Et brutalt overgangsrituale

Alle fotografier bortsett fra nr 1, 2 og det nest siste: Refugee Norge 

De trodde det skulle bli tøft, de var forberedt på at de måtte slite, men da vi dro av sted med 170 konfirmanter tidlig lørdag morgen var det ingen som i sin villeste fantasi hadde forestilt seg hvor voldsomt det skulle bli. Det var det bare vi som visste, for vi hadde vært der før.

Opp gjennom historien har det ikke vært uvanlig med tøffe overgangsritualer når en ungdom skulle vise seg verdig til å gå over i de voksnes rekker. Det våre humanistiske konfirmanter har vært med på dette døgnet er et sånt overgangsrituale. De har fått testet ut sine egne fysiske og psykiske krefter, og for noen var det så vidt de holdt.

Vi reiste til Trandum litt nord for Gardermoen, og der ble vi og en gruppe fra Indre Østfold, tatt imot i det som er en tidligere militærleir. Lerien har også vært brukt som flyktningemottak. Til sammen var det 260 konfirmanter som skulle være med på rollespillet Refugee Norge et rollespill som tidligere het På flukt. De som driver dette spillet er erfarne mennesker, og de har holdt på med det i mange år. Rutinene er gode og sikkerheten ivaretatt. Det er betryggende for oss når vi kommer med et tverrsnitt av norsk ungdom. Selv om de fleste er sunne og friske, er det også deltagere som sliter med både fysisk og psykisk sykdom. Bare noen få blir oppfordret til å ikke delta.

Et rollespill skal i prinsippet være frivillig, men det er ikke dette. Det er selvfølgelig frivillig å være med, men ingen vet egentlig hva som vil skje dette døgnet, og hadde de visst det, hadde nok mange trukket seg. Konfirmantene blir delt inn i familiegrupper. Så får de beskjed om at de er i Sudan. I spillet er Sudan et fiktivt land. Det er krig, og de skal flykte. Flukten vil bli strabasiøs, og den vil gå gjennom mange land. Aller først må alle levere inn godterier, mat, mobiltelefoner og klokker. Så får de utdelt nye identitet, og alle får et pass. Alt som deles ut, både penger og pass, virker ekte og profesjonelt.

Og så starter flukten. Alle familiene har et overhode, og han må være familiens talsperson hele døgnet. Og her må jeg stoppe min detaljerte beskrivelse av hendelsesforløpet. Noe av poenget er jo at nye konfirmanter ikke skal vite hva som skjer. Det ville være leit om jeg ødela spenningen for dem som leser her inne.

Men noe kan jeg fortelle: Det handler altså om skape en følelse av å være på flukt fra krig og nød. Det innebærer timer i kø, rasisme, kjønnsdiskriminering, banning og grusomme tilrop, bestikkelser, redsel når man er ute om natten og blir jaget av menn i militærkjøretøyer, kilometervis med marsj på glatt underlag med tung sekk på ryggen uten å vite når man er framme, sult etter lange perioder uten mat, redsel for om den voksne, uniformere mannen om står og skriker til deg kanskje mener det på alvor.

Dette var nok det mest uventede for konfirmantene, at de faktisk skulle møte voksne som spilte en så rå og brutal rolle overfor dem. Her ble ingen fingre lagt i mellom, og det var lett å se at de mer sarte av konfirmantene var sjokkerte. Var det virkelig mulig at noen kunne oppføre seg sånn mot dem?

Det var det!

Et døgn er lang tid. Ennå lengre er det når du ikke aner hvor mye klokka er. Da jeg gikk forbi noen konfirmanter som sto i en timelang kø sånn i firetida om ettermiddagen, trodde de at klokka var sju om kvelden. Da de befant seg ved en grensestasjon ved halv åttetida, var det mange som trodde det var midnatt. Dette gjorde natta utrolig lang. Grensestasjonen var en prøvelse. Der måtte de se på at deres brutale menneskesmugler, den eneste tryggheten de tross alt hadde, ble kjeppjaget ut i skogen. Det kom også til håndgemeng, og noen ganger skjer uhell. Da en av lederne reiste seg for brått opp, kom han til å skalle i stykker nesa til en grensepost så blodet fløt. Det var ikke så lett for de unge flyktningene å vite at bannordene fra nesas eier slett ikke var en del av rollespillet.

Og sånn gikk det for seg hele dagen, kvelden og natten. Flyktningene sultet og frøs, ble jaget og hundset til de nesten ikke orket mer. Noen ganger kom det et lyspunkt som tente nytt håp, men så ble det knust igjen.

