Mattedagen

En gang i året omtrent på denne tida feirer vi matematikkfaget og har matematikkens dag. Hele skolen, nesten 500 elever og 50 lærere deltar. I forkant har matematikklærerne gjort en formidabel jobb med å forberede det hele, og derfor kan alle vi andre, både store og små, hygge oss med en pusledag der vi går fra post til post og jobber med matematikkrelaterte problemer. Målet er å vise at matematikk er gøy!

I tiendeklasses del av skolen åpnet vi opp alle vegger som kunne åpnes, og resultatet ble et klasserom på rundt 240 kvadratmeter. Det er et meget stort rom!

Hver fløy av skolen kunne by på sitt problemområde: Problemløsningsoppgaver, sannsynlighetsppgaver, kombinatorikkoppgaver og bygging av et fraktaltetraeder. Det siste fikk jeg være med på. Sannheten er at jeg ikke gjorde et slag. Det var elevene som sto for byggingen, og vi voksne kunne nøye oss med å vandre rundt og komme med oppmuntrende kommentarer og beundrende tilrop. Det siste hadde de lite behov for, for her var motivasjonen god fra før.

Tetraederet bygges altså av sugerør bundet sammen med fiskesene. Noen kunne selvfølgelig ikke dy seg, men måtte finne alternative bruksområder for sugerørene. Sånt blir det ikke større matematikkunnskaper av, men man skal heller aldri undervurdere en god latter.

Elevene var organiserte i grupper på tvers av trinnene. Tiendeklassingene har vært med på dette før, og de fungerer som instruktører for de yngre elevene. Det er ikke ofte vi blander elevene på denne måten, men det har mange positive sider. Blant annet fungerer sjenansen for nye og eldre elever som en liten lyddemper på de yngste. Det var derfor en rimelig rolig forsamling vi hadde i dag.

Lunsjmenyen var også spesiell, og jeg klarte ikke dy meg. Planen var at jeg skulle holde meg unna matserveringen på skolen nå etter vinterferien, men så sprakk jeg altså – igjen. Og det var mange som lot seg friste av en deilig lasagneporsjon med salat og rundstykke til den nette sum av 17 kroner.

Etter mat og drikke, var vi i gang igjen. Når man står utenfor og kikker inn i klasserommet, ser det ganske hyggelig ut.

Inne er det imidlertid dyp konsentrasjon. De fleste oppgavene krevde eller hadde fordel av at elevene samarbeidet.

Vanligvis handler matematikkundervisning om å sitte bøyd over bøker for å løse ligninger og andre matematikkoppgaver. I dag var de fleste oppgavene praktiske. Men noen oppgaver krevde også et skarpt hode og litt hjelp fra en kalkulator.

På slutten av dagen var tetraederet ferdig, og det tok seg flott ut. Det er såpass stort at det måtte ferdigmonteres der det skulle henges opp. Til det arbeidet hadde en av mattelærerne alliert seg med et par ivrige elever som gjerne ble igjen lenge etter skoletid.

Fargene og de geometriske figurene gir en flott form.

Og så skulle det heises på plass. En fiskesene bundet i en kulepenn ble kastet over et rør høyt der oppe, og så var det bare å heise hele konstruksjonen på plass.

Nå henger det der oppunder taket i skolens inngangsparti. Det kan betraktes både utenfra og innenfra, men aller vakrest er det om kvelden når det er opplyst av alle lyskasterne.

Om denne dagen gir oss flere Pisapoeng, vet jeg ikke, – men at den ikke er poengløs, – det vet jeg!

Deilig på dansk

Jeg er av den formening at dansk, norsk og svensk er dialektvarianter av samme språk: skandinavisk. Det finnes dialekter i Norge som er fjernere fra mitt talespråk enn det dansk og svensk er, i hvert fall når det gjelder uttalen. Jeg har heller aldri forstått hvorfor vi skal oversette skandinavisk litteratur til nabospråkene.

Men sånn ser altså ikke danskene på det. Det hender rett som det er at dansker ikke forstår oss, og ofte blir vi forvekslet med svensker. Vi blir ikke fornærmet for det, selv om det er helt uforståelig for oss. Vi ville da aldri tro at en danske var svensk. Selv innbiller jeg meg at jeg forstår det meste, men det hender jo at jeg må be en danske om å få noe gjentatt hvis han snakker en dansk dialekt som beveger seg spesielt langt ned i halsen.

Og så har vi alle disse morsomme ordene som  brukes både på norsk og dansk, men som har litt ulik betydning. Når en nordmann blir tilbudt morgenbrød hos bakeren, så rødmer han. Sånt holder vi innenfor familien her hos oss. Sånne ord kalles for falske venner, og dem kan man ha mye moro med. Det fikk en venn av min svigerfar erfare da han skulle sjekke inn på et dansk hotell. Han navnet sitt: Johan Nossen. Det er løgn? spurte resepsjonisten, men det var det altså ikke. Det er heller ikke løgn når NRK om høsten sender ut alle sine bøssebærere for å samle inn penger, og det gir gode penger, skal jeg si dere.

Også ord vi er enige om betydningen av, kan ha ulike nyanser på dansk og norsk. Deilig er et sånt ord. Adjektivet beskriver noe sanselig på begge språk. Både dansker og nordmenn spiser et deilig måltid mat, eller dyrker en deilig hage ( -have på dansk). Men det deilige er nok noen hakk mer sanselig på norsk enn på dansk. Danskene kan snakke og skrive om en dejlig pige. Det kan vi også, men hvis en norsk gutt sier at ei jente er deilig, så er det ingen tvil om hva han tenker på (Hum – hum). En dansk far kan si at han har en dejlig datter, og en lærer at han har en dejlig elev. Det ville bære helt galt av sted om vi skulle gjøre det samme.

Og det finnes helt sikkert ord på norsk som jeg burde unngå å bruke på samme måte på dansk. Men det vet jeg jo ikke. Kanskje det er derfor danskene av og til smiler i skjegget når jeg sier noe.

