Farvel for denne gang

Vi bruker hytta noen dager og helger både vår og høst, – men det er juli som er hovedmåneden, og da prøver vi å bo der uten opphold. Mange har hytte for å få fred og ro. Sånn er det ikke for oss, – tvert imot. Når det er stille og folketomt skjønner jeg ikke hva jeg har der å gjøre. På hyttene rundt oss har vi Thorvalds to brødre, en fetter og en kusine med familier. Alle bor i Oslo til daglig. Og siden vi har holdt til der ute siden vi var barn, treffer vi også barndomsvenner. I juli skal vi pleie familieforhold og vennskap sånn at det duger for en hel vinter. Det er mye som skal skje på fire fattige uker i juli, – og det skjer.

Det er pent dekkede bort som venter på livlige mennesker.

Det er samvær med små kusiner.

Det er små og skjøre naturopplevelser.

Likevel har vi fred og ro. Det er tid for å lese og pusle med det man ellers ikke får tid til. Og jeg har ikke behov for at det skal skje noe hele tiden. Bare jeg vet at alle er der rundt omkring meg, så kan jeg gjerne være i periferien av det. Det er best når det er på denne måten:

när det är långt till närmsta hus

Men ändå så pass nära

att en tyst och stilla natt

när man sitter under stjärnorna

kan höra festens skratt.

Og det er nettopp det jeg med vemod må innse at er over nå. Alle våre har reist hjem, og jeg kan ikke lenger sitta under stjärnorna och höra festens skratt. Sånn er det bare, men fortsatt er det masse sommer igjen, og vi skal helt sikkert tilbake til hytta senere i august.

I dag har vi vasket og gjort alt pent og prydelig. Det må vi gjøre når vi som i år har leid bort herlighetene. Til fredag kommer en familie som skal låne hytta en uke. Til gjengjeld skal vi få deres hus i Spania en uke i august neste år, – om vi vil da. Rengjøring når man har leid ut er noe helt annet enn rengjøring for ens egen del. Plutselig ser vi hytta med helt andre øyne, og det blir mye å gjøre: smulene i skuffen, spindelvevet bak der vi aldri er. Men nå er det altså rent.

Det var faktisk deilig å komme hjem. Nyvasket tøy er hengt på snorene, vi har fått tøyet inn i skapene og til og med en prat med naboen over gjerdet ble det tid til. Så begynner hjemmesommeren, forhåpentligvis med pent vær.

Visst er den lekker

I dag har vi vært på turnè rundt i hyttestrøket. Først besøkte vi venner som har kjøpt en hytte i gangavstand fra vår. Sånt kan det bli mye hygge av. Deretter stakk vi innom hytta til en kollega for å utveksle akker og veer over det forferdelige sommerværet vi har hatt. Vi ble raskt enige

Rett før vi skulle gå, kom kollegaens mann hjem fra jobb, – kjørende på denne her.

For sånne som oss som elsker å kjøre vår Lille Røde, er det verken merkelig eller uforklarlig at folk midt i førtiårene kjøper motorsykkel. Endelig har de penger til det. Endelig er ungene for store til å ville være med. Endelig kan de gjøre som de vil. Wroooom!!!

Den var så blank at vi bokstavelig talt speilet oss i den.

Og jeg som egentlig er redd for å sitte bakpå sånne kjøretøyer måtte innrømme at denne – den var dritlekker!

Å tømme et glass

Det startet så forsiktig med oss og de små, men før vi visste ordet av det var vi ni som skulle ha middag. Det fikk bli pannekaker, så ble de minste fornøyde.

Pannekaker skal spises med iskald lettmelk til, men all melken var i pannekakene. Så ble det vann, saft og usunn lettcola som de små ikke får lov til å drikke. Men ingen regel uten unntak. M ville ha colaen. Jeg tror hun angret. Først etter at alle pannekakene var spist skulle det drikkes.

Venner i hånden og venner i ånden

Jeg tar med takk imot alt som gjør livet mitt rikere. Kontakt med andre mennesker på nettet gjør livet mitt rikere, – og jeg sier takk.

Det hender at noen spør hvordan jeg kan gidde å ofre tid og energi på å lese og skrive for folk jeg ikke kjenner. Svaret er jo enkelt: Fordi jeg liker det.

