C og M er i rollespillalderen.
Lissom jeg var baby og du var pappa. Lissom jeg gråt: Uaaaaaaaa!!!
Så, så baby – ikke gråte nå!
Uaaaaaaah!
Det er slitsomt med babyer som skriker. Sint stemme: Stille, nå er det nok! Du får ikke gråte mer. Hysj!
Lissom jeg var mamma’n. Lissom jeg var stor og mamma, og du ville sitte på fanget mitt, men så løpte og løpte du, og jeg klarte ikke å fange deg.
Så løper de rundt og rundt, gjennom kjøkkenet, ut i gangen, inn i stua, ut på kjøkkenet igjen. Når en av dem ikke er fornøyd med det som skjer, gir hun (for det er gjerne hun) en rask ordre som skal forandre lekens gang: Lissom jeg var sliten og måtte hvile meg litt.
Og sånn holder de på. Det ser ikke ut til at de blir distrahert av alle ordrene de gir hverandre. Det har jo ingen ting med leken å gjøre. Det er metakommunikasjon, og C og M er fire og fem år og kompetente kommunikatorer. Leken foregår i presens, rollebeskrivelser og ordre gis i preteritum, og det er jo noe helt annet.
For oss voksne er det godt underholdning, et helt lite drama hjemme i stua vår. Komikken står språket for. De er fortsatt ganske konsekvente med å bøye alle verb svakt. De ridde på ryggen, de ledde seg nesten i hjel og de gidde hverandre ting. Men senest i dag hørte jeg en av mine tiendeklassinger si at han løpte etter bussen uten å rekke den.
Så da så!
Livet leker 