Når man lever i en familie eller i et nært vennskap eller kollegafellesskap, så hender det at man får behov for å korrigere hverandre. Kanskje vil en mann eller en kone si til sin ektefelle at han eller hun har såret noen, eller gjort noe som ikke var riktig. Kanskje vil man fortelle sine barn at de må forsøke å oppføre seg sånn at de ikke gjør det vanskelig for andre mennesker. Kanskje må barna fortelle foreldrene at ikke alt de gjør er riktig.
Man velger alltid selv om man vil si fra hvis man mener at noe er galt. Det går an å la være, la saken ligge og glemme det hele. Det er det aller letteste, for da fortsetter alt å være hyggelig – på overflaten. Men da gir man også fra seg muligheten til å korrigere sine nærmeste. De fleste av oss velger av og til å si fra, noen ganger på en pen måte, andre ganger med mer temperament. Og så blir den som blir korrigert lei seg, trist, såret. Selvfølgelig blir hun det, det ligger i sakens natur. Så får den som melder fra dårlig samvittighet, og angrer kanskje på at hun åpnet munnen. Var det egentlig nødvendig å si noe?
Jeg synes dette er veldig vanskelig. Skal vi la være å korrigere våre nærmeste bare fordi de blir lei seg og synes det er ekkelt, eller fordi vi selv får dårlig samvittighet? Er det så viktig at vi alltid har det snilt og vennlig? Ligger det ikke i sakens natur, at hvis voksne skal oppdra barn, og vi alle skal melde fra til hverandre når vi har forgått oss, så kan ikke alt være harmoni og ro hele tiden? Det gjør jo vondt å bli pirket i, å bli kritisert. Noen ganger må det gjøre litt vondt hvis vi skal endre atferd. Vi mennesker er ikke født med dårlig samvittighet, empati og den slags medmenneskelige følelser. Dette er noe vi utvikler i møte med andre mennesker når de forteller oss hva de selv eller andre føler. Det kan svi å høre sånne sannheter, det vet jeg selv så alt for godt. Jeg blir også korrigert: Jeg tar for stor plass, jeg er for skarp i tonen – men både jeg og alle andre lærer av det.
Det er ubehagelig, men nødvendig, og jeg kan ikke se at det kan være annerledes.
Livet leker 
Nu er du jo lærer og skal selvfølgelig opdrage på de unge mennesker i skolen. Men ellers går jeg meget ind for girafsprog, hvor man ikke sårer andre. Jeg tror, jeg vil lave et indlæg om girafsprog.
Det vil jeg gjerne høre om. Men jeg mener også at de som er glade i meg skal korrigere meg når jeg forgår meg. Det skal alltid gjøres på tomannsånd, men det må gjøres hvis ikke vi skal tråkke i den samme salaten om og om igjen.
Det er absolut n debat værd, men nok for hypotetisk, hvis ikke man skriver om et konkret eksempel, Hege.
Det er jeg enig i, men det er bloggens begrensinger. Jeg skrev dette for en stund siden da jeg hadde hatt en diskusjon med min sønn om dette.
Det finnes eksempler hvor det er nødvendig og naturlig – helt klart. Men jeg forundrer meg litt over temaet. Det er allment kjent i dag at den mest effektive måte for endring/innlæring av adferd er å ta tak i det som vi vil ha mer av (det positive) og gi belønning for det. Men det ser ut til at mennesker tror de er så andeledes enn andre dyrearter og forsetter å bruke ubehag i forbindelse med en endring man ønsker. Det er ikke så vanskelig å tenke andeledes, men man må nok tenke litt nøyere gjennom hva en egentlig vil oppnå før en kommuniserer. Men det er nok ikke så dumt uansett.
Det hadde vært interessant og hatt en eksempel – om ikke annet et hypotetiske et.
Selvfølgelig oppnår man alltid best effekt ved å fremheve det positive, men dette handler om noe helt annet. Jeg har flere eksempler, og de er ikke hypotetiske.
1
Hvis jeg og min mann er på fest, og han ser at min iver i diskusjonen blir veldig stor, så stor at han observerer noe jeg ikke observerer, nemlig at noen synes jeg er skarp mot dem og blir litt såret. Neste dag påpeker han dette for meg på en vennlig måte. Jeg får det nødvendige ubehaget som gjør at jeg er litt mer observant neste gang, og på denne måten unngår at noen blir såret igjen.
2
Mine voksne barn glemmer å gratulere en besteforelder med dagen eller noe lignende. Denne besteforelderen er alene og kanskje litt ensom denne dagen. Jeg påpeker at de må forsøke å huske denslags nå som de er voksne. For å hjelpe dem foreslår jeg at de kan notere sånne ting i en almanakk eller lignende. De blir lei seg over at jeg påpeker dette.
