Julen er død, – lenge leve julen!

Så er det gjort. Endelig!

Tenk at det kan føles så utrolig deilig å rydde bort noe som jeg for bare litt over en uke siden frydet meg over å pakke opp. Når jeg ser ned i julekassene mine, så kjenner jeg allerede forventningen om å pakke dem opp igjen julen 2008. 

Demontering

Enkelte tegn tyder på at det er på tide å demontere julen. Den er faktisk i gang med å demontere seg selv. 

Og jeg, – jeg har fått nok! 

Eg berre spyr

Det kom brått på. Plutselig i løpet av et par minutter i går kveld skjedde det: Thv fikk feber og følte seg syk. Han sovnet under et pledd på sofaen. Så ble jeg kvalm, – veldig, veldig kvalm. Jeg fikk feber og hodepine. Og så kom det! Synd de ikke konstruerer toiletter som kan betjene begge endene av kroppen samtidig 🙂

Og så vi som skal være vertsskap for nyttårsaften i år. Det spørs om jeg ikke må dirigere massene over til naboen.

Henrik og Thorvald har vært på loftet og funnet fram en kasse gammel science fiction-bøker. Sønnen har fått en ny pasjon.

Ute skinner solen for første gang på lange tider.

Jeg er kvalm. Hvor er bøtta mi?

Er det virkelig her?

Det er nesten ikke til å tro at det er her vi pleier å sitte i sanden nesten nakne mens vi ser på at ungene bader. Stenen er den samme. Det er båten og hytta i bakgrunnen også, – men det er også det eneste. Resten kunne vært fra en annen verden.

Vi måtte en tur ut på hytta i dag. Henrik skal feire nyttår der ute, og det var på tide å få skrudd opp noen termostatovner. Det har vi tenkt på siden vi bygde hytta i 1991, men det har aldri blitt noe av. I sommer da det regnet som verst bestemte vi at nå skulle det skje. I dag skjedde det 🙂 Og det regnet i dag også. Det har i grunnen vært en usedvanlig fuktig jul, – i hvert fall i den ene betydningen av ordet. Veiene i Oksrødkilen har nesten regnet bort. Kajakkene våre så ut til å ha det bra. De lå og trykket seg mot hverandre for å holde varmen. Bare vent til sommeren. Da skal de få være med på tur.

På hytta var alt som det pleier på denne tiden av året: Vått, forlatt og stille. Alt snakker et annet språk om vinteren, og tingene får en helt annen betydning når de bare står der i dvale.

Når vi er her ute om vinteren, så ser jeg i hvilken grad dette er et sommersted. Riktig nok var det en familie som tydeligvis hadde feiret jul på hytta, men ellers var det helt dødt. Ingen unger, ingen hunder, ingen som gikk tur, ingen lys i husene – Oksrødkilen ligger rett og slett i dvale. Og det er faktisk et minus med et sånt feriested. Har man et torp i en liten grend i Sverige, eller et sommerhus på en bebodd øy, så kan man leve et liv der hele året fordi det er andre mennesker som lever der. Ute på hytta vår er det fullstendig tomt for innhold om vinteren. Så står den der, en stor kapital, og vansmekter 47 av årets uker. På samme måten som vi pakker ned julepynten etter jul, pakker vi ned hytta i slutten av august. Det er jo for galt!

Det betyr ikke at ikke naturen er den samme. Havet ligger der ganske innbydende, og hadde vi vært litt tøffere, så kunne vi kanskje padlet ut i kajakkene på en dag som denne. Men sånn er vi altså ikke.

Solen har snudd. Dagen i dag er 3 minutter lengre enn ved vintersolverv. Det går sakte, men det går framover.

En siste julemiddag

Det siste juleselskapet skulle gå av stabelen lørdag femte juledag. Det visste jeg helt sikkert. Klokka halv åtte var vi invitert til Torill og Thor. Godt jeg har en mamma med god hukommelse som kunne fortelle meg at jeg tok feil. Det var i dag! Så ble vi igjen reddet av gongongen og spart for en pinlig entré en dag for sent.

Det var i dag, – det var helt tydelig: Fakler på trappen, summing av gjester som hadde kommet før oss, god lukt av mat, varm gløgg i koppene og et festlig pyntet bord.

Noen av disse gjestene ser vi bare denne ene gangen i året, og så skal man liksom ta opp tråden fra sist man hadde hverandre til bords på denne måten for omtrent ett år siden. Det blir litt utfylling av informasjon om året som har gått, hvor ungene våre er og hva vi driver med. Hyggelig småprat. Siden vi er lærere, må vi alltid gjennom en liten runde med skoleangrep. Sånn er det bare. Rektor advarte oss før vi gikk til juleferie: I år måtte vi lese oss opp, for intet juleselskap ville være komplett før alle har fått sagt sitt om Pisaundersøkelsen, om hvor udugelig norsk ungdom er, hvor mye dårligere lærerne er nå enn tidligere og ellers litt om det generelle forfallet. At de selv er foreldre til akkurat den ungdommen de mener det ikke er håp for, se det glemmer de. Godt at ikke alle er like pessimistiske. Det skal nok gå bra, skal dere se.

Men vi hadde da annet å snakke om også, og skulle vi råke opp, så var ikke det noe problem. Verten hadde laget quiz, – en ganske vrien en! Når voksne mennesker nettopp har kritisert ungdommens kunnskapsnivå, – og så blir utsatt for en quiz går det på æra løs. Trenger jeg å si at mitt lag vant? Det skal innrømmes at det ikke var min fortjeneste, så jeg bør nok søke avskjed i nåde. Vi hadde med en kar på laget som til daglig steller med helt andre ting enn å svare på når Svalbard ble en del av Norge og hvilke to kjente kvinner som døde i 1997. Men han kunne det alt sammen.

Det er hyggelig å sitte sånn rundt et bord, prate og leke med nye mennesker. Det kan være ganske utfordrende også, og en time etter midnatt ruslet vi hjem til oss selv, en kort spasertur på fire og et halvt minutt.

Jeg tror vi våger å kalle dette for det siste måltid, – julens siste måltid.

Dell from Hell!

Marthe skulle kjøpe ny pc i høst. Det er et stort økonomisk løft for den som er ung og lever på studielån. Kjøp Dell, sa vi – dumme vi! Lydig som hun er kjøpte hun Dell. Pappa har jo greie på sånt. Den er lekker: knall rød og den lyder navnet XPS M1330, – dvs – den lyder ingen ting, for den fungerer ikke! Men Marthe har heldigvis tre års Next Business-day garanti. Da er det vel ikke noe problem?

Jeg ler så jeg gråter!

@  Hun bestilte maskinen over Internett i september eller tidlig oktober. Den skulle komme fort!

@  Den kom ikke fort, – den kom flere uker for sent.

@  Så fungerte den, men veldig, veldig sakte, – nærmest stillestående. Den gamle   maskinen var bedre, sa Marthe skuffet.

@  Marthe ringte Dell. Pappa ringte Dell. Marthe ringte Dell igjen. De ble automatisk koblet over til teknikere i Canada og Nord Amerika. Lange feilsøk ble foretatt pr telefon, ofte tok det over en time. På engelsk. Vanskelig terminologi. For min far hadde det vært en umulighet.

@  Det hjalp ikke.

@  Marthe ringte Dell i Norge. Pappa ringte Dell i Norge. Dell skulle ringe innen et visst klokkeslett. Marthe var midt i eksamenstiden, hun holder på med sin mastergrad i historie. Stresset, fortvilet, helt på gråten. Dette tok flere arbeidsdager, og hun fikk ikke lest og gjort det hun skulle. Hun trengte maskinen til studiene. Hun burde vært på lesesalen, ikke sittet hjemme og ventet på Dell.

