvor lenge vinflasken får stå. Innholdet er ekte nok. For noen år siden satte Thv vin på over 20 kg av druene fra hagen. Den ble alkoholsterk – og supersur. Foreløpig har den fått stå i vinkjelleren. Jeg tror min mann håper på et mirakel, men hvis denne vinen blir god, vil jeg påstå at det er et mye større mirakel enn den gangen en viss snekkersønn gjorde vann til vin da de råka opp for drikkevarer i et bryllup han frekventerte. Det eneste som er ergerlig er at jeg aldri vil få se ansiktsutrykket til de eventuelle vintyvene i det de setter flasken for munnen. Piuv!!!

Aller hyggeligst er det om kvelden når stearinslysene er tent. Man føler seg ganske velkommen når det ser sånn ut på trappen i høstmørket.

Alternative skoleaktiviteter

Og så jeg som trodde elevene mine var opptatt av å pugge sterke verb og lese sin Ibsen 🙂

Kræsjkurs, hurra!

Tenk å legge ut et kræsjkurs i WordPress for å hjelpe sånne som meg. Jeg er bare så takknemlig! Tusen takk, Undre. Og nå vet jeg for eksempel hvordan jeg skal lenke til YouTube.

Inspirert av Børge, skrev jeg fredag en post som mistet noe av poenget fordi jeg ikke kunne nettopp det. Nå kan jeg, og da bruker jeg nettopp den snutten jeg brukte som diskusjonsgrunnlag i klassen min som øveeksempel.

Rasisme eller … «klassisme»?

Rasismedebatter dukker dessverre og heldigvis opp med ujevne mellomrom. Dessverre fordi vi skulle ønske at rasisme ikke fantes, og heldigvis fordi det viser at vi tar de sakene som dukker opp på alvor. I år har både Obiorasaken og synet av Ali Farah som ligger hardt skadet i Sofienbergparken uten å få være med i ambulansen opprørt oss.

Her om dagen så jeg en debatt om rasisme på NRK. Tor Erling Staff er en person det ofte er vanskelig å være enig med. Han ser ut til å elske å være unyansert og å sette saker på spissen, og alt for ofte dreper han essensen i det han vil si med spissen sin. Denne gangen sa han imidlertid noe som har kvernet rundt i hodet mitt etterpå. Jeg kan ikke sitere ham presist, men han sa noe sånt som at dette handler vel så mye om klassisme som rasisme (Klassisme betyr jo noe helt annet, men i denne sammenhengen fant jeg ikke noe bedre ord. Når jeg tenker meg om, synes jeg i grunnen at dette er en god bruk av ordet.).

Jeg tror Tor Erling Staff er inne på noe viktig. Vi lever i et klassesamfunn, og mange med mørk hud stiller ganske langt nede i hierarkiet. Men gjør et tankeeksperiment: Hadde det ikke vært Obiora, men John Carew som var kranglete på et offentlig kontor, – ville det da endt med døden? Neppe! Hvis Kofi Annan hadde falt om i Sofienbergparken, og hadde tisset på seg, – ville han blitt nektet adgang til ambulansen? Neppe! Og hvis svaret er neppe på begge eksemplene, så har Staff et godt poeng.

I det siste har det kommet rapporter som forteller at rusmisbrukere og hjemløse blir utsatt for den samme behandlingen som Ali Farah ble utsatt for, – selv om de er hvite som indisk bomull. Det handler altså igjen om klassetilhørighet, om hvor du befinner deg på samfunnets rangstige.

Jeg ser det samme på skolen. Våre elever med utenlandsk bakgrunn sier stort sett at de ikke blir utsatt for rasisme. Jeg kan likevel se at de som er aldeles alminnelige, ikke utmerker seg på noe vis eller kanskje på negativt vis, – de er utlendinger, uansett hvor lenge de har bodd i Norge. De som utmerker seg, for eksempel ved å være flinke på skolen eller supre fotballspillere,- de er norske, selv om de har bodd kortere tid i Norge enn utlendingene. De har høy sosial status.

De siste dagene har Jaysuma Saidy Ndure blitt hyllet i sportsverdenen. Han har vunnet en seier i 100 meter sprint (Ja, for det er vel det han løper? Meg og sport!!!) for Norge.  Språket er gebrokkent, og mannen er brunere enn jeg noen gang kan drømme om å bli. Han ble norsk statsborger så sent som i 2006, men likevel står han allerede på Wikipedia som norsk friidrettsutøver. Det er han jo også. Og han får raskt høy status, en status som gjør at han neppe vil bli utsatt for rasisme, i hvert fall ikke hvis folk kjenner ham igjen. Vi hører jo av og til om kjente mennesker med mørk hud som blir utsatt for diskriminering. Når den som har forgått seg får vite hvem han nettopp har behandlet dårlig, blir han flau og ber om unnskyldning. Igjen ser vi at det handler om hvilken samfunnsklasse du tilhører.

