I lyset fra ungdommen

Vi skulle egentlig gå for å legge oss. Jeg ville bare trekke litt luft på verandaen først. Ute var det mørkt, og lufta var overraskende lun og fin, men varmt er det jo ikke. Likevel satte jeg meg ned litt, og før jeg visste ordet av det, hadde Thv plassert et halvt glass rødvin foran meg. Det ble en liten smak av sommerkveld, selv om det går mot slutten.

Lyset vi tente hentet fram mange minner. Som kjent kaster vi ikke noe her i huset, og dette lyset kjøpte vi i 1979, den sommeren jeg var 19 år. Da var vi på Interrail, og turen gikk til Portugal. Jeg kan ikke huske annet enn at det var fordi vi hadde lite penger, og Portugal var ekstremt billig den gangen. Jeg husker vinflasker til 12 kroner på restaurant, og 5 kroner for å bo et døgn på campingplass. Om kveldene tente vi disse små kjeramikkskålene med stearin og satte dem rundt teltet vårt. De kostet ingen ting, og de tok liten plass. Derfor tok vi med oss en liten bunke hjem.

Dette var den siste, og jeg fant den i en skuff. Merkelig å tenke på at den har vært med oss gjennom hele livet, uten at vi har tent den: Den sto i vinduskarmen da vi studerte, den ble med til Finnmark og så fulgte den oss de stedene vi har bodd her i byen. De siste 20 åra har den ligget i diverse skuffer, og hver gang vi har ryddet, har den bare blitt flyttet videre.

Jeg var litt i tvil om jeg skulle tenne den, – men jeg tror det passet i kveld.

Puh, – for en dag

Det var akkurat så godt å komme i gang som jeg trodde det skulle bli, – men fy søren for et tempo det ble. Den første dagen på skolen er ofte den mest slitsomme. Det skyldes at alt skal skje på egen gang. Alle lærerne er i klasserommet fra vi starter til vi slutter, og vi tar ikke ut noen mellomtimer for å gjøre andre ting.

Elevene var søte og ivrige, og akkurat så forskjellige som de var da de tok ferie i vår. Det var hun som syntes det var totalt unødvendig å begynne på skolen igjen, og at livet er best når hun har fri. Så er det han som jubler over at ferien endelig er over, og vil ha gjensynsklemmer av både medelever og lærere. De fleste ligger et sted midt i mellom: Det er godt å komme i gang.

Dagen har stått i bøkenes tegn. Vi har delt ut bøker for bortimot 200 000 kroner (ny pris), og så får vi bare håpe at de kommer til nytte. Dessuten har elevene organisert skolens indretjeneste. På vår skole står elevene for en liten del av driften. De smører mat til kantina, selger, vasker og rydder. De betjener bibilioteket og skolens resepsjon. Det betyr at hvis du ringer til skolen, så møter du aller først en elev. I tillegg til dette rydder de søppel og sjekker at hele skolen er låst, alle vinduer lukket osv. I fjor hadde vi fem uker indretjeneste, – i år bare tre. Det skyldes at tiende klasse er eksamenskull, og derfor skal bruke mer tid på fag en tidligere. Indretjenesten er et stort arbeid, og det skal organiseres. I år er våre elever store, og de fikk derfor lov til å organisere hele oppdraget selv. Det så ut til å gå både kvikt og ryddig. Så gjenstår det å se om alle jobber blir gjort til rett tid.

Vi er i gang!

At de kan!

I dag har Per Ditlev Simonsen forsøkt å ro seg ut av den smørja han selv har satt seg i. Og igjen er det meg komplett uforståelig at så mange politikere setter hele æra si på spill for noen kroners skyld. Hadde de enda manglet penger, men det gjør de sjelden.

Her om dagen ble en ordfører i mitt fylke intervjuet på radio, og sammen med ham var hans utfordrer til ordførerkjedet. Tidligere hadde denne ordføreren tatt med seg hele kommunestyret på en utenlandstur,  jeg tror det var til Frankrike. Planen var at de folkevalgte skulle på en hyggetur i nærmiljøet, og dette var ment som en påskjønnelse etter fire års arbeid. Sikkert vel fortjent. Så ble det i stedet bestemt at de skulle reise til utlandet, og prisen ble en helt annen. Så måtte man omdefinere turen, og plutselig ble det snakket om seminar og studietur. Nå er det valgkamp, og ordføreren hadde så mye flott han ville ha sagt om sitt parti og det samfunnet de ønsker å skape, men det ble det aldri plass til i intervjuet. Alt dreide seg om det mange kaller smøreturen til Frankrike, eller hvor pokker det var. Så måtte han ro og padle i håp om å komme i land, og det hele var en ganske ydmykende affære.

Og han visste det, jo, – at det ville bli sånn. Det skjer jo om og om og om igjen. Politikere velger å bevilge seg selv turer eller frynsegoder, og så blir det kritikk og bråk etterpå. Lærer de aldri? Om turene er berettiget eller ikke, blir egentlig uinteressant. Folk flest, de som ikke har tilsvarende muligheter, mister tilliten til politikerne. Jeg kan bare ikke fatte og begripe at det er så viktig å trumfe gjennom en sånn tur, når de vet hva som skjer i ettertid. De vet det, og likevel tråkker de rett ut i myra!

Nå er det ordføreren i Oslo sin tur. Per Ditlev Simonsen har hatt hemmelig konto i Sveits og unndratt penger fra beskatning. Hvordan kunne han finne på noe så dumt? Simonsen er en vel ansett mann med et meget godt rykte. Nå går han snart av med pensjon. I den forbindelse ville det blitt taler og skryt fra ende til annen, og hans politiske ettermæle ville vært i pluss. Uansett hva som skjer med denne saken, så vil det heretter være den vi husker nå vi hører navnet Per Ditlev Simonsen. Det andre har allerede druknet.

Kjære politikere, herunder ordførere: Neste gang dere er i tvil om det er lurt å snyte på skatten eller dra på betalt tur til varme strøk (- gjerne midt i Fotball-VM eller andre sportsbegivenheter), – kan dere ikke først spørre meg om råd? Jeg hjelper så gjerne. Hvis dere bare ville høre på oss ganske alminnelige skattebetalere, så ville vi kunne spart dere for utrolig mye ubehag, og vi kunne til og med reddet både ære og politiske ettermæle for dere.

Thank you!