Kjedelig lesing om en fin-fin søndag

I hvert fall synes jeg at det har vært en flott dag. Bortsett fra litt retting av noen oppgaver, har jeg stort sett gjort ikke-noe i en uke nå. En uke med å gjøre ikke-noe holder for meg, – det er i grunnen akkurat passe.

Nå må jeg i gang. Det er noen der ute et sted som betaler for tjenestene mine, og dessuten sykner jeg lett hen hvis det blir for mye lediggang.

Og i dag har jeg altså hatt det supert:

09.15. Sto opp. Noe av det beste med å ha ferie, er å kunne sove litt lenger enn vanlig. I dag ble det vinterferierekord. Deilig!

09.30. – 11.00. Frokostmüsli og te i selskap med Aftenposten, Dagbladet, VG, Fredriksstad Blad og Thorvald.

11.00. – 12.30. Forberedelse av humanistisk konfirmasjonskurs i morgen. Sortering og vasking av tøy. Litt msn-prat med Henrik.

12.30. – 13.30. Forberedelse av timer i litteraturhistorie. En liten telefonsamtale med Marthe. Begge barna mine har det godt i dag, – i hvert fall sier de det.

13.30. – 14.00. Lunsj i selskap med VG Helg og Dagbladets søndagsmagasin.

14.00. – 15.00. Mer skolearbeid. Litt rydding i stua.

15.00. 17.00. Mer skolearbeid, men denne gangen på jobben. Kopiering og organisering. Det er så deilig å komme til en ny skoledag og vite at kurven min står ferdig pakket. Da er det bare å trippe opp i klasserommet. Når jeg vet at alt er i orden, får jeg energi. Og på veien hjem stoppet jeg i videobutikken for å leie et par filmer. Det skal jo hygges også.

17.00. – 18.00. Samarbeid med Thorvald om konfirmasjonskurset. Rensing av rotgrønnsaker til middag: poteter, rødbeter, kålrot, gulrot og selleri. Med litt olivenolje og grovt salt blir det en herremiddag. 

18.00. – 19.00. Stryking. Det ene øyet ser på tøyet, det andre på web-tv. PC-en plasseres på en barkrakk. Det går aldeles utmerket.

19.00. – Dagsrevyen og en tallerken ovnsbakte grønnsaker.

Resten av kvelden skal tilbringes med blogglesing og en film, og så kryper jeg til køys med en god bok og en ditto mann. Så får vi se hvem av dem som klarer å kapre oppmerksomheten min.

Som sagt: En aldeles strålende dag!

25 kroner til Røde Kors, – det var alt

I dag har mamma og jeg vært på en liten ekspedisjon. Hun hadde lyst til å gå på en samler- og antikkmesse, og så gjorde vi det.

Messen ble holdt i Røde Kors-huset, og det kostet 25 kroner å komme inn. Det var da enda godt, for vi kjøpte ellers ikke noe.

Det er alltid masse morsomt å se på sånne messer, men det forekommer meg at jeg har sett det meste før. Etter å ha besøkt loppemarkeder, bruktbutikker, frimarkeder og alle mulige andre steder der det selges gammelt træl, er det lite vi ikke allerede har sett.

Før pleide jeg å kjøpe litt også, og jeg hadde stor glede av å håndtere sånne gamle ting. Det har jeg altså ikke lenger. Det meste av interessen er borte, og jeg har til og med pakket bort mye av det gamle vi allerede har i huset. Jeg synes fortsatt det er mye morsomt å se på: vakre ting og stygge ting, interessante ting, – men også mange uinteressante. Jeg har ikke behov for å eie noe av det lenger.

Jeg eier mer enn nok.

Så ruslet vi rundt og kikket litt her og litt der, – og så dro vi hjem.

Heldigvis gikk de 25 kronene til en god sak.

Brev fra skipslegen 7 Fangsten begynner

Det kan se ut som om familien der hjemme ikke helt forsto at Thorvald ikke kunne motta brev medmindre ett av skipene hadde vært i land. Posten kom ikke med brevduer, men måtte hentes i for eksempel Capetown. Likevel fortsatte han sine dagboksbrev til sin mor og sin søster etter at skipet kom ut på feltet. 

Etter noen uforglemmelige dager i Capetown, hadde tiden kommet for det de egentlig var der for: De skulle fange hval. Og det er nå de virkelig morsomme brevene begynner, i hvert fall synes jeg det. Nå skal vi få høre om hvalfangsten og hvalskytterne, og ikke minst om livet om bord når det begynte å røyne på.

I Capetown hadde Thorvald kjøpt seg en skrivemaskin, og det betyr at brevene er lettere å lese for meg. Men samtidig merker jeg at noe av sjarmen ved å røre ved dem er borte. Håndskriften, overstrykningene og den varierte skriften hadde også en historie å fortelle. Maskinen hadde ikke skandinavisk tastatur, så her måtte han improvisere med noen doble a-er, o-er med en håndskrevet skråstrek over osv.

Norhval, 9. november 1948

Kjære mor og Signe

Ja, idag er det første dagen jeg skriver til dere siden Capetown, og det er ogsaa første ordinäre fangstdag. Vi har faatt 6 sperm. hval alt i dag. Det er vistnok ikke noe aa skryte av som hvalfangst betraktet, men en god start og bra resultat i spermsesongen. Du forstaar den egentlige fangsten, eller langhvalfangsten (blaahval og finnhval) kan bare drives i tiden 15. desember og til 1. april. I tiden utenom denne fanger vi spermatsetthval som det er mye mindre av, og som gir en annen slags olje enn den andre hvalen. Ellers hører jeg her ombord at Norhval ifjor satte verdensrekord i opparbeiding av hval i et døgn. 2 døgn i trekk dro vi opp og kokte ut mer enn 50 hval. Det ene døgnet 51 finnhval og 1 blaahval, det andre døgnet 51 finnhval og da ogsaa plus 2 blaahval.

