De siste mange årene har det vært stille rundt Marie Takvam, men vi har visst hvor både hun og diktene hennes har vært å finne. Og nå er hun død, 81 år gammel.
I mange år arbeidet jeg for AOF på kveldstid. Jeg underviste voksne elever som ville skaffe seg en studiekompetanse i norsk. De fleste av elevene var godt voksne kvinner. Selv om tiden var knapp, rakk vi å lese mye norsk litteratur i disse timene. Elevene sugde til seg det meste jeg hadde å by på. Mange av dem hadde sluttet på skolen alt for tidlig, fått barn og vært ute i et tøft arbeidsliv. Nå skulle de begynne på en ny start, lære noe nytt, få studiekompetanse og senere en ny utdanning. De nøt det i fulle drag. Mange av dem ga uttrykk for at de så verden i et nytt lys nå som de endelig kunne tenke på seg selv, lese og lære.
En av forfatterne vi leste var Marie Takvam, – og særlig ett dikt ble tatt veldig godt imot. Dette diktet traff noe i disse dameelevene mine, og det kan jeg forstå. Det satte i gang en lang tankerekke som igjen utløste en ordflom i klasserommet.
De var i grunnen litt Marie Takvam alle disse damene.
Ein av dei kalde, klåre dagane
Eg gøymer hendene mine under bordet.
Ikkje i skam over skitne negler
eller visnande hud over høge, mørke blodårer.
Nei, eg gøymer dei i redsle
over å sjå at dei er tome.
Sjå denne venstre!
Kvilde ho eingong mot min eigen mage
kjende at barnet der inne levde?
Og denne høgrehanda!
Kor mange tusen gonger har ho ikkje stroke
over panna til den eg elska.
Om eg no famla etter eit andlet eller ei hand
ville mennesket rykke seg hastig bort.
Nei, desse hendene kan aldri meir
kjærteikne varm hud.
Den høgre handa klamrar seg til eit glas
fylt av sterk vin.
Den venstre dreg gardinet til.
Eg er åleine med desse hendene
som har mjølka kyr, baka brød,
hogge hol i isen etter vatn, bladd i bøker
bore ringar,
vorte kyste av småborn og av menn.
Så grenselaust elskar eg dette livet
at eg ikkje kan visne roleg
men legg handflatene over augene
og ropar ut mi sorg.
Livet leker 