Det aller viktigste er altså å ha høy sosial status på ett eller annet nivå. Det er mange minoritetsgrupper som blir utsatt for diskriminering her i Norge: mennesker med en annen hudfarge, rusmisbrukere og homofile Denne uka hørte vi at homofile ungdommer utsettes for vold, blant annet fra sine foreldre. Jeg hørte om en far som var rasende da han fikk høre at sønnen var homofil. Da kjæresten til sønnen siden viste seg å være en høyt profilert, kjent figur i samfunnet, – se da var det plutselig veldig stas, og faren fortalte stolt hvem sønnen var samboer med.

Det kan se ut som om en høy sosial status går utenpå alt det andre, enten det er hudfarge, seksuell legning eller til og med rusmisbruk. Jeg tviler på at Nini Stoltenberg blir møtt med den samme behandlingen som andre rusmisbrukere kan fortelle om.

Det blir ikke noe bedre av det. Det betyr jo bare at vi må sloss både mot rasisme og klassisme.

Det er nok å ta tak i!

Sykedag

Å være syk er i grunnen en jobb i seg selv, for man orker ikke noe annet enn nettopp å være syk. Det var jo ikke det jeg skulle bruke en solfylt lørdag til. Lørdagen er jo ukas premie. Men nå ble det visst sånn, og jeg har ikke lidd noen nød.

Sofaen i min varme stue er ikke det verste sted man kan være i denne verden. Jeg sov godt i natt, og sto faktisk ganske sent opp. Så kjørte jeg en liten tur for å hente våre abonnementsrundstykker og lørdagens aviser. Forpjusket og snørrete snek jeg meg inn til bakeren og var glad for at jeg ikke møtte kjente. Men avisene måtte jeg ha.

Frokosten ble inntatt mens jeg arbeidet meg gjennom hele bunken.

Det er alltid hyggelig med noen trøstens ord, og det har jeg fått både her på bloggen, på telefonen og på msn med kjæresten. Til tross for dystre besøk i Auswitch og denslags har han det visst aldeles strålende.

Så skulle det soves, og i løpet av dagen har jeg duppet av her på sofaen tre ganger. Mamma sier at man skal sove seg frisk, og det er kanskje noe i det.

Fjernsynsapparatet ble testet ut, men det var ikke vellykket, og jeg gidder ikke se bare for å se. Bloggverdenen har jeg derimot besøkt et par ganger, selv om diskusjonene i den norske avdelingen om menns forhold til andre menns voldtekter ble sterke saker.

Den siste boka i lesesirkelen lover imidlertid godt, selv om jeg foreløpig bare så vidt har begynt. Det er ikke noe som interesserer meg på TV i kveld, så jeg tror det blir meg og Hundehode.

Og har jeg lyst på noe mer lettfordøyelig, så ligger disse to og venter på meg.

Noen mennesker mister appetitten når de er syke. Det hadde vært en kjempefordel for kroppen min om jeg hadde hatt det sånn. Det har jeg dessverre ikke. Jeg har alltid lyst på mat. I dag også, – og middagen besto av en liten biff.

Nå skal jeg bevege legemet ned i kjelleren for å sette på dagens andre vaskemaskin, så har jeg i hvert fall gjort noe nyttig.

Det begynner å mørkne ute. Her inne er det helt, helt stille. Jeg hører bare en slags tikkelyd fra ovnen som står borte på gulvet. Kattene sover begge to.

Og ellers?

Ingen ting.

Slett ingen ting.

Stakkars, stakkars meg

Jeg må jo si det selv når ingen andre gjør det. Thv dro til Krakow i går morges, og jeg hadde gledet meg til noen dager i mitt eget selskap. Planen var TV, strikketøy, en bytur, besøk hos mamma, lunch med en venninne. Nå ser det ut til at alt må legges på is. Jeg har blitt syk. Det begynte med litt sår hals i går, og i dag var stemmen nesten borte da jeg våknet. Æsj!

Arbeidsdagen gikk på et vis. Jeg hadde bare to doble undervisningsøkter, og ungene tok hensy til lille, syke meg. Vi fikk gjort det vi skulle på et vis. En fin diskusjon ble det også. Tidligere i uka meldte nyhetene at homofile ungdommer blir utsatt for vold, – 16 % utsettes for vold fra sine foreldre. Da vi så det på nyhetene sammen i klasserommet, så jeg at det opprørte flere av elevene. Samtidig hører vi av og til at de bruker homoskjellsord på hverandre når de blir irriterte. Så fikk vi en prat om hvorfor man bør unngå det i den sårbare alderen de er i. Og i dag viste jeg dem denne filmsnutten. Jeg fant den hos ham her. Den var et fint grunnlag for diskusjon.

Så snart mandagen var klargjort sprang jeg ut av døren. På veien hjem kjøpte jeg ferdig sushi, og så krøp jeg under dynene. Jeg har sovet, badet og sløvet rundt. Kroppen er full av paracet, for det hjelper litt. Snørra renner og jeg nyser sånne serienys som er det verste jeg vet. Og så jeg som er ho som aldri blir syk. I fjor måtte jeg revurdere denne påstanden. Da fikk jeg lungebetennelse og var kjempesyk i flere uker. Sånn som jeg er nå har jeg ikke vært siden jeg var velidg ung. Har lungebetennelsen og all antibiotikaen svekket immunforsvaret mitt?

Det får bli sofaen, dyna og litt glipping på TV i kveld.

Nå har jeg lært å lenke til youtube, så her er videoen: