Jeg er glad i å kjøre bil, og det er få ting som slår å kjøre i min lille, røde cabriolet på tørre, fine sommerveier mens håret blafrer i brisen og sola skinner. Nå om dagen er det verken tørre veier eller sol, og jeg synes slett ikke det er noe moro å kjøre. Verst er det om morgenen når jeg skal på jobben. Jeg kjører en rute der det vrimler av skoleunger i alderen 5 til 18 år som er på vei til alle skolene som ligger langs denne veien. Heldigvis er det lav fartsgrense, og de fleste kjører forsiktig. Men det er bek mørkt og alt går i ett. Se selv hvor vanskelig det er å se fotgjengeren på det største bildet?
Spørsmålet er om det er nok å være forsiktig. Den mørke, våte asfalten ser ut til å sluke alt lys, og jeg føler at jeg ikke ser det jeg burde se. Jeg er rett og slett livredd for å kjøre på noen. Det hadde vært ille å treffe et menneske uansett, men ekstra ille hvis det var i et fotgjengerfelt. Når jeg nærmer meg de hvite stripene transformeres jeg til en hysterisk gammel dame. Det eneste som mangler er hatten, og man skulle ikke tro jeg hadde kjørt bil i snart tretti år. Selv om jeg ikke ser noen, så bremser jeg ned, lener meg fram og myser både til høyre og venstre. Det har skjedd mer enn en gang at en unge i mørke klær og uten refleks plutselig befant seg i fotgjengerfeltet rett foran bilen min. Skrekk og gru!
Ennå en grunn til å lengte etter sommeren.
Livet leker 