Det er mørkt i Norge i januar, men i åttetida kommer lyset, og da forsto de fleste at det snart var over. Alle konfirmantene ble samlet i en stor sal, og der ble rollespillet avsluttet. For de fleste handlet dette øyeblikket mest om mat, og det fikk de. Jeg tror jeg begynner å gråte hvis jeg får den yoghurten, var det ei jente som sa da hun så frokosten.. 

Etter at alle hadde spist, var det tid for evaluering. Spillederen gikk gjennom hele rollespillet. Han fortalte hva de hadde vært med på og hva som var intensjonen med det hele. Samtidig viste han bilder fra nattens flukt. De fikk se film og høre musikk, – alt relatert til det å være flykting. Denne gjennomgangen var antagelig det beste og viktigste i hele spillet. Nå ble nattens opplevelser satt i perspektiv. Konfirmantene fikk vite at mye av det de hadde opplevd som usannsynlig og urealistisk er ting som virkelig skjer rundt om i verden når mennesker er på flukt. Og gjennom bilder og musikk ble de minnet om at det de hadde vært med på denne natten er småtterier sammenlignet med hvordan lidende mennesker rundt om i verden har det.

Alle gjennoførte mer eller mindre, og det var de veldig stolte av, med god grunn. Jeg vet ikke hvor mye de lærte om å være på flukt, men alle lærte uten tvil mye om seg selv. Dette var første gang i deres liv de opplevde å bli totalt ydmyket, å være ekte sultne og  ekte utslitte. De fikk kjenne på sine egne grenser. For noen ble det også et vondt møte med egen utilstrekkelighet. De ønsket på et tidspunkt å bryte spillet fordi de ikke maktet mer. Det er en enorm nederlagsfølelse for en fjortenåring når alle de andre vandrer ut i natten med tung oppakning. Heldigvis klarte flinke spilledere å få dem inn i spillet igjen.

Om dette er en riktig måte å oppdra ungdom på, må noen som er mer kompetente enn jeg svare på, men noen kommentarer vil jeg komme med. Jeg er ikke i tvil om at disse konfirmantene vokste som mennesker denne natten. Det ville jeg også gjort om jeg ble tvunget inn i et sånt rollespill. Og nettopp det slår meg som et paradoks. Det blir litt absurd at vi som voksne skal plassere ungene inn i dette rollespillet fordi de trenger å forstå hva lidelse er, forstå hvordan det er å være flykting, forstå den verden som vi voksne har skapt. Sannheten er jo at vi voksne er i akkurat samme situasjon som konfirmantene våre. Vi spiser av søvskje alle sammen. Selv er jeg født i 1960, og har aldri i hele mitt liv vært utsatt for noe vondt. Jeg vil tro at det finnes konfirmanter i denne gruppa som har hatt et tøffere liv enn jeg. Hvordan ville jeg opplevd å bli utsatt for dette? Det vet jeg godt: Jeg ville blitt aldeles rasende! Jeg liker i utgangspunktet ikke å spille rollespill, og jeg tror jeg ville blitt provosert hvis noen velfødde voksne som velter seg i et godt liv og fete lønninger skulle utsette meg for denne ydmykelsen for at jeg skulle lære en lekse de selv aldri har giddet lære seg.

Jeg håper også noen av de voksne kjenner på sine egne følelser etter denne natta. Et par ganger i spillet var det mulig for de voksne å velge en mild eller rå rolle. De fleste valgte bort den milde varianten. Mon tro hvorfor? Kan det være at noen finner glede i en å få lov til å spille den autoritære, militante rollen? Thv minnet oss om alle dem som under krigen her hjemme hjalp andre mennesker med å flykte uten å be om verken penger eller tjenester til gjengjeld. Slike mennesker finnes det helt sikkert der ute i dag også.

På bussen hjem satt vi og lyttet til snakken over stolryggene. Ungene var fornøyde, ingen tvil om det. De strålte, – manndomsprøven var bestått. Praten gikk i et evig surr: Husker du det? Så du han? Jeg var bare så sliten! Åh, jeg gleder meg til å komme hjem til mamma!

Kanskje lesser vi enda et problem over på neste generasjon, et av de mange problemene vi ikke har klart å løse selv. Men hvis disse ungdommene har forstått bitte litt mer enn det vi voksne har, blitt bitte litt mindre rasistiske, har fått bitte litt mer empati – ja, så er det kanskje håp for framtida likevel.

Men jeg synes altså at vi voksne slipper billig unna!