Du skønner skjønner 50 hval er noksaa mye kjøtt naar du regner gjennomsnittsmengden paa 60 tonn i hver hval.

Fjordhvalen som fiskes hjemme og som selges som hvalkjøtt er det i massevis her nede, men den er for liten og har saa lite spekk at den faar gaa i fred for oss.

Ellers har jeg det riktig bra paa alle maater, og har aldri hatt en jobb som jeg liker tilnärmelsesvis saa godt som den jeg har nu. Mens jeg husker paa det, det er mulig aa telegrafere hjemmefra til meg ogsaa hvis det er noe dere har lyst til aa si. Det er bare aa levere tellegram telegram inn paa telegrafen paa vanlig vis med min adresse F1/K. Norhval.

Ellers begynner jeg aa komme meg etter Capetown oppholdet nu. Det tror jeg var den morsomste uken jeg har hatt noen gang. Jeg blev kjendt med og bedt hjem til en rekke sydafrikanere (av hollandsk eller booravstamning) Det var svinaktig  gjestfrie og hyggelige mennesker, og jeg traff  ogsaa en søt ung datter i huset, som jeg var ute aa viftet med hver dag jeg var der nede.

Jeg haaper dere har faatt de pakkene jeg sendte hjem. Ellers vet du jeg kjøpte en masse ting, mest klär til meg selv. Saa nu er jeg kledd opp for aar fremover.  Av andre ting kjøpte jeg som dere vel forstaar denne skrivemaskinen, og litt av hvert til dere ogsaa.

Selv om det blev dyrt og jeg kjøpte  for masse «pundär» som det heter her ombord har jeg faatt noe igjen for nesten alle pengene, for det var fantastisk billig aa more seg i Capetown, og den piken jeg var sammen med passet hele tiden paa at jeg ikke blev snytt, og hun var like ivrig som Signe til aa passe paa at jeg ikke brukte opp pengene mine.

Ja selv om jeg har sagt det før var det en stor opplevelse aa komme til en saa brutalt rik by som Capetown. Hvis jeg ikke har nevnt det før saa var alle ting som veier og busser og vedlikehold over alt svärt flott etter norske forhold, og en faar si at byen skinte som en «nyslaatt toskilling» som det heter.

Det var noksaa deilig aa väre i et land uten skjemaer, Vi gikk ut og inn av tollen mange ganger daglig og ikke et menneske spurte etter noe eller ba om aa faa se hvad som var i pakkene. Ingen ombord behøvde aa viser frem passet sitt i det heletatt. Og oppe i byen var det bare aa gaa inn aa kjøpe det portemoniksen tillot. Enten det var en stoppenaal eller en ny Cadillac, begge deler stod i vinduet, og i begge tilfelder var ekspeditøren snikhøflig og sprang som en rakett: «Anything more you want sir».

Tilbake til meg og Norhval, saa rakk vi altsaa isen idag tidlig, vi slapp noksaa heldig over «the roaring forties». Vi hadde bare to styggvärsdager, med da blaaste det jo tilgjengjeld temmelig friskt det faarn si. Vi ombord i koka hadde det jo bra, for det første er Norhval paa 23 tusen tonn og dessuten er den etter samtliges utsagn ombord (om det er lokalpatriotisme eller ei vet jeg ikke) en helt enestaaendes god sjøbaat. «Ho rir sjøn som e snekke». «Ho  er den endeframaste og stødigaste skuta som gaar i sjøn» o.s.v.

Som sagt vi hadde det bra, men folkene om bord i hvalbaatene misundte jeg ikke, der hadde de litt av en huskestue, men de baatene er jo bygget til aa taale alt som kan pønskes ut av utstudert pøbelvär, og samtidig gaa dit de skal i full fart.

13/11-48.

Ja, hvalfangsten er nu kommet igang og skjegget gror i bokstavelig forstand paa de fleste fjesene her ombord. Selv har jeg startet opp en pen bart, men jeg synes ikke der er noe ordetlig driv paa den enda. Det har värt en masse nytt og rart aa se paa hvorledes hvalen blir bragt inn og trukket opp paa dekket gjennem opphalingsslippen akterut. Det blir noen sperm  hver dag som vandrer veien til krematoriet, og det er nesten nifst at det ikke tar mer enn 3 kvarter fra hvalen ligger i vannet til den enorme kjøttkladden er kuttet opp og puttet i den sorte gryta, og altsaa er helt vekk bortsett fra 10 tonn olje og en god del vond lukt. Vi bruker mye mindre tid herombord til aa flaa og partere en hval enn en slakter paa land bruker til aa gjøre det samme med en gris.

Vi holder oss langs iskanten og gaar østover.

Med hensyn til väret her nede saa forstaar jeg nu hvorfor ikke noen kunde si tydelig og ordentlig hvorledes det var. Her nede er det nemmelig ikke vär, men klima. Og hvis det skulde väre meterologisk institutt her maatte det väre den letteste jobben som finnes. Hvis en nemmlig lot väre aa spaa tordenvär, kunde en spaa hvad som helst og stor sett väre sikker paa aa faa rett. Et vanlig dagsprogram er f eks Jeg kommer ut til morgenen, det er litt disig, helt stille og mildt og duskregner litte granne. Etter frokosten skal jeg tilbake attrut til kontoret. Da er det krystallklart iskoldt med stiv kuing saa det ryker av sjøen. Naar jeg saa er ferdig med kontortiden og gaar forut igjen er det tett taake og blikk stille. Ved middagstider er det deilig og varmt i solen og vi sitter og bruner oss i skjorteermene, men naar vi saa kommer opp etter aa ha drukket kaffe er det snestorm og naar jeg gaar for aa ta ettermiddagskontortiden maa jeg gaa under dekk pga øsregnet.