Bakgrunnen for at jeg skrev posten var at min sønn mente at den som blir korrigert blir så lei seg at det overgår nytten av å bli korrigert. «Den som blir korrigert blir mer lei seg enn den som ble utsatt for ubetenksomheten», var hans argument. Når jeg diskuterer sånt med noen, så må jeg gå noen runder med meg selv, eller skrive om det på bloggen.
Jeg ser poenget hans, og jeg synes det hadde vært deilig å slippe å bli korrigert, for det er så forbasket ubehagelig, – men jeg mener altså at det er et nødvendig ubehag hvis jeg skal forstå at jeg av og til trår feil. Hvis ingen påpeker det, så ser jeg det antagelig ikke.
Man kan naturligvis ikke se hel svart-hvitt på dette temaet. Mange faktorer spiller inn.
1. Din mann er i en priviligert situasjon som kjenner deg såpass godt at han med stor sansynlighet vet hvordan du vil reagere og regner med at du takler det. Er han i tillegg flink til å være konkret og ikke generell så er det flott. Men risikoen ved å kritisere din oppførsel er at du blir usikker neste gang. Får du stadig negative tilbakemeldinger på din oppførsel, vil du utvikle usikkerhet og kommer inn i en negativ utvikling. I forhold til det, er det bedre at det finnes et og annet menneske der ute som ikke setter så stor pris på deg. Det kan være at andre igjen nettopp setter pris på denne egenskapen du har.
2. Der er jeg litt usikker på hva de blir lei seg for. «Den posistive-metode» i denne sammenheng ville være at dine barn skjønner hvorfor det er viktig å gi oppmerksomhet og hva det betyr for besteforeldrene, uten at det bare er en høflig gest som er en del av oppdragelsen og som mor maser om hvert år. Er besteforeldre flinke til å si hvor glade de blir de gangene de lykkes å gratulere? Det hjelper på forståelsen. Kan du fortelle hvor glade de ble da de husket det? Om du så i tillegg er litt lur og klarer å få flettet inn at en bursdag er like om hjørnet slik at sjangsen er stor for at de husker, eventuelt en kalender hengende på veggen med tydelig merke med dager som må huskes. Da tror jeg det vil være langt større sjangs for at de vil huske dette naturlig og som noe bra å gjøre og de har lyst til. Det enkleste er naturligvis å benytte en slik metode fra start av. Endring på noe som ikke er bra er alltid mer jobb og krever mer planlegging og innsats.
Opplever de slike merkedager isteden med noe de får kritikk for, enten fordi de har glemt eller du antar at de kommer til å glemme så øker det neppe sjangsen for at de husker det neste gang heller. Om de husker så er det kanskje bare for å slippe ubehaget med å få kritikk.
Så jeg er ikke helt uenig med at de nærmeste skal korrigeres, men tror det er bedre å styre folk inn på den vei det skal trå istedenfor å hale og dra de bort fra den veien de trår. Men for all del, noen ganger er en kontant tilbakemelding helt ok og saken er ute av verden 🙂
Jeg har skrevet lidt i dag, Hege, om girafsprog i dag på
http://huskebloggen.blogspot.com/2008/01/giraf-eler-ulv.html
Jeg tror ikke vi er uenige i dette, Anne. Og som foreldre og ektefeller gjør vi jo alle disse positive grepa. Det er i grunnen ikke det jeg tok opp. Alt dette vet vi jo så godt.
Det jeg skriver om er følelsen, ubehaget. Da min sønn tok opp ubehaget, så satte det i gang en prosess i meg. Jeg ser det nemlig hos mine barn og ikke minst hos mine elever: Det skal ikke gjøre vondt. Lettvint sagt har oppdragelse av barn gått fra det brutale til det psykologisk milde. Jeg lirker og lurer med elevene mine, akkurat som du beskriver det, men når ingen lirking hjelper, så må jeg av og til slå ned og si at dette blir ikke bra, det er egoistisk, det sårer e l. Selv om jeg er både mild og vennlig i stemmen, er det uvanlig mange som ikke lenger tåler det ubehaget. De blir jo lei seg, triste, såret, – og det akspterer de ikke. De vil ikke ha sånne følelser, og de mener at jeg ikke skulle ha sagt noe. Dette er jeg enkelt og greit helt uenig i. Jeg synes det er synd hvis vi mennesker skal bli sånne persilleblader at vi ikke tåler å bli korrigert. Noen foreldre sier det rett ut: De vil ikke at barna deres skal bli irettesatt eller kritisert hvis det medfører at de blir lei seg, – og et sinneutbrudd fra en voksen vil de ha seg frabedt.
Jeg mener altså at alt dette er nødvendig hvis vi ikke skal bli for egoistiske og selvsentrerte.