Takk til familien Dafgård

Vi er glade i mat her i familien, veldig glade i mat, og i alle år har vi lagt vekt på å spise sunt og godt. Ferdigmat har stort sett vært bannlyst, med unntak av sauser fra Toro og en og annen suppepose. I stedet har vi forsøkt å holde oss til rene, ubearbeidede varer, – rent kjøtt og fisk og friske grønnsaker. Da ungene var små saftet vi til og med all den saften som ungene skulle drikke. Fortsatt safter vi litt for hyggens skyld.

I høst ble vi alene i huset, og egentlig har vi enda bedre tid til å lage maten fra bunnen. Samtidig merker jeg at noe av min motivasjon for å ha rene produkter absolutt hver dag har handlet om ungene mine. Det var de som skulle vokse opp med mors hjemmelagede. Nå er det bare jeg og gemalen. Fortsatt lager vi nesten alt sånn som vi alltid har gjort, og det vil vi fortsette med, men det er ett unntak. På tirsdager kommer vi sent fra jobb, og fra i høst har vi leid inn Familien Dafgård til å lage middag til oss. Jeg ser dem for meg: Mor Dafgård lager svinekarré, far Ulf Dafgård er ute og fisker så vi skal få laks, tante Jenny lager kålruletter og alle Dafgårdbarna med Magnus i spissen skjærer kjøttet i små biter til vår kalops. Thomas er den eksotiske i familien. Han har vært på ferie i Asia, og nå eksperimenterer han med karry.

Dette er ferdigmat i porsjonsesker. De skal bare varmes noen minutter i mirobølgeovnen. Jeg kjøper dem i Sverige, og de er billige: 5 middager for 99 svenske kroner. Det gir en porsjonspris på mellom 15 og 20 norske kroner. Og det smaker godt. Det gjør faktisk det. Selv om det er onsdag i dag, har vi spist Dafgård siden det var første arbeidsdag, og vi hadde mye å gjøre. Vi spiste laks i safranssaus. Jeg synes absolutt reklamen holder hva den lover. Selv om den ikke ligner helt på bildet på esken, ser maten delikat og innbydende ut, og den forandrer seg ikke så mye etter varmebehandlingen. Smaken er helt fin. Jeg er synes ofte ferdigmat smaker for salt. Det gjør ikke denne.

Nettopp fordi vi er så glade i mat, har kroppene våre lett for å bli for tunge. Man kan nemlig bli tykk selv om man spiser sunn og mager mat. Det handler jo også om mengden man spiser. Og her hjelper diettisten hos familien Dafgård oss. De lager middager med godt over 600 kalorier pr porsjon, men dem styrer jeg unna. Jeg velger bevisst de eskene som bare har 400 kalorier. Vi er ikke veldig fysisk aktive, og derfor trenger vi egentlig ganske lite mat. Det er litt underlig det der. Hadde vi levd i et fattig land, så hadde det vært om å gjøre å få flest mulig kalorier for pr krone. Sånn er det altså ikke her. Vi blir mette av disse 400 kaloriene, selv Thv sier at det er helt greit. Vi spiser ofte ganske tidlig, og det blir nesten alltid litt kveldsmat på oss. Det er lett å skjønne hvordan de kan holde prisen så lav: Det er alltid lite kjøtt og fisk i porsjonene. Poteter og grønnsaker dominerer, men med en god og mager saus smaker det faktisk godt. Det er kanskje sånn man spiste i gamle dager, den gang man måtte spare på det dyre kjøttet.

I fryseren ligger det alltid en stor bunke middager fra den svenske familien. Det er bare å velge. Om jeg har dårlig samvittighet? Nei, det har jeg ikke. Vi har bare holdt på med dette siden i høst, og siden menyene er begrenset, går vi sannsynligvis lei etter hvert. Dette er dessuten relativt sunn mat, og av årets 365 middager er altså litt over 30 ferdigmat. Jeg føler heller at jeg skylder Familien Dafgård noe for at de gjør tirsdagene så lette for meg. Kanskje jeg skulle invitere dem på middag en dag, – hjemmelaget middag?

Flytting i Bloggland

Dette går ikke lenger! Etter at jeg selv fikk et lite hjem i Bloggland, har jeg vært utrolig flittig til å gå på besøk. Det sies at vi ikke går på besøk til hverandre lenger hvis vi ikke er invitert, men sånn er det jo ikke her i Bloggland.  Man besøker selvfølgelig dem man liker best oftest, og sånn er det med meg også. Men det er så mange jeg liker, og så må jeg en titt innom hver eneste dag, – og ofte vil jeg gjerne bidra med noe også. For all del, det gir meg masse, men det kan altså ikke fortsette. Det tar for mye tid. Jeg har familie, jeg har venner her i Verden også. Jeg har en bokhylle som jeg nesten ikke får besøkt lenger og så har jeg en arbeidsgiver som betaler meg godt for å oppdra landets unger.

I går fant jeg løsningen. Man kvitter seg ikke med gode venner, og det gjør ikke jeg heller. Hittil har jeg hatt en gate kalt Sjeldne. Der er det mange hjem, både store og små, men jeg stikker bare innom dem på en snarvisitt hver eller hver annen uke. De som lå utenfor denne gaten var det altså jeg inntil i dag besøkte hver dag, og noen flere ganger om dagen. Nå har jeg bygd et nytt nabolag. Det heter Oddetall. Det betyr at de som bor her får jeg heretter bare lov å besøke annen hver dag: den første, den tredje osv.

I mitt eget nabolag er det bare ni hjem tilbake. Dem vil jeg fortsatt besøke hver dag. Jeg vil jo ikke bli helt asosial heller. I dag er første dag i mitt nye liv. Det holdt hardt å holde seg borte fra Oddetall. Riktig nok har de fleste der bare noe å si en dag eller to i uken, men likevel. Tenk om en av dem har skrevet noe morsomt akkurat i dag. Tenk om det foregår en superspennende diskusjon hos X, og så kommer ikke jeg på banen før i morgen.

Det får stå sin prøve. Jeg har abstinens i dag, men den er nok over i morgen. Ikke all avhengighet er like hard å få bukt med.