16/11-48

Jeg trives fremdeles bra her nede. Vi er nu paa ca. 60 grader syd, eller saa langt mot syd som Oslo er mot nord, temmelig langt vekk fra Oslo med andre ord. Det er igrunnen vanskelig aa finne paa noe aa skrive om nu. Alt her ombord gaar i sin faste tralt og jeg er kjendt overalt saa det er vanskelig aa finne ut hvad en egenlig skal skrive om. Vi ombord i kokeriet ser jo ikke saa mye til selve hvalfangsten, vi ser bare at baatene kommer inn og leverer hval og saa blir den halt ombord og i løpet av utrolig kort tid forvandlet til von lukt og olje. Det mest spendende vi opplever er at vi ser noen jag paa avstand gjennom kikkert. Jeg selv har jo svärt god tid saa jeg henger oppe paa brua hele dagen og gjør mitt beste til aa spørre hull i hodet paa styrmennene. Selve arbeidet med hvalen gaar som alt annet her ombord ganske utrolig knirkefritt. Det er aldri et menneske som oppløfter sin røst til kommando. Alle vet hvad som skal gjøres og gjør det, det behøves aldri antydning til mas. For eksempel avlevering av hval til kokeriet, og opphaling i slippen foregaar uten at et ord blir sagt. Jeg kan ikke faa forklart dere hvorledes det foregaar, men det er en ganske innviklet prosess med 4 forskjellige winsher og 10 – 12 mann igang. Alt er samspilt som et stort orkester under direksjon av planformannen som staar med den ene haanden i lommen og dirigerer alt sammen med fingrene paa h haand.

Ellers har jeg sendt et telegram hjem idag til mors geburtsdag. haaper det er fremme i rett tid.

19/11-48

Gratulerer med dagen fru Möller, haaper de har det riktig hyggelig. Nu har jeg forrsten funnet ut hvad ideal-livsstillingen for en mann er, nemmelig hvalskytter med nogenlunde godt vett utenom hvalfangsten. Det finnes nemmlig noen slike ogsaa, virkelig dannete og beleste mennesker som samtidig er flinke skyttere. Et par av vaare skyttere, og noen som var passagerer med oss nedover, er noe av de flotteste mennesketyper jeg har truffet.

Födselsdagen din maa ellers väre litt av en lykkedag fru Möller for idag har vi gjort storvarp og fanget hele 18 sperm, og alt folket jubler. Jeg har ogsaa faat laane en «Saturday evening post» idag med en lang artikkel fra antarctica. «Antarctica Fairyland», og først etter aa ha lest den artikkelen skjønner jeg hvad for et nifst og eventyrlig sted jeg er kommet til.

<25/11-48

Ja nu er det flere dager siden jeg skrev til dere, og det er igrunnen ergelig, for nu kommer det en spesiell anledning til aa faa sendt brev hjem, En av baatene vaare, Pol XI, har nemmelig brukket en ving i propellen paa et spermhode, og nu skal den gaa til Sydafrika for aa reparere om ca 1/2 time.

Jeg har det fremdeles bra paa alle maater, og liker meg godt, men det har jeg visst skrevet før. Haaper at det staar bra til hjemme og at väret er nogenlunde behagelig. Dere forstaar at jeg selv lever stort sett en luksustilvärelse som jeg aldri har hatt makan til. Med praksisen gaar det ogsaa bra, ihvertfall hittil er det ikke dukket opp noen stygge tilfelder, og jeg haaper jo paa det beste for fremtiden ogsaa.

Livet her ombord gaar altsaa sin jevne gang, i forrige uke hadde vi et kraftig rykk, og fanget 60 sperm paa 4 dager.

Lukta ellers er ikke saa vond som den er skrytt opp til. Ja, og saa maa jeg si at jeg gleder meg til aa komme hjem i april og møte dre paa Larvik havn.

Ha det riktig bra paa alle maater, og hils alle kjendte.

Jeg tenker mye paa dere

Kjærlig hilsen Thorvald.

På grunn av denne uventede anledningen til å få av gårde post, skrev Thorvald også et brev til Gerd denne dagen. I motsetning til de andre brevene, var dette brevet håndskrevet. Det er godt det gikk mange år før Gerd fikk se hvor mye og innholdsrikt han skrev til sin mor, i motsetning til det hun ble avspist med. Hun visste nok heller ikke noe om den flørten han hadde i Capetown, og som han forteller familien så åpenlyst om. Nå i starten skriver han ingen ting om Gerd til sin mor og Signe, og det kan jo hende at han ikke har fortalt dem om henne en gang. Men forholdet var nok helt i sin spede begynnelse.

Og hvem av pikene i jentesamlingen på albumbladet var det som var Gerd? Den søteste, selvfølgelig.

25/11-48

Kjære Gerd!

Ja, nu har jeg anledningen til å sende deg en liten hilsen. En av fangstbåtene våre kjørte på en hval, eller omvendt, så den blev skadet i propellen og nu skal den gå til Capetown for å reparere. Jeg har det fint ombord og håper det samme er tilfelde med deg. Jeg lengter, ellers feiler det meg intet.

Du kan tro at jeg har fått meg en fin bart. Med hvalfangsten går det riktig bra, og med mine patienter også.

Svart tøy til ridejakke kjøpte jeg i Capeown hvis jeg ikke har skrevet det før.

Ha det bra og tenk litt på meg.

De går an å sende telegrammer til meg med navnet og Fl/K Norhval .

Nu skal båten gå.

Kjærlig hilsen

Thorvald.

Feriehverdag

Vi hadde ikke vært hjemme fra København særlig lenge før vi satt der vi pleier å sitte: Ved langbordet med hver vår rettebunke, en kopp te (denne gangen i min nye tekopp) og en sjalu katt midt oppe i det hele.

Det er deilig med feriehverdager. Da rusler vi rundt her i vårt eget tempo, sover en time lenger enn når vi skal på jobb, rydder litt, klipper noen busker i hagen, tar en kopp te med en nabo og får gjort unna litt arbeid.