@  Selv om Dell hadde lovet å ringe innen et visst klokkeslett, så ringte de ikke. Hun hadde ventet hjemme en hel dag.

@  Marthe ringte Dell. Stengt for dagen.

@  Marthe ringte Dell. Pappa ringte Dell i Norge. Mannen fra Dell i Norge var hyggelig og lovte: Teniker skulle komme. Pappa fikk forklart hva som skulle skje. Pappa kan datamaskiner. Han er dataansvarlig på en stor skole (- og kommer til å minne kommunen på at de aldri, aldri mer må kjøpe Dell, – men det har de visst allerede skjønt av seg selv). Pappa kan bygge datamaskiner. Pappa skjønner terminologien.

@  Tekniker kom og skiftet prosessor, vifte og hovedkort. Noen sier at det også står i loggen at de skiftet harddisk, – men derom strides de lærde.

@  Hurra! Maskinen virket.

@  En stund!

@  Rett før jul brøt den sammen igjen. Maskinen nekter å starte. Harddisken er defekt.

@  Marthe ringer Dell. Pappa ringer Dell lille julaften. Denne gangen snakker han med en amerikaner i nesten en time. Feilsøk blir foretatt, om og om og om igjen. Den lille røde fungerer fortsatt ikke.

@  Pappa ringer Dell julaften for å forsikre seg om at det vil komme en tekniker. Denne gangen får han snakke med noen i Irland. Denne teknikeren forlanger ny feilsøking pr telefon. Han forteller nemlig at alt som skjedde lille julaften ikke har blitt loggført, og da gjelds det ikke.

@  Juleferie hos Dell i Norge.

@  Tredje juledag. Hurra! Ferien over. Pappa ringer Dell. Han lurte dem og tastet noe han ikke skulle ha tastet for å styre unna indiske teknikere som sitter i Canada og holder ham med tomt snakk og heller ikke har lov til å ringe tilbake til Dell i Norge eller til kunden.

@  Pappa fikk snakke med en dansk dame i Norge. Hun var ikke tekniker. Nå var pappa sint, rasende! Hadde dette vært en vaskemaskin eller en bil, ville selgeren skammet seg og gitt oss nytt produkt. Ikke Dell. Damen lovte på tro og ære, kors på halsen at Marthe skulle få besøk av en tekniker på fjerde juledag, i dag, før klokken halv seks. Pappa sa at han ikke stolte på Dell lenger. Kan jeg få et nummer til teknikeren sånn at jeg kan ringe ham tilbake når han ikke kommer i morgen før halv seks, sa han. Da må du snakke med teknikeren, sa den vennlige danske damen og satte pappa over til Dell i Canada igjen. Så var hun kvitt ham.

@  Da la pappa på.

@  Mamma ringer Forbrukerkontoret. De er enige i at dette er ekstremt dårlig service. De mener Dell ikke har lov til å forlange at kunden selv skal feilsøke på maskinen i timesvis, på engelsk, og de minner om at hvis samme feil oppstår to ganger, har Marthe krav på ny maskin.

@  I dag er det fjerde juledag. Hva tror du? Riktig, – du er god. Marthe dro til Oslo i går, ikke i dag. Hun ville være klar når teknikeren kom til hybelen hennes. Han kom ikke! Selvfølgelig kom han ikke.

@  Marthe ringer Dell. Ingen tar telefonen: i Norge stenger de klokken fire på fredager.

@  Pappa ringer Info-Care, firmaet der Dell henter sine teknikere. Han møter verdens hyggeligste mann. Men nei, – de hadde ikke registrert at noen skulle hjelpe til med Marthes maskin i dag. Den hyggelige danske damen på Dell snakket kanskje ikke sant?

@  I morgen er det lørdag.

@  I overimorgen er det søndag.

@  På mandag er det nyttårsaften.

