At jeg gidder

At du gidder, sier de. At du gidder bruke så mye tid foran pc-en din. At du gidder å bruke tid på å skrive tekster for nettet

sier de, mens de går en ekstra tur på kjøpesenteret,

sier de, mens de sorterer frimerkene,

sier de, mens de ser enda en såpeopera på tv,

sier de, mens de vasker badet en gang til.

 Jeg gidder!

Merkelig merkedag

I desember er det 23 år siden vi begynte vår karriere som foreldre. Da var jeg 24 år, og Thv var 27. Det er lenge, lenge siden. Og selv om vi alltid har flere roller og tar på oss ullike hatter, så er foreldrerollen den som har lett for å dominere, – rett og slett fordi ungenes ve og vel er så viktig for oss.

I går flyttet Henrik til Trondhjem. Marthe hadde allerede bodd i Oslo i tre år, før hun hadde en liten gjesteopptreden her hjemme dette året. Men nå er altså begge ute av redet. Vi har sovet dårlig i natt, for ungen kjørte klokka ti i går kveld. Da hadde han først hatt full arbeidsdag med å pleie de gamle. Så var det mer pakking og rydding før han laget hjemmelaget sjokolademousse til kjæresten som kom for å si farvel.

Og nå har han reist.

Vi har sovet dårlig i natt. Ute har det vært skybrudd nesten hele natten, og lyn og torden har revet mørket og stillheten i filler. Kanskje passet det godt, – for det er dramatisk at ungene flytter.

Da jeg klemte ham og ønsket god tur, så kjentes det underlig. Selv gledet han seg og var veldig glad og forventningsfull. Samtidig sa han at det føltes litt trist. Han er jo også alt for klar over at en epoke er over for alltid. Vi slutter aldri å være foreldre, og han slutter aldri å være sønn, – men barndommen og hjemmelivet er over. Heldigvis. For vi er jo glade for at ungene våre har blitt voksne og selvstendige, – at de lengter etter å komme i gang med sitt voksne liv, – at de har planer for studier og yrker. Det som hadde vært riktig ille, hadde jo vært her om han hadde blitt her hjemme og sittet tiltaksløs uten å vite hva han ville bruke livet sitt til.

Dette bildet har jeg over skrivebordet mitt på jobben. Det er tatt for over fem år siden i Henriks konfirmasjon. Det bildet forteller meg at vi ikke bare er mor og far og barn, – men at det også er to søsken som har hverandre.

Og det er ikke bare han som har lengtet etter det nye livet som begynner nå. Det har vi også. Vi vet bare ikke riktig hva vi skal bruke det til. Akkurat nå står vi i et hus som bærer preg av at halvparten av innboerne har evakuert den siste uken. Det er rotete. Fire rom står ribbet for mye av innholdet. De er slitte og tomme, – og nå skal vi fylle dem med nytt innhold. Thv er allerede i gang nede i kjelleren i Henriks gemakker. Der skal det bli dataverksted og furtekrok. Oppe skal jeg residere, – og det skal bli så fint.

Men rommene og huset er jo det minst viktige, for vi har alltid hatt den plassen vi trenger. Annerledes er det med hverdagsrutinene. I 23 år har jeg hastet hjem fra jobben, hentet unger, handlet, laget middag og innrettet livet mitt på at alle skulle ha en god og sunn hverdag.

Nå er det bare oss. Kanskje kan vi spise middag senere noen dager? Kanskje kan vi jobbe litt lenger på hverdagene og dermed få søndagsfri som andre mennesker? Det er mange muligheter som åpner seg, – og vi ser dem nok litt etter litt.

Men akkurat nå føles det litt tomt. Jeg liker å ha et høyt tempo og føle at jeg er viktig for familien. Nå må jeg minne meg selv på at vi fortsatt er en familie. Thv er her og jeg er her, – for ikke å snakke om våre ekstrabarn. Vi har alltid vært bevisste på at ikke alt vårt liv skulle dreie seg om ungene. Vi har våre felles og egne venner, våre hobbier, jobbene våre og først og fremst så har vi hverandre.

Og snart kommer ungen hjem for å feire jul.