Kjære, kjæreste tjueåring

Hvis jeg skal være helt ærlig, så vurderte jeg å bare få ett barn. Heldig for meg, og ikke minst for deg, at faren din hadde helt andre vurderinger. Marthe var ikke mer enn så vidt født, før han begynte å planlegge deg, og du lot deg virkelig planlegge, men bare før du ble født. Etterpå har du bestemt det meste selv.

Vips så var du her en kald januardag i 1988. Marthe var litt skuffa: Er det han? spurte hun første gang hun så deg. Du var nemlig ikke så veldig imponerende sånn ved første øyekast, men det har forandret seg etter hvert. Jeg var strålende fornøyd med deg fra første stund.

Du vet du er yndlingssønnen min. Jeg tror jeg har vært litt forelsket i deg hele tiden, og det har nok gitt deg noen fordeler du ikke skulle hatt. Sånn er det bare. Ikke det at du har tatt noen skade. Du er en kjekk kar både utenpå og inni. Aller mest glad blir jeg når du viser det sterke engasjementet ditt for dem som trenger det; når du hisser deg opp over dumme politiske avgjørelser eller brenner for de gamle på sommerjobben din. Da kiler det langt nedover ryggen min.

Fortsett å være Henrik, gutten min.

Gratulerer med dagen!

Litt for gammel

En bitte liten ribbe som ble kjøpt i Sverige i juni og stekt i dag, – vel, den var litt for gammel.

Tenkte bare jeg skulle nevne det.

Krasjlanding lørdag morgen

Helga begynte så flott, men da jeg våknet i morges føltes det som en krasjlanding. Etter frokost var det bare å sette seg med arbeidet. Elevene mine hadde historieprøve på fredag, – en av de store testene. De skal ha den tilbake på mandag, det har jeg lovt. Jeg kunne selvfølgelig ventet med å levere den ut og spredd arbeidet utover, men det har ingen hensikt. Jeg har regnet ut at arbeidet med å rette, kommentere og evaluere denne testen tar nøyaktig 8 timer. Når jeg velger å bruke de åtte timene er relativt uinteressant. Det som er viktig er at elevene får størst læringsutbytte om de får den tilbake med en gang. Jobben må uansett gjøres før eller siden, og jeg har ikke mer tid senere enn jeg har nå. Ikke utsett til i morgen det du kan …

Så jeg satte i gang. Det er hyggelig å sitte sånn med tekoppen, rødpenna og alle oppgavene. Det er jo mine unger som har prestert, og nå får jeg gi dem respons. Men det tar altså tid,  dyrisk mye tid. I tillegg til dette arbeidet, skal jeg gå gjennom og gi respons på tjue førsteutkast til artikler og jeg må lese, kommentere og evaluere fem særemner. Særemnene er digre, opp til tjue sider, så dem har jeg spredd utover sånn at jeg i snitt tar en om dagen de neste ukene. Poenget er at det blir veldig mye jobbing denne helgen.

Noen ganger lurer jeg på om det er meg det er noe galt med når jeg får så mye helgearbeid. Riktig nok har jeg mange fine helger, men det er slett ikke uvanlig at det blir sånn som dette. Som lærer har jeg fleksibel arbeidstid, og jeg bør runde godt og vel 40 timer i uka hvis jeg skal ha sommerferie sammen med elevene med god samvittighet. Men hvor sliten man blir handler ikke bare om arbeidstimer. Denne uka har jeg vært på jobben til seks om kvelden en gang, men jeg har også gått tidlig hjem sånn som jeg gjorde i går. Så blir det å jobbe om kvelden eller i helgene i stedet. Jeg kan velge å være på jobben riktig lenge hver dag, men det er ikke alltid jeg orker det.

Kanskje er det jeg som disponerer tida mi feil, men jeg tror egentlig ikke det. I stedet ser jeg at jobben min har gjennomgått en utrolig forandring de siste åra. I gamle dager var læreren en underviser. Nå tar sosialpedagogikken mer og mer tid. Det er jeg faktisk veldig glad for. Det er fint å kunne være en støtte for unger som har det vanskelig, og jeg vil gjerne være den voksenpersonen de kan få hjelp av. Jeg setter pris på denne delen av jobben min, men det tar tid, mye tid!

Mange av de problemområdene vi i skolen blir bedt om å ta oss av, ville for ganske få år siden tilhørt hjemmet. Det handler om både alvorlige og mindre alvorlige saker.

Når Olav kommer forgrått på skolen fordi han har kranglet voldsomt med mammas nye kjæreste, så kunne vi bedt ham ta seg sammen, for her skal det drives skole. I stedet henter vi ham ut til en prat så snart vi får tid. Og tid har vi når vi har såkalte «fritimer» eller «mellomtimer», – den tiden vi skulle ha brukt på å forberede oss, rette osv. Gutten trenger noen å prate med. Dessuten vil vi gjerne kartlegge om det er noe alvorlig.

Truls har sett litt trist ut i det siste. Så tar vi en prat med han også.

Hilde og Amanda har sendt ekle beskjeder til Lise på Facebook eller msn. Om kvelden ringer Lises mor til meg og spør om vi kan snakke med jentene på skolen. For relativt få år siden ville foreldrene selv ordnet opp i dette. Det ville ikke falt dem inn å mene at skolen skulle gjøre noe saken. Det har jo skjedd utenfor skolen. Sånn er det altså ikke nå.

Vi og foreldrene er av og til bekymret for unger, og vi vil at PPT skal teste dem. Så må vi fylle ut kilometer lange henvisninger for å få til dette. De må arkiveres elektronisk, de må skrives ut og de må sendes hjem til underskrift. Så får vi beskjed fra PPT om at dette ikke er nok. Vi må også lage en individuell opplæringsplan for eleven, sånn at de vet hva vi har tenkt å gjøre for å hjelpe eleven hvis det skulle vise seg at han problemer, og hvis det skulle vise seg at han vil få noen ekstra lærerminutter. Nye skjemaer må fylles ut.

Foreldrene til Jonas skal skilles, og det er ganske betent. Faren til Jonas ringer meg om kvelden for å informere meg om saken, og også gjerne antyde for meg at alle problemene skyldes Jonas`mor. Om jeg kunne prate litt med Jonas i morgen.

Noen ganger får vi også mer alvorlige saker på bordet, saker der politiet er involvert og flere parter må samarbeide. Antagelig har det lite med skolen å gjøre. Likevel forventes de som står nærmest elevene til daglig å ta samtaledelen med dem. Så blir det oss. Sånne saker kan ta mange titalls timer.

Hvis du tror jeg overdriver og smører på her, så tar du altså veldig feil. Bare i dette skoleåret har vi en lang, lang liste over alle disse typene saker. Senest nå fredag hadde jeg og en kollega tre elevsamtaler før dagen var omme. Det føles viktig og riktig. Jeg tror vi skal gjøre denne jobben. Vi står nær elevene, og det er en tillitserklæring at de eller foreldrene deres mener vi kan gjøre en jobb. Men det tar tid, tid, tid, tid. Det fylles på med nye typer oppgaver i den ene enden, men ingen fjernes i den andre. Resultatet er at jeg har veldig mange timers arbeid å gjøre denne helgen. Da blir det liten følelse av