Aller best liker jeg å skrive. Det har jeg gjort i hele mitt liv. Nå har jeg for første gang lesere, og det gjør meg bare så hysterisk glad! På bloggen kan jeg smelle i vei med tekster om alt fra trivialiteter til de store livsspørsmål. Deilig!

«Det viktigste kriterium for vennskap er geografi», – leste en venninne fra en sosiologibok en gang. Det er noe i det. Da jeg var barn fikk jeg venner blant dem som bodde i nabolaget eller gikk på min skole. Som voksen skjedde det samme. Mine nærmeste venner er enten dem jeg ble kjent med da ungene var små, og vi møttes på lekeplassen, – eller de er kolleger som etterhver ble personlige venner fordi vi tente på noe hos den andre. Vi er gode venner, og vi er glade i hverandre. Likevel er det ikke så veldig ofte vi sitter ned og snakker om de alvorlige og viktige tingene. Selvfølgelig gjør vi det av og til, og vi vet at den andre er der om vi trenger en å snakke med, men det skjer jo faktisk ikke så veldig ofte. Det har vi ikke tid til. Mye av vårt vennskap handler om det hverdagslige: unger, mødre og jobb.

Jeg har to brevvenner som jeg skriver e-poster til regelmessig. I løpet av årene har jeg forøkt flere brevvenner, men jeg har raskt merket at kjemien ikke har stemt, – de var ikke noe for meg, og så avviklet jeg dem raskt. Andre avviklet også meg. Det var ikke vanskeligere å merke at det ikke stemte enn om jeg hadde møtt dem ansikt til ansikt. De to jeg har beholdt er annerledes. Og jeg vil påstå at de kjenner meg bedre enn mine fysiske venner gjør. Når man skriver brev blir man veldig godt kjent. Selv om vi også skriver om trivialiteter, handler brevene også veldig ofte om den dype samtalen. Brevene er lukkede, og min australske brevvenn og jeg er enige om at det er lettere å lufte alvorlige problemer med en som bor på den andre siden av kloden enn med en som bor i nabolaget. Hun vil jo aldri møte noen fra mitt nære liv på supermarkedet. Derfor kan jeg diskutere alt med henne . Og jeg vet flere viktige, eksistensielle ting om henne enn om noen av dem jeg omgås som venner på vanlig måte. Jeg har møtt begge mine brevvenner. Selv om jeg var spent, så var de akkurat sånn som jeg trodde de var. Og jeg er glad i dem. Hvis det skulle bli behov for det, er jeg også villig til å gå en omvei for å hjelpe dem.

I motsetning til brevet er bloggen en åpen tekst. Men jeg har det litt på samme måte med bloggerne som med brevvennene. Jeg har tittet innom hudrevis av blogger, – og mistet interessen etter kort tid. Så blir de aldri åpnet igjen. De som blir igjen er mennesker jeg tenner på. De skriver på en måte som utfordrer meg, eller de forteller gode historier. De bloggerne jeg leser gjør noe med meg, – de  påvirker meg og forandrer meg. Jeg hører på det de har å si. Selv om vi ikke diskuterer og snakker med hverandre (bortsett fra noen kommenarer nå og da), så sender vi monologer ut på nettet, artikler som leses av interesserte mennesker. I perioder blir det mye mat og blomster, – men det er også viktig. Så blir vi kjent med den trivielle delen av hverandre. Men det er heller ikke langt mellom de gode kommentarene og de dype  meningsytringene.

Når jeg finner en ny blogger jeg tror jeg vil spandere tid på, så setter jeg meg ned og går raskt gjennom hans eller hennes arkiv. Jeg tar måned for måned, men jeg leser ikke alt. Det blir skumlesing av noe (tekstene om mat og blomster) og dypere lesing av andre (tekstene om politikk og livssyn). Så bestemmer jeg meg for om vedkommende skal være med.

I julen fant jeg denne karen her. Andre juledag gikk jeg gjennom alle hans artikler, og noen av dem leste jeg høyt for min mann – til stor fornøyelse. Det ble en hyggestund. Mannen i mitt liv merket seg av nysgjerrighet alt som kunne avsløre noe om hvor mannen bodde, og sirklet ham inn. Ikke fordi det er viktig, for anonymiteten er også positiv, men fordi det var morsomt. Vi tente begge på både form og innhold, – og nå kikker både jeg og gemalen inn og leser alt han skriver. Og sånn har det vært med dem alle sammen. Hver eneste dag setter jeg av litt tid, og så kikker jeg innom. Hva har hun eller han å by på i dag? Det tar tid, men det er vel verdt det.

I dag har jeg gått gjennom arkivet til denne damen ,  og hun er så absolutt inne blant mine favoritter nå. Jeg vet hvorfor. Det handler om både form og innhold, stiltone, humor – det hele!

Jeg glemte nesten det viktigste. Førsteinntrykket er så viktig, sier vi når vi snakker om det første møtet mellom to mennesker. Da tenker vi ofte på det ytre: utseende, mimikk, kroppsspråk. Når to eller flere møtes på nettet er denne delen av førsteinntrykket fraværende. Man blir faktisk kjent med det som befinner seg på innsiden først. Det er ganske unikt, – og slett ikke så dumt.

Heldigvis behøver vi ikke velge mellom ekte venner og nettvenner. De fungerer godt side om side i mitt liv, og jeg vil ikke være noen av dem foruten.

Kulturtur

Siden været ikke innbyr til strandliv, bestemte Kusinen og jeg oss for at vi skulle dra på kulturtur. Det startet først med besøk på et velkjent galleri for keramikk og billedkunst, – en plass som reklamerer med å ha mye å by på. Jeg forbigår stedet i stillhet. Egentlig hadde jeg planlagt et ironisk og spisst innlegg om hvor lite tiltaltende det var der,- men jeg avstår. De som driver stedet gjør sikkert sitt beste, – og jeg er neppe den rette til å slakte noe som helst.

I stedet beveger jeg meg til besøk nummer to denne dagen, – og her er det bare ovasjoner å hente. Vi dro til Røed gård i Moss. Det var snadder det, tenker jeg! Gården ligger vakkert til på Jeløya, og å få se hovedhuset er i grunnen en gave i seg selv.

I alle sidebygninger og småhus er det aktivitet, og vi ble ønsket velkommen på de forskjelligste måter.

Det første jeg falt for var disse kantarellene. Hun hadde kasse på kasse, og ikke var de så dyre heller. Jeg kjøpte en halv kilo.

Kantarellene ble vårt sunne alibi. Neste stopp var sjokoladebutikken. Jeg elsker sjokolade!

Det var mye å velge mellom, men heldigvis er hjemmelaget sjokolade styggdyrt, så jeg kunne bare spandere på meg et par biter til hver.

Det største galleriet på Røed heter Galleri Kvinnelist. Galleriet har funnet sin plass i andre etasje på en diger låve, og her kan man se alt hva et hjerte begjærer: keramikk (særlig mye av det humoristiske slaget), smykker, bildekunst, spennende klær og mye, mye mer. Det anbefales.

Dagens høydepunkt ble imidlertid disse her.

Skulpturene (Eller er det relieffer?) er laget av en dame som heter Rakel Fridlund. Hun er helt ukjent for meg, men nå kommer jeg ikke til å glemme henne så lett.

Det var ett eller annet med de tedrikkende damene som appellerte til både Kusinen og meg. Kanskje minnet de oss på en ironisk måte om oss selv og våre venninner?

Det var noe med kjolene, hårfrisyrene, tekoppene og de spisse, meddelssomme ansiktene.

Dyre var de heller ikke, – men det er klart de koster penger. Det er sjelden jeg kjøper kunst, men en sånn tedame kunne jeg godt tenke meg. Problemet ville være å velge. Hvem av dem skulle jeg ta? Kanskje denne her?

Og Røed gård har mer å by på. I et stort stabbur fant vi en antikvitetsbutikk i tre etasjer. Om jeg kjøpte noe? Pussig at du skulle spørre om nettopp det. Svaret er ja. Jeg kjøpte en gammel gaffel med tilhørende dessertskje i dragesølv. Jeg vet, jeg vet – vi har nok av alt som det er, men jeg kunne ikke dy meg.

Hjemme bruker vi et helt enkelt mønster, men vi har arvet noe dragesølv, – og da er det så fristende å fylle på litt.

For oss som selv har huset fullt av gammel træl er det morsomste med antikvitetsbutikker å finne ting vi allerede har der hjemme. Kusinen og jeg gikk rundt og kikket og fant: Men en sånn har vi da hjemme! Og en sånn også! 650,- kroner. Oh hjelp! Kanskje vi skal selge vår. Og så gikk vi videre. Men jeg kjøpte altså noe.

Heller ikke i går var været særlig varmt og sommerlig. Solen skinte mesteparten av tiden, – men det gjør den som kjent i februar også. Litt varmere var det nå, og egentlig var det perfekt vær for en kulturtur. På Røed er det nok å se på både inne og ute. Landskapet er vakkert, og planter og haven rundt gården er et syn. Dagen ble avsluttet med lunsj på kafeen: Hjemmelaget rundstykke med ost og skinke, – og så et lite stykke kringle siden det var ferie.

På veien til bilen passerte vi rosehaven.

Engler, Gud og Julenissen

Märtha tror på engler. Gjør ikke alle kristne det?

Jeg synes også det er merkelig, og til og med ganske latterlig, – men det siste skal jeg holde for meg selv. Når man verken tror på engler, Gud eller julenissen, så kommer jo alt ut på ett. Det ene er ikke mer merkelig enn det andre. Det er bare merkelig, og jeg slutter aldri å undre meg over det alt sammen.

Bake kake søte

Endelig fikk vi en varm sommerdag. Men bare en. I sommer fungerer soldagene bare som små pauser mellom regnskyllene. Henrik og kjæresten kom ut til oss. De ville bade i sjøen.

Varme dager gir lune kvelder, og denne kvelden lekte alle de små sammen. Leken er den samme som vi lekte da vi var små. De krøp under den gamle hytta og fant fram kopper og kar, en gammel støvsuser og mye annet rart.

Og så ble det laget mat og bakt kaker. Ingrediensene fant de i naturen: barnåler, jord, bær – det ble bare så lekkert. Alle fikk smake!

Og så kom denne fram. På 1960-tallet fungerte den som lysekrone.

Enda et hus – for den som orker fler

Jeg må snart endre navnet på bloggen min til Husene leker eller noe sånt. Men jeg kan altså ikke noe for det. Alle disse gamle, vakre gamle husene hopper fram over alt hvor jeg er, og så kan jeg ikke motstå dem. Jeg bor selv i et hus fra 1929, – men den merkelige sannheten er altså at jeg liker moderne hus vel så godt som de gamle. Men det er ikke bare husene. Det er også noe med slike abandoned places, – de skaper litt spenning og forventning.

Denne perlen fant jeg også i min barndoms sommerbygd i Vesterålen. Gården er nok den eldste i bygda. Den ligger ut mot hovedveien, og i dag ligger butikken på den andre siden av veien.

Jeg vet ikke akkurat hvor gammelt huset er, men det ble opprinnelig bygd av en trønder. Han fikk låne 1000 kroner for å bygge det. Lånet skulle betales tilbake ved at han i 10 år holdt skole for bygdebarna i den ene stua. Han måtte også stå for oppvarming av skolestua. En praktisk måte å betale tilbake et lån, synes jeg.

Denne bygda ligger på en smal landtunge mellom havet og et ferskvann. Gården ligger midt i smørøyet. På baksiden av huset ligger uthusene, – og fra gården har man utsikt mot vatn og fjell. Det var på denne gården de i gamle dager samlet sauene når de kom ned fra fjellet. Så kom folk og skilte ut sine egne sauer og tok dem hjem.

Fra kjøkkenvinduet kan man se både vatn og fjell. Samtidig har man full oversikt over hage og uthus, dyr og barn som leker.

Denne hella ligger foran kjøkkendøra, og jeg ser for meg hvordan man kunne sitte på den, ta seg en hvil og betrakte livet på gårdstunet, båtene i vatnet og alt som ellers skjedde rundt omkring. I dag ligger alt øde og alene.

I et hus som dette er kjøkkenet midtpunktet. Opprinnelig hadde kjøkkenet vært ganske lite, men huset har et tilbygg som har gitt ekstra kvadratmeter til kjøkkenet. Tilbygget rommer også et vindfang og en anretning.

I det bitte lille vindfanget er det flere morsomme ting. Døra har en ganske finurlig lås, og så er det lyspæra i taket. For å spare strøm har man hengt den midt mellom vindfanget og anretningen. På den måten betjener den to rom om gangen. Kanskje noe å tenke på for oss når strømprisene stiger til værs?

Noe av det morsomste på kjøkkenet er kjellernedgangen.

 

Jeg trodde det var en diger vedkasse, men så åpnet Thv lokket og viste hva som skjulte seg under lokket.

Selv om huset har innlagt strøm og en elektrisk komfyr, har vedkomfyren fått lov til å bli stående på kjøkkenet. Ved siden av står vedkassen, slik den alltid gjorde i gamle dager.