 Vi har ingen ting å klage over.

Bloggen har hatt bursdag

Det har vært aktive dager i det siste, så jeg glemte helt at bloggen min har hatt bursdag. Første innlegg ble skrevet 18. februar for et år siden, og jeg husker det godt. Hele blogginga føltes som et stunt, og jeg visste ikke om jeg skulle våge. I starten sørget jeg til og med for at det ikke var mulig å google meg.

Det gikk fort over, kan man si 🙂

Etterpå har jeg skrevet 412 poster. Slett ikke verst på 368 dager.

 Kanskje jeg ikke har noe liv?

Forførende water front på Island Brygge

Det fleste feriedagene i vårt liv har vi bodd på vandrerhjem. Lommeboka har ofte ikke tillatt noe annet, men vi har også vært veldig fornøyde med den måten å bo på. Vi er altså ikke blaserte hotellgjester. Likevel var vi ikke så voldsomt imponert over Copenhagen Island som hotell. Frokosten var på det jevne, – akkurat som alle andre hotellfrokoster, og teen ble servert i bitte små kaffekopper.

At både interiør og eksteriør er lekkert, taler jo til hotellets fordel. De som driver stedet burde likevel huske at det ikke er designet som bygger et hotell, – det er det helt andre, menneskelige faktorer som gjør.

Likevel vil jeg garantert komme tilbake for å bo her, kanskje allerede ved neste besøk. Det skyldes ikke hotellet, men omgivelsene. Da ungene var små, tok vi dem ofte med på byferier, og så forsøkte vi å finne noe som kunne appellere til både store og små, men det var ikke alltid like lett i sommervarmen. På dette hotellet kan man avslutte dagen med å bade rett utenfor døren. Der ligger et av Københavns havnebad, og det må jo være en drøm for barnefamilier på storbyferie.

 

I avisene hjemme har vi lest om det gigantiske byggeprosjektet Island Brygge, – og nå bodde vi altså nesten her. Islands brygge har en spennende historie, og akkurat nå skjer det en vanvittig endring her. Rett etter frokost tok vi oss en morgentur ut på byggeplassen, før vi satte snuta mot Norge igjen. Og en byggeplass er det, en gigantisk byggeplass. I den andre enden av bryggen er det flere bygg som er ferdige, men der var ikke vi denne gangen.

Her vokser ingen ting langsomt, men i stedet skyter byggene i været som løvetann om våren på mange steder på en gang. Noe skal helt sikkert være kontorer, men har jeg forstått riktig blir dette et gigantisk boområde også. Sykkelbroa (som er som en kopi av den vi har i sentrum her hjemme), førte oss over til denne mastodonten. Endelig passet det å bruke ordet: Mastodont. For det var det det var. På avstand kunne vi se at det var leiligheter oppover i etasjene, men da vi sto under den, minnet den om en uinttagelig festning.

Da ville jeg kanskje heller valgt en leilighet i dette bygget når det blir ferdig. Riktig nok var det kantete og rotete i formen, men jeg så mange fine, store verandaer som antagelig vil ligge badet i sollyset når den slags slipper til utpå vårparten.

Og det er spørsmålet vi diskuterte da vi gikk her: Hvis vi skulle bo i København, og hvis penger ikke spilte noen rolle, – ville vi bodd her? Hvis valget sto mellom en stor loftsleilighet med takterasse i en gammel, erverdig sentrumsgård, og en ditto i et av disse moderne husene, hva ville vi valgt?

Jeg er slett ikke sikker. Det som taler til Islands Brygges fordel ligger ikke i leilighetene alene. Boligområdet ligger altså noen få minutter utenfor de mest trafikkerte delene av København, på Amager, men samtidig i sentrum. Bryggen er langstrakt og strekker seg over et stort område. Likevel blir dette et nærmiljø der man kan leve nærmest som i en velutstyrt, moderne landsby. Den flotte badeplassen rett utenfor stuedøren har jeg nevnt, og den er bare en av to slike plasser i dette området. Det er noe få storbyer har maken til.

Tilgjengeligheten til forretninger er stor, og der i den delen av området der vi var ligger også det store kjøpesenteret Fisketorvet. Vi var der selv, og selv om et kjøpesenter ikke byr på smale gater og små, spennende butikker, så får man alt man trenger til livets fornødenhet. I hverdagen er det kanskje viktigere enn sjarm. På samme sted ligger også et stort kinoanlegg, Cinemaxx.

Men ville jeg bodd her? Nå på vinterstid var det ganske goldt og klinisk, og jeg så nesten ingen trær. De kommer kanskje når området er ferdig. Alt er nytt, og mangler derfor historie. Jeg vet ikke hvordan det så ut akkurat der vi var tidligere, men det forundrer meg at det ikke har vært mulig å ta vare på noe gammelt som kunne intergreres i det nye. Riktig nok er visst mastodonten som nå er boligblokk bygd rundt en gammel silo, – men det var det eneste jeg kunne finne av rester fra gamle dager. Kanskje jeg tar feil, at jeg bare ikke ser det fordi jeg ikke har lokalkunnskap nok. Hjemme synes jeg de som bygger ut Værste har vært flinke til det. Der har vi fortsatt mange linker til fortiden.

I utgangspunktet tenker man kanskje at dette er et boligområde for de unge og hippe, – men sånn ser ikke jeg det. Dette må da være et flott sted å bo for den som er gammel. Her er fremkommeligheten god. Området er sentrumsnært med butikker, restauranter og kino i gangavstand, og det er til og med mulig å få seg et tidlig morgenbad på sommerstid.

Hvordan det gamle huset følte seg er en annen sak. Midt oppe i alt byggekaoset lå det der og så ut til å kjempe for livet. Jeg betviler at det ligger der neste gang jeg kommer tilbake.