@  Tirsdag er det første nyttårsdag.

@  Marthe er ikke lenger glad i sin røde Dell. Hun stoler ikke på den lenger. Den er helt ny og hun har eid den i to måneder, men bare kunnet bruke den i to uker. Den kostet henne over 12 000 kroner.

Er det noen der ute som kjenner sjefen i Dell? Er det noen der ute som kan fortelle Dell at de bedriver vanvittig dårlig kundebehandling? Er det noen som kan trøste Marthe og slå oss i hodet med noe hardt fordi vi foreslo Dell?

Men hold dem unna meg, – jeg kunne komme til å gjøre noe det er fengselsstaff for i Norge.

Hvit, regnfull jul

Jul i sus og dus

Juledagene glir over i hverandre, og vi vet snart ikke hvilken ukedag det er. Hver dag har sin sosiale setting. Noen dager er vi alene hjemme, – andre dager er vi sammen med familie og venner. Første juledag er vi hos mormor, – det er fast tradisjon. De to siste årene har vi lagt veien om kirkegården for å tenne et lys for Tanten. I år var hun litt fornærmet over at vi ikke hadde vært der på lille Julaften som skikkelige folk, og hun syntes det var litt pinlig at ikke hennes grav hadde hatt lys sånn som alle naboene hadde på Julaften. Men vi ble tilgitt. Til gjengjeld lyste hennes lykt til langt inn på tredje juledag.

Hos mormor er det pinnekjøtt som står på menyen. Det er noe av det beste jeg vet – en gang i året. To ganger kan også gå an, men så er det slutt. Det er kraftig kost, og vi føler at vi blir mette nok til å vare inn inn i neste århundre. Etter at vi hadde spist, sto mormor igjen med en diger kjele med kjøtt. Det er ikke det at hun ikke kan regne, men hun glemmer visst at vi bare er en bitte, liten familie, og straffen er at hun må spise pinnekjøtt helt til påske.

Nå er det jo ellers ikke viktigst hva og hvor mye vi spiser, – skjønt det skulle man tro i disse dager. Det viktigste er at vi får pleiet familielivet og vært sammen med ungene våre. Det er i grunnen viktigere nå enn det noen gang har vært. Marthe bor i Oslo, Henrik bor i Trondhjem og vi bor i Fredrikstad. Det betyr at det er veldig lenge mellom hver gang vi treffes alle fire på en gang, og hadde det ikke vært for sånne høytider som den vi feirer nå, så ville det gått ennå lengre mellom hver gang vi var sammen alle sammen.

På veien hjem fra mormor snublet vi over denne kontrapsjonen. Den hang så ensom og forlatt i et tre helt for seg selv. Hva i all verden er dette?

J

I dag er det vi som har hatt juleselskap for familien. Vi startet selskapet med å slepe alle ut på spasertur på Isegran. Vi hadde med lommelykter, og de små fikk gå inn i den skumle gangen inne i vollen. Og tenk – de fant et geiteskinn der inne. Var ikke det merkelig? Det blåste mer enn geiter ute i dag, iskaldt, og turen ble ikke særlig lang. Til gjengjeld skjerpet den kanskje apetitten hos oss som har hatt litt for mye mat på bordet de siste dagene. Det sto julekoldtbord på menyen hos oss, men i likhet med mormor må jeg konstatere at folk ikke spiser så mye som man tror. Det blir mye mat som bæres fram og tilbake mellom kjøleskap og bord.

C og M elsker at vi har huset fullt av folk. Og i dag er det selskap, det har M forstått. Men hun lurer på når dette selskap begynner, og hva er det egentlig, – et skap? Flere ganger under middagen hvisker hun til meg: Når skal vi ha sånn selskap? De blir lange sånne bordsettinger, og de små går fra bordet for å leke. Men så finner de ut at de skal underholde oss voksne. Første er det M og Tuva som skal synge, – men så svikter motet M. Det blir så fryktelig pinlig med alle de voksne som sitter der og venter med ansiktet vendt rett mot henne. Tuva blir oppgitt over sånt pyseri.

