Nå sitter jeg her på verandaen utenfor leiligheten vår. I glasset har jeg fått noe kaldt å drikke, og pc-en er på plass. Det lukter mat fra en av leilighetene over oss, og jeg kan høre to unge jenter som ler og tøyser. Litt lenger borte kan jeg se en ung far sitte på sin veranda. Han forsøker å trøste den lille babyen sin. Ungen gråter, og jeg kan høre det helt hit hvor jeg sitter. Ellers er det lite å høre. Biltrafikken på den andre siden av huset er bare et svakt sus. Det er nesten like stille her som hjemme hos oss når vi sitter ute en sommerkveld.
Jeg trenger å slappe av nå, for det har vært en flott og begivenhetsrik dag med store kontraster. Ferie handler også om lange frokoster i ro og fred; om den ekstra tekoppen vi ikke har tid til om morgenen når vi jobber. Og sånn ble det i dag også. Da vi dro avsted, valgte vi å ta med oss bilen ned til sentrum. Det går aldeles utmerket, men det er dyrt. Vi parkerte i Magasin, for jeg hadde et ærend i Gothersgate, – et ærend som gikk skeis. For to år siden kjøpte jeg en japansk bolle, og nå skulle jeg ha mange flere. Hun hadde mengder av mønstre på bollene sine, men akkurat det jeg ville ha var utsolgt. Kommel i oktobel – sa hun blidt, men det hjelper jo ikke meg. Men om jeg hadde uflaks i med den japanske bollen, så fikk vi et varsel om hell og lykke, selv om Thv ikke var helt overbevist om hvor heldig han var.
Når vi først var på de kanter, ruslet vi en tur gjennom Nyhavn. Og hvorfor gjorde vi nå egentlig det? Nyhavn er idyllisk, men det forandrer seg jo ikke. Jeg tror neppe vi kommer til å kunne skille dette besøket fra de andre vi har hatt der.
Andre kjente steder tåler imidlertid godt å bli besøkt flere ganger. Vi ville på museum. Når det er nesten 30 grader varme, og solen steker, så er det ganske langt å gå tvers gjennom byen til våre yndlingsmuseer, men vi la trøstig i vei. Først gikk vi ned til kanalen.
Vi gikk langs kanalbredden, og i dag var det vi som vinket til turistene ombord i båtene. Det er mye å se på hele tiden, og noen ganger henger jeg meg opp i de små ting. Da vi kom til plassen utenfor Thorvaldsens museum, ble jeg oppmerksom på broleggingen. Hvordan kan det ha seg at det er så utrolig mange forskjellige bergarter i bloleggingen på en og samme plass? Man skulle jo tro at materialet var hentet fra samme sted. Merkelig.
På den samme plassen er det et grunt basseng med en like grunn skulptur. Jeg er veldig begeistret for skulpturer som innbyr til aktivitet, – og det gjorde denne. Selv hadde jeg nok valgt å ta av meg på føttene og legge vesken igjen på land. Sannheten er at jeg sto der og håpet at motivet skulle bli et lite hakk mer spennende enn det faktisk ble.
Da vi kom fram til Marmorbroen, ble vi enige om å dele oss en stund. Thv ville gjerne på Tøyhusmuseet, et museum som ikke interesserer meg like mye. I stedet gikk jeg til Nationalmuseet. Der er det alltid noe å se på. Egentlig er selve bygningen nok i seg selv. Den store velkomsthallen er imponerende, og vakrere trapp enn denne ser man sjelden.
Når jeg er på Nationalmuseet har jeg lett for å ile rett til oldtidssamlingene, men de var stengt i sommer, så da måtte jeg ta noe annet. Det ble Middelalderen. Aller mest interessert er jeg i å lese om menneskenes hverdagsliv den gangen. Noen ganger kan originalgjenstander fra gamle dager få det til å ile nedover ryggen min. Bare tanken på at noen har holdt i akkurat denne kniven eller brukt akkurat disse støvlene er svimlende. Hva tenkte folk på den gangen? Hva slags liv hadde for eksempel denne seks år gamle gutten? Hvorfor døde han så ung? Hvordan var det for hans mor? Og når jeg ser de små tennene hans, så føles det underlig å vite at akkurat de tennene har han smilt med den gangen han levde sitt korte liv.
Denne gangen oppdaget jeg også noe nytt: En byste av PV Glob . Han har vi et forhold til i vår familie. En gang oppdaget vi en gammel bok som handlet om de arkeologiske funnene langs det som nå er Strandvejen. Begge ungene var interesserte i boken, og selvfølgelig særlig Marthe, Da Thv og jeg var i København for noen år siden, bestemte vi oss for å finne tre eksemplarer av den, ett til hver av ungen og ett til oss. Det klarte vi, og med på kjøpet fikk vi mange interessante besøk i Københavns antikvariater. At han også var direktør for Nationalmuseet, lærte jeg først i dag.