Nå gleder jeg meg til å komme tilbake for å se på utviklingen. Da skal vi leie oss sykler og tråkke nedover fra Copenhagen Island til den delen av Islands Brygge som vi ikke brukte tid på denne gangen.

Selv om jeg er et menneske som elsker at verden rundt meg har en historie å by på, kan jeg også bli forført av det som er nytt og lekker. Jeg har nok blitt litt forført av Island Brygge.

Om en stund, når alt er ferdig, vil jeg komme tilbake for å gå nedover denne gata .

Fra Jagtvej til Utzonhotell

I dag har været vært litt gråere enn i går, men like mildt og deilig. Vi startet dagen med frokost på sengen på vandrerhjemmet, og så bar det igjen ut i byen.

Som jeg skrev i går, ser vi stort sett bare skjønnhet når vi er i København, og det er fordi vi oppsøker det skjønne. Nå ville vi se om Nørrebro var så lite skjønt som vi hadde hørt. Det var det, uten tvil, i hvert fall deler av bydelen. I Oslo er det en heftig debatt om hvorvidt det skal opprettes flere frie grafittivegger. Noen mener det genererer mer tagging, mens andre mener det vil dempe taggingen. Derom vet jeg intet. Hva jeg vet er at jeg ikke så et eneste stykke flott grafitti på Nørrebro i dag. Det jeg så var vanvittige mengder med tags over alt, også på gamle, vakre murfasader. Det kunne se ut som om det var rampunger med sprayboks som vikarierte for kunstnerne. Jeg så også søppel og lort i gatene, og det så ikke ut som om de som bor der setter pris på sin vakre bydel. For under all skitten var det jo faktisk mange flotte leiegårder, vakre gamle bygninger og gater. Men det hjalp altså ikke på det generelle inntrykket.

Jeg har et ambivalent forhold til gatekunst. Når jeg går i lange ganger under jorden og ser flotte grafittier, så klarer jeg ikke mene at de ikke skulle vært der, selv om de som har malt dem har gjort noe ulovlig. De skaper spenning i et grått miljø. Med tagging stiller saken seg annerledes. Et grafittistykke gir noe til alle som ser på, det er i hvert fall hensikten med det. En tag er bare til gjenkjennelse for taggeren og hans miljø. For oss andre har den ingen liten kunstnerisk verdi.

På den annen side er det mange måter å forsøple byens visuelle uttrykk, og byenes makthavere tillater mye av det verste. Sånn er det både i Oslo og København. Store M-er for å markere en amerikansk hamburgerkjede forskjønner ikke akkurat miljøet, og det gjør heller ikke denne montasjen som står ved inngangen til Nyhavn.

Jeg la også merke til at det var lite tagging på banker og forretninger i området rundt Gothersgate da vi var der litt senere på dagen. Til gjengjeld så vi logoene til mange firmaer som tydeligvis har gjort det til et levebrød å fjerne maling fra husvegger – der hvor noen kan betale for det. På den måten understreker også taggingen en økonomisk forskjell, – men det er kanskje nettopp et poeng?

Dagens museum skulle være Bymuseet. Der har vi kjørt forbi mange ganger, men vi har aldri vært inne. Etter mye styr fram og tilbake, var vi endelig på plass foran den flotte modellen av København anno dazumal. Det skulle også bli alt vi fikk se av museet i dag, for det var stengt. Nå som vi endelig har lært at museer er stengt på mandager, og så stenger de det på en tirsdag! Utenfor sto slukørede foreldre og barn som skulle bruke en vinterferiedag på museet. Vi var også skuffet, men det blir vel en ny sjanse. Nå har vi planer om å tråkle oss gjennom alle Københavns museer før vi dør.

Selv om det var tidlig på dagen, druknet vi skuffelsen vår i et lite dansk smørrebrød med flæskesteg. Det smakte utmerket etter en heller mager frokost. Sånne smørbrød er noe av det danskeste jeg kan tenke meg.

Så skulle det handles, – ikke shoppes. Shopping er nemlig noe helt annet. Jeg skulle ha min yndlingsdeodorant, og den får jeg bare i København. Så skulle jeg på Okker Gokker for å kjøpe en lue. Alt dette fikk jeg på Frederiksberg. Der fikk jeg også se og lukte verdens flotteste gardintrapp.

Den kom i flere størrelser, men til tross for en fantastisk finish og nydelig lukt av linolje, var det ikke mulig å overtale Thv til at vi trenger en ny gardintrapp. Og han har vel rett. Hadde jeg kjøpte den, måtte jeg nok innrømmet at jeg hadde bedrevet shopping. Men den var altså vakker som et smykke, og egentlig kunne den bare stått i stua som en praktisk dekorasjon.

Det var nesten litt pariserstemning over Køben i dag. Det er noe med alle leiegårdene som forteller om et hverdagsliv som vi bare går forbi og betrakter. Når jeg er på nye steder, tenker jeg alltid at de menneskene som bor i akkurat det huset, de er der også når vi har reist. Og om vi kommer tilbake, så bor de fortsatt der.

Og det var selvfølgelig åpne museer i Köbenhavn i dag også. Vi dro til Felledvej, for der lå Politihistorisk museum som Marianne hadde anbefalt oss. Det var en god anbefaling.

Innenfor døren sto denne karen, en pensjonert politimann som var dagens ansvarlige for museet. Han gjorde oss først oppmerksomme på at han over hodet ikke forsto norsk, ikke ett ord, – og så fyret han av på dansk i trygg forvisning om at vi forsto ham, – og det gjorde vi selvfølgelig også. Hva er det med dansker og norsk? Damen i smørbrødforretningen i Istedgade snakket konsekvent engelsk til oss, selv om vi hele tiden svarte på norsk, og nå denne søte mannen. Dansk og norsk er jo samme språk, – nå ja, – med noen små dialektforskjeller.

Museet var vel verdt besøket. Det er ikke stort, men vi brukte to timer der inne for å få med oss alt. Nede var det politihistorisk museum, og det var spennende nok.