Tuva er nemlig mer scenevant og synger gjerne sammen med storesøster Hedda. Så får våre to minste bare stå der i stor undring over at noen har sånt mot at de kan synge både en og to sanger foran hele familien. Og applaus får de. Etterpå må M synge høyt og tydelig helt for seg selv der hun står gjemt lenger borte i stuen, der hvor ingen kan se henne. Hun måtte jo vise at hun også kunne.

Det er merkelig hvordan vi nesten ikke kan gjøre noe uten at noen må finne fram en pc for å vise fram noe, kanskje et bilde av ungene, et nettsted, en matoppskrift. Hadde det vært for noen få år siden, ville vi følt oss uhøflige hvis vi plasserte en sånn maskin på dessertbordet, men sånn er det ikke lenger. Pc-en er vår forlengede arm til resten av verden. Den fungerer også som et fotoalbum, og ingen ville synes det var rart om man tok fram et album midt i selskapet. Og en far og en sønn kan godt se hverandre i øynene tvers over en pc- skjerm.

Sånn går dagene. Vi er litt her og litt der, og om kvelden går alle hvert til sitt, og huset blir stille og tomt. Bare bordet blir stående igjen med restene av all moroa. Det ser nesten ut som en slagmark. M må gjøre seg en liten sving bort og strekke seg over bordet for å se om det fortsatt kunne finnes noe godt og spiselig der borte, – kanskje en aldri så liten gjenglemt sjokoladebit.

Det har vært noen deilige dager, men nå er nok nok. Marthe fikk sitte på med gjestene innover til Oslo. Hun har jo mennesker der inne som hun også vil ha litt jul med. Selv har jeg bestemt meg for å dra en tur på jobben i morgen. Jeg vet jeg har noe arbeid liggende, og det kan passe bra å få skuffet unna noe nå før alt braker løs 3. januar. Selv om jeg ikke er god på ferier, så klarer jeg juleferien ganske godt. Den er ikke så alt for lang, og bare jeg får krydret den med litt aktivitet i morgen, så skal jeg nyte de siste dagene av 2007.

Hombre nuevo – et ideal for paven og meg?

På radioen siterte de fra julaftentalen til pave Benedikt XVI. Han hadde visst sagt at vi mennesker blir stadig mer egoistiske. Det har jeg gått her og tenkt på nå i julen. Hvorfor sa han det? Jeg synes jo også jeg er så forferdelig egoistisk, – men har vi blitt mer egoistiske?

Det er lett å støtte paven i mye av det han sa: Mange av oss blir rikere, vi som er rike tar stor plass, vi forurenser kloden, vi har ikke nok omtanke for de fattige. Det er sant alt sammen, dessverre.

Men blir vi stadig mer egoistiske? Det måtte altså bety at gjennomsnittsmennesket har mindre omtanke for sine medmennesker enn det folk hadde for 50 – 100 – 500 år siden. Det tror jeg rett og slett er feil. I gamle dager, og man skal ikke gå så langt tilbake, mente man at det var naturgitt at noen var fattige og noen rike. Det var en vanlig oppfatning at det var rett og rimelig at noen skulle tjene og andre herske. Klasseskillene var formidable, – og de fleste mente det skulle være sånn. Jeg ville vel tro at man hadde mindre medlidenhet med de lidende den gang enn man har nå.