Om det er langt å gå fra Nationalmuseet til Magasin, så er det ikke noe kortere den andre veien, men vi la trøstig i vei. Og da vi kom fram spanderte vi en liten kikk inne i butikken. Det tok ikke lang tid før jeg fant min mann foran yndlingshyllene: Blader med dyre biler og hyller med dyre viner. Han nøyde seg med å kjøpe et blad.
Vi betalte våre 147 kroner for parkeringen – pytt, pytt, og ga oss i vei. Målet var Holmen. Vi ble så fasinerte av Operaen da vi så den fra båten i går, at nå måte vi se den på nært hold. Fra båten hadde vi også sett noen av de fantastiske boligene som er lagt inn i gamle lagerbygninger. Nå fikk vi se dem på nært hold. Det var bare utrolig idyllisk både foran og bak, og med den beliggenheten – det er ikke mer å si om den saken.
Men det var Operaen vi hadde kommet for å se, og den var virkelig en reise verdt. Dessverre kom vi ikke inn, men det var mye å se ute også, og vi kikket på vinduene og fikk se de fantastiske lysekronene i taket. Det er nesten skremmende å tenke på at det er 5 etasjer under bakken også. Jeg håper ingeniørene visste hva de gjorde. At bygget har kostet sine milliarder, det vet vi. Men i motsetning til Operaen i Oslo, er denne ikke finansiert over statsbudsjettet. Her er det rederiet Mærsk som visstnok har spyttet i kassen. Finnes det den slags kapital i Norge?
Når vi farter rundt i byen ppå denne måten, så glemmer vi alt som heter lunsj og mat. Det gjorde vi i dag også. Plutselig ble vi akutt sultne, og det var kanskje ikke så merkelig. Klokka var fire. Heldigvis ligger fergen Ellen og lekteren Bar Kontiki ved siden av Operaen. Mat!!!
Noe av det vi har blitt forundret over i København disse dagene, er alle menneskene som bader i kanalene. Og når vi ser ned i dem, så ser de merkelig rene ut. Flere steder kan man se bunnen. Dette var en restaurant etter barnas hjerte. Mens de ventet på maten, kunne de hoppe og bade, – og så fikk vi voksne litt underholdning, sånn at vi glemte sulten et øyeblikk.
Ungene hojet og ropte. Noen syntes ikke vannet var så «slemt», mens andre måtte nødes uti. Og i bakgrunnen ruvet Operaen.
Og maten? Den var det ingen ting å si på. Noen kokker snakker om sensuell mat, – her er den!
Mette og forsynte bestemte vi oss for å kjøre litt rundt på lykke og fromme der ute. Jeg skal si det var mye å se. Her var alt fra industrihaller og verksteder til idrettsplasser og badeanlegg. Et enormt område som fortsatt på langt nær har nådd sitt fulle potensial. Og neste gang vi kommer bor det helt sikkert folk i disse. De hadde allerede flyttet inn hos naboen.
Men det var mer. Da vi hadde tenkt oss hjemover, la vi merke til noe som lignet på kolonihaver, og det var nettopp hva det var: Kløverengen kolonihaver med romantiske navn som Kløverblomsten og Sommerly. Vi snek oss rundt på de små stiene og kikket over hekkene som reglementet sier ikke skal være mer en 180 cm høye, og alltid, – alltid – like høye på begge sider av vænget. Heldigvis var de lavere noen steder, sånn at det var mulig også for pygmeer å få en liten kikk inn i Edens have.
Vi fikk også en prat med en av stedets beboere, og hun hadde slett ikke noe imot å høre at hun hadde en usedvanlig smukk have. Men for det meste måtte vi kikke inn gjennom portene.
Alt var ikke like velstelt, og noen steder var det direkte forfallent. Jeg følte meg som en frekk inntrenger et par ganger, og først etterpå rakk jeg å angre på at jeg ikke hadde manipulert motivet litt. Hva hadde nå den ramma oppi benken å gjøre?
Men også det slitte kan ha sin sjarm, og det var mye sjarm i denne kolonihagen. Til og med navnene hadde et romantikkens skjær over seg.
De aller fleste tomtene var små, omtrent 250 kvadratmeter. Unntaksvis var noen større. Hensikten med kolonihaver var jo at bymennesker skulle få en liten jordflekk der de kunne dyrke litt grønnsaker, samtidig som de kom seg ut i frisk luft. Vi så lite grønnsaker her, men blomster var det i enorme mengder.
Nede ved vannet kunne man trekke seg tilbake, sitte på benken og nyte stillheten.
Og det er nettopp hva vi gjør her hos oss også nå. Det lille barnet har falt til ro. Det begynner å bli mørkt ute, og det er på tide å gå inn.
I morgen kveld er vi hjemme hos oss selv igjen.
Livet leker 