Her fikk vi se ulike typer kontorer, biler, uniformer og ellers alt som har med yrket å gjøre. Thv fortapte seg i politiets skytevåpen, – men dem gikk jeg altså hurtig forbi. Denne vekteren sang til og med sin vektersang for oss.

Thv er en lovlydig fyr, så dette er nok det nærmeste han kommer å bli avfotografert til politiets forbryteralbum.

Det var i andre etasje det virkelig var spennende, og vi følte oss nok litt som sosialpornografer da vi dro ut den ene skuffen etter den andre under denne monteren. Hver gjenstand stammet fra en mordetterforsking, og i skuffene fikk vi se bilder av ofrene og lese hele de gruoppvekkende historiene. Det var grufulle saker, og vi måtte gjennom hver eneste en av dem. Ofte hører man folk si at det blir begått mer grusomme forbrytelser i dag. Antagelig handler det mer om at dagens massemedier bringer alle grufulle detaljer fra forbrytelser begått over hele verden ut til oss på et øyeblikk. Verre saker enn dem jeg kunne lese om i skuffene på Politimuseet har jeg sjelden sett.

Men den saken som gjorde mest inntrykk på meg var skildringen av hvordan en liten tiårs guttunge ble straffet for et tyveri tilbake i 1893. Stakkar liten!

Politimuseet lå i en original gammel politigård, og det gjorde det ekstra interessant å gå der. Jeg er altså veldig opptatt av forholdet mellom originalen og kopien. Kopier gir meg aldri ståpels, men det kan originaler av alle slag lett gjøre. Her var det lett å sette seg inn i livet til fanger og betjenter i gamle dager. De små, trange varetektscellene var bevart, og det var også garasjen med fantastisk stukkatur i taket. Hvem ville finne på å dekorere taket i en garasje med gipsstukkatur i våre dager?

Når vi først var i området, ruslet vi litt rundt i gatene rundt Felledvej. Det krydde av antikvitetsforretninger, men vi nøyde oss med å betrakte dem fra utsiden.

De er så mye å se. Jeg får for eksempel lyst til å fotografere hver eneste sykkel jeg ser. Hjemme er syklene ganske kjedelige. Her er de gamle og nye, slitte og stashet om hverandre, og de fungerer som flotte dekorasjoner der de står lent opp mot veggene over alt hvor man går.

</p

Når vi er på ferie, har vi en tendens til å spise litt mye. Vi er glade i mat, og over alt er det noe som frister. Ikke sånn i dag. Etter et rundstykke til en veldig tidlig frokost og et smørbrød kl 11 var det stopp. Da klokken var fem følte vi behov for litt påfyll, og plutselig var det mat på innsiden av alle vinduer vi kikket inn i.

Først måtte jeg en tur i Gothersgate for å besøke den lille japanske butikken. Jeg ville fylle på med noen små suppeboller. Men så var det tid for mat. Og i dag har vi lært noe: Nyhavn er mye mer tiltalende om vinteren enn om sommeren. Vi har faktsik aldri vært i København om vinteren før, og det har gitt mersmak. Om sommeren går man i kø over alt, og ikke minst i Nyhavn. Vi har ofte vært her på stekvarme augustdager, og da er det varme og svette det handler om. Ikke sånn i dag. I Nyhavn var det nesten folketomt, og nå kom virkelig de små kjellerkneipene til sin rett. Nå hadde det en hensikt å krype inn i varmen og lyset der nede.

Vi valgte Nyhavns fergekro og en platte. Så ble vi mette i dag også.

På vei mot Magasin fikk vi endelig litt vinterfølelse på denne den nest varmeste februarmånedene siden 1874.

Utenfor Magasin ga mandelselgerne oss en ny illusjon av vinter. De minner meg om kastanjeselgerne i London. Lukten av kull manglet, riktig nok, men må får ta hva man får.

Nå ville vi hjem, og i kveld har vi et nytt hjem i København: Hotel Copenhagen Island. Hvis man skal ta utgangspunkt i prisen, bør det ha tre ganger så mye å by på som vandrerhjemmet. Beliggenheten er omtrent den samme, men med 1 – 0 til vandrerhjemmet.

Visst er hotellet lekkert, og særlig er det flott med utsikten mot vannet – en utsikt vi selvfølgelig ikke fikk på vårt standardrom. Varmt og hyggelig var det også, men ikke særlig stort. Rommet på vandrerhjemmet var faktisk større. Og Utzon meg her og Utzon meg der når Internettdekningen er så dårlig at nettet faller ut hele tiden. Thv klaget i resepsjonen og fikk prompte utlevert en kabel. Dette kjente de til fra før.

Jeg elsker å bo på hotell. Det gir meg en deilig frihetsfølelse å innta et rom der ingen vet hvem jeg er, og der jeg bare kan gjøre akkurat hva jeg vil. Det beste med dette rommet var badekaret. Etter en lang dag med mye tråkking og gåing er det lite som slår et glovarmt karbad. Det kunne ikke vårt hjem i går by på. Og jo da, – det er lekkert, – og upersonlig. Også på et annet område fikk vandrerhjemmet flere poeng: Betjeningen. De to første kveldene møtte vi utrolig blide og forekommende unge mennesker på jobb. I kveld var de unge menneskene i beste fall uinteresserte, – ikke så langt unna arrogante. Da jeg sjekket inn, sa jeg med et smil: Nå håper jeg vi har fått et riktig pent værelse. Dere har fått det dere har bestilt, et standardværelse, var svaret, – uten så mye som et smil.

Det er klart at sammenligningen går i hotellets favør, men jeg er altså ikke veldig imponert. Kanskje skyldes det at jeg på mange måter setter sjarm foran kjølig estetikk. Først i morgen får vi se resten av hotellet. Vi valgte nemlig å bli på rommet i kveld, – mette og slitne som vi var. I morgen skal vi ta oss en rundttur før vi spiser frokost.