Jeg kom plutselig til å tenke på en julehistorie jeg hørte da jeg var liten. En gammel dame fortalte meg at hennes far hadde vokst opp i Fredrikstad i sagbrukstiden. Han var en liten fattig gutt, og på lille julaften fikk han jobb hos J N Jacobsen på Lykkeberg. Han skulle hogge ved, – og når du er ferdig, så kan du banke på, så skal du få noe for jobben. Det var vinter, det var mørkt og det var kaldt. Den lille gutten hogg ved til langt på kveld, og han koste seg med den harde jobben. For inne i hodet hans foregikk det masse. Han drømte om hva han skulle gjøre når han fikk betalingen, en liten pengesum han hadde regnet seg fram til at han ville få. Pengene skulle han gi til sin mor, og så kunne de kanskje kjøpe … Han drømte seg bort. Da vedstabelen var ferdig, tok han av seg lua og banket på kjøkkendøra. Det var kokka som kom ut. Hun sto i en damp av deilige dufter fra kjøkkenet. Å, det var deg, ja, sa hun. Jeg har fått beskjed om å gi deg en kake. Han fikk en liten liten julekake i den ene hånden. Forresten, ta en i den andre også, sa hun i et anfall av medlidenhet. Han glemte aldri skuffelsen over å ikke få skikkelig betalt for jobben han hadde gjort. Dette skjedde rundt 1870, og historien var så sterk at jeg fikk høre den gjenfortalt av hans datter nesten hundre år senere.

I dag er det få i vår del av verden som ikke har idealer om et samfunn der vi deler med hverandre, og vi er enige om at alle skal ha en rettferdig lønn for det arbeidet de gjør. Det er neppe flere fattige nå enn det var for hunder år siden. Den gangen var nesten alle fattige, og bare en liten andel av befolkningen kunne regne seg til den priviligerte klasse.

Hvorfor sa paven at vi blir mer egoistiske? Vi er vel av natur egoistiske. Jeg tror det ligger i genene våre. Det er en overlevelsesmekanisme som gjør at vi må sørge for at vi og vårt eget avkom overlever i en vanskelig verden, også hvis det må skje på bekostning av andre.

Men så er det altså ingen fare for at vi skal sulte i hjel. I USA, Oseania og Europa velter vi oss i mat og forbruksvarer. De aller fleste forbruker langt mer enn det vi trenger. Den virkelige fattigdommen er ikke lenger utenfor studedøra vår. Hadde vi funnet et sultent barn på trappa, ville vi straks tatt det inn og hjulpet det. Men det sultne barnet er ikke her, – det er i Asia eller Afrika, og så langt rekker ikke blikket vårt. Her hos oss pøses det penger på Frelsesarmeen nå i julen, – millioner som blir brukt til å hjelpe dem som har komme skjevt ut her hos oss, de som sitter på trappen vår. Det går ikke like mange penger til det sultne barnet langt der borte. I våre dager går ikke de største klasseskillene mellom øst og vest i byene her i vesten. I stedet deler de kloden vår i overklasse og underklasse, – og vi rike lever tilsynelatende godt med det.

Jeg tror ikke vi blir mer egoistiske, – men vi er egoistiske. Så lenge jeg har alt det jeg har, uten å gi bort mesteparten av det, så er jeg fundamentalt egoistisk og mangler medfølelse med andre. Hvis jeg må se lidelsen rett i øyet, lukte den, føle den for å ville gjøre noe med den, – da er jeg jo ikke et medfølende menneske. Så lenge jeg bare gir av min overflod så jeg knapt merker det, så er jeg ikke barmhjertig. Da handler det faktum at jeg gir også om meg, meg, meg, – fordi det døyver noe av den dårlige samvittigheten min.

Che Guevara snakket om det nye mennesket, hombre nuevo, det uselviske mennesket som alltid skulle sette andre foran seg selv; et menneske som skulle tenke på andre, på fellesskapet, på hele samfunnet før det tenkte på sine egne behov; et menneske som lever i enkelhet for at det skal bli nok til alle. I dag er hele kloden vårt samfunn, vårt fellesskap. Che Guevara var brutal og han var romantisk, – men akkurat ideen hans om hombre nuevo  har satt seg fast i meg som et ideal, – et ideal jeg på ingen måter klarer å nærme meg. Men det gjør noe med meg, for jeg vet at så lenge det er ett eneste lidende menneske igjen i verden uten at jeg gjør noe med det, så har jeg som lever i overflod sviktet det idealet.