På en hylle fant jeg denne krukkerekka. Jeg har selv en hjemme, men den ble som kjent ryddet bort da vi tok kjøkkenrundvasken.

Huset har to stuer som ligger på hver sin side av hovedinngangen og hallen. Begge er ganske store. Den ene vet vi at fungerte som skolestue i minst ti år. Når dette pliktløpet var over ble den oppgradert til penstue. Både små og store hus hadde stuer på stas den gangen. I dette huset kan man se på alt fra tapeter og gardinstenger til marmorerte dører og tekstiler at dette er finstua. Jeg tror aldri jeg har sett en så godt bevart plysjduk, og den kan umulig ha ligget der siden den var ny.

Ikke bare gamle duker og andre tekstiler er i bruk, – men også mange av de gamle møblene er bevart.

Det er vakre ting over alt i huset. Denne detaljen er fra en av stolene.

Jeg lurer på hvem disse to er. Jeg tenker meg at de har bodd i huset en gang. I hvert fall er rammen nydelig.

Dørvriderne/dørhåndtakene i huset er forskjellige fra rom til rom. I finstua er det ekstra pent, selvfølgeig, men de er ikke borte de andre heller.

Det har sine fordeler at hus blir stående tomme. Når folk bor i et hus, så vil det blir forandret og reparert etter tidens mote eller eiernes økonomi. Når huset får stå i fred, så fryses på en måte tiden og huset blir hermetisert sånn som det en gang var. I dette huset er det meste bevart. Gulvene er et eget kapittel.

De fleste gulvene er malte, slitte tregulv. I andre etasje kan man i overgangen mellom to rom se hvordan gulvmotene har forandret seg. Her ser vi både malte tregulv, linoleumsgulv og tregulv dekket halvveis med linoleumstepper.

Andreetasje på huset er overraskende stort, og det rommer fem soverom, ett av dem riktig nok et lite barnekammer. Men selv om huset er stort, er det på langt nær så praktisk innredet som det min mor vokste opp i. Når jeg går rundt i sånne hus begynner hodet mitt øyeblikkelig å planlegge restaureringen. Et såpass urørt hus har selvfølgelig ikke noe bad, og det plasserte jeg i min fantasi i det store soverommet rett over kjøkkenet. I stedet for bad vasket de seg i vaskevannsfat, og sånne vaskestell som man ser her fantes i mange, mange mønstre. Dette er nok fra 1920-tallet. Her ser vi vaskevannsfat og mugge. Potten som hører til så jeg aldri, men den sto gjerne skjult i et skap. Da ungene var små hadde vi en potte med akkurat dette mønsteret, og Marthe brukte den flittig helt til den ble knust.

Alle sengene var hvitmalte, og over hang tekstiler som skulle minne barna om det som var viktig i livet.

Det er selvfølgelig noen som eier dette huset. De er der en tur om sommeren og ser til det, men det fortelles at de ikke bor inne i huset når de besøker det. Noen av dem jeg snakket med, sa at huset har vært lagt ut for salg en gang.

La oss håpe det finner en eier som kan sørge for at det får nytt liv. Fortsatt er det håp for det, men det tåler ikke mange flere år før det er redningsløst fortapt. Det ville være synd.

Valg, valg, valg

I høst begynner vår yngste å studere. Valget er så vanskelig at det holder både ham og oss våkne om nettene. Det er ikke så mange alternativer, men det handler om både fornuft og følelser.

Han har kommet inn på universitetet på Ås, – et femårig løp med sivilingeiørstudier i bioteknologi. Hybel følger med på kjøpet.

I Trondhjem har han allerede hybel sammen med to venninner, – og det er dit han vil. Men der er tibudet mer diffust. Det blir litt matte og noen andre realfag. Et år for å samle poeng og kvalifisere seg til noe annet.

Han vil langt bort – til Trondhjem. Han vil møte nye mennesker og et nytt miljø. Ås føles for nært. Ås er fornuftig, – men senere drømmestudier er i Trondhjem.

Vi blir sprø. Men avgjørelsen tas i dag, – tror jeg. Håper jeg.

En dø ful

Musene leker han med, katten, – men ikke med fuglene. Dem bringer han til huset etter at han har drept dem. Kanskje det er fordi han vet at musene ikke klarer å flykte og fordi fuglene kan fly.