Fortsettelse følger.

Årets første glass ute – i februar!

I går skrev jeg at jeg ikke riktig visste hvorfor vi er her i København. Men da vi satt ute i solen i formiddag og nøt et glass vin, så kom jeg på det. Det har vært en deilig dag: Bare vi to, en solfylt, vakker by og så har vi ruslet gatelangs og tatt det som det har kommet.

Da vi kom i går var det allerede mørkt, men i dag kunne vi starte dagen med å nyte utsikten. Her var det utsyn over et stort stykke København.

Det er egentlig merkelig at de i gamle dager laget så utrolig vakre fasader høyt der oppe, med spir og tårn og nydelige gesimser. Det var jo ingen som kunne se det så høyt oppe da husene ble bygd. Men for oss var det ikke der oppe, men der nede. Rett under oss hadde noen utnyttet den flate delen av taket og bygget en takterrasse (Takterrasse? Det er det vi sier, men det må da være feil? Terrasser må vel ligge på terra, og ikke oppe i høyden?).

Frokosten, som danskene kaller morgenmad, ble inntatt litt lenger nede. Men fortsatt var det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Maten var det heller ingen ting å si på.

Vi har få planer for disse to dagene i København, det skal mest handle om å hvile og gjøre ikke noe. Men ett sted hadde vi bestemt oss for å se. I sommer kjørte vi forbi Det kongelige bibliotek fra sjøsiden, og da bestemte vi oss for at vi skulle innenfor neste gang vi kom til byen. Der har vi vært i dag, – og det ble uten tvil dagens store opplevelse. Men når man ser og opplever så mye på ett sted, så fortjener det en engen post. Det skal Den sorte diamant få når jeg kommer hjem.

Det ble til at vi gikk turistløypa i dag. Det var flere faste butikker vi skulle innom, men jeg fant i grunnen ikke særlig mye av det jeg hadde tenkt å kjøpe. Ett sted fikk jeg imidlertid napp. Jeg hadde planer om nye tekopper av et bestemt slag allerede da vi var her i sommer, men da var det utsolgt. Nå hadde de det meste, men problemet er jo å velge. Skulle det være prikkete eller blomstrete?

Vi fikk som sagt et glass vin i solen, og det var deilig. Samtidig gjorde det meg litt seig i bena, noe som understreket at vi var på rusletur og ikke på power shopping. Det er vi forresten aldri. Og så tok vi oss tid til å se på våren som på merksnodig vis er på vei allerede nå.

På Gråbrødretorv kikket vi igjen opp for å se om vi kunne få et glimt av Erlend eller Krumme der oppe. Hvilken takleilighet er det nå de bor i? Den, – eller kanskje den? Anne B kunne godt oppgitt full adresse da hun skrev bøkene sine. Så kunne vi kanskje stukket innom for et glass Bollinger.

Vi hadde helt spesielle planer for lunsj. Noen venner har anbefalt en kjeller med verdens beste platte, og dit skulle vi i dag. Sånn gikk det ikke. Plutselig var vi utenfor Samos, den restauranten vi pleide å spise på da ungene var små og lommeboken flat. Nå har vi fetere lommebok, men nostalgien tok oss og vi gikk inn. Maten var nøyaktig som før: En hverdagslig gresk buffet med mengder av grønnsaker, salater, sauser, kjøtt av alle slag og en deilig kake til dessert. Hvordan de klarer å holde prisene så lave er uforståelig for meg. Lunsjbuffeten koster 39 kroner nå om vinteren. De hadde også en treretters middagsmeny med rekecocktail til forrett, grillet oksemørbrad med tzatsiki og hele sulamitten og is med frukt og et glass gresk brandy. Pris: 99 kroner. Merkelig. Lunsjen smakte godt, selv om den ligger tungt i magen.

Så var det ut i solen igjen. København er en utrolig vakker by. Jeg vet den også har sine mindre vakre vinkler, men dem ser jo sjelden vi som leker turister. For oss er det mest vakre hus, blinkende kanaler og deilig feriefølelse.

Vi kikket inn i mange gårdsrom. Noen er gamle, mørke og slitte. Det kan vi også se fra utsikten på rommet vårt. Andre steder er det utrolig lekkert. Tenk å bo her:

Hos Røde Kors snoket vi rundt for å finne noe brukt tøy. Noen fangst gjorde vi ikke, men vi fikk litt godhjertet underholdning. På prislappene stod det hyggelige meldinger av typen: En varmhjertet jakke, En omtenksom dress, En vennlig genser osv.

Vi vandret videre, men jeg er ikke vant til å drikke vin midt på dagen. Etter hvert seg trøttheten på oss, og vi så på hverandre: Jepp, – vi var enige. På veien tilbake til vandrerhjemmet var det fortsatt mye å se på, og også noe å le av. Det ble en lang og god gåtur, men nå kjente vi det både her og der.

Vi har altså ferie, og nå var vi både trøtte og slitne. Dere behøver ikke si det til noen, men sannheten er at vi sovnet flatt ut, – og der lå vi i over en time. Og det var i grunnen der det skar seg litt. Turistmodusluften var liksom gått ut av ferieballongen, og vi kom ikke skikkelig i gang igjen. Riktig nok gjorde vi et forsøk, for vi ville på kino. Men da vi kom dit, viste det seg at vi var midt mellom de filmene vi aller helst ville se. I stedet måtte vi sette oss ned å nyte lysekronene i foyeren på kinoen. Makan! Jeg talte dem sånn løselig, og det var mellom 50 og 60 lysekroner som hang der og glitret.

Så rotet vi litt rundt på en Fötex, og det er alltid moro, spiste en salat og endte til slutt opp på vandrerhjemmet igjen.

Her sitter vi nå med bok og pc og har det i grunnen aldeles utmerket. Men hva med morgendagen? Arbeidermuseet? Det jødiske museum? Roskilde?

Vi får sove på det.