Hjemme hos oss har vi flere pc-er. På skolen min finnes det noen få elever som ikke har pc i det hele tatt. Jeg burde gitt dem våre. Jeg kan kjøpe nye. Vi bor i et hus med flere rom enn vi trenger. Vi kunne bodd i en liten leilighet, og likevel hatt det mye bedre enn de fleste menneskene i den fattige verden. Vi spiser for mye, og vi spiser for mye dyr og unødvendig mat. Vi har to biler. I skapet henger klær nok til å holde oss varme resten av livet. Hvis vi mente det vi sa om at vi synes synd på dem som har mindre enn oss, mente at alle mennesker burde dele med hverandre, – da hadde vi kvittet oss med alt overføldig og delt det med dem som lider. Først da kunne vi si at vi hadde gjort vårt.

Jeg sa noe om dette i klassen min nå i høst. Det satte nok i gang noen tanker, men flere av elevene mente at jeg gikk for langt. Du har jo arbeidet for det du har, sa de. Du fortjener det! De har hørt det i reklamen: Because I’m worth it! Because you deserve it! Veldig rike mennesker i vårt samfunn sier det samme: Jeg har arbeidet hardt. Jeg fortjener alt jeg har. Hvor arrogante kan vi bli? Vi som jobber lusne 37 1/2 time i uka, vi som har fri to dager i uka og ferie mange uker i året. Vi som har så mye mat i kjøleskapet til jul at vi ikke klarer å spise opp alt. Skulle vi fortjene rikdommen vår fordi vi jobber så hardt? Da burde arbeiderne på kakaoplantasjene på Elfenbenskysten vært multimillionærer. Få mennesker jobber hardere, oftere og lengre enn dem. Og det gjør de for at vi skal spise sjokolade. Hvem har bestemt hva de fortjener?

Den måten jeg lever på kan aldri på noen måte forsvares. Jeg lurer på om pave Benedict VXI tenker på samme måten som jeg?

Også vi som ikke tror kan finne viktige påminnelser om vår egen utilstrekkelighet i Bibelen:

For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg, jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.

Gjøreingentingdagen

Første juledag er best. Da er jo jula i havn og det handler bare om å nyte. Det er mat nok, det er slikkeri nok, det er lys nok, det er familiemedlemmer nok og det er deilig nok.

Selv om vi ikke jobber og sliter, så er det feil å si at vi gjør ingen ting, – for vi gjør mange ting. Vi sov for eksempel lenge, – kjempelenge. Så sto vi opp og ryddet opp på kjøkkenet, noe som ikke var en liten jobb. Bordet ble dekket med alt som er godt, eggene kokt, teen traktet. Så spiste vi frokost, bare vi fire. Lang, lang frokost. Vi ble mette.

Så har vi pratet. Det er viktig å prate med familien sin, særlig når de snart reiser dit de bor i byer langt borte. Og vi har spist slikkeri: karameller og kaker, konfekt og kremropper.

Vi har gjort det vi aller helst vil. I dag betydde det at tre familiemedlemmer satt i flere timer rundt bordet og spilte Munchkin. Jeg er ikke så glad i spill, men morsomt må det ha vært. Det ble veldig høylydt, krydret med latter og skrål. Selv er jeg mer for yndlingsplassen min: Den grønne stolen og mitt eget, private bord. Endelig fikk jeg lest alle de interiørmagasinene jeg kjøpte for to uker siden. De har ikke vært åpnet før i dag.

Snart går vi ut i mørket. Vi skal på besøk, først på kirkegården og så til mormor. Det har vært godteforbud siden klokka tre. Vi må bli sultne til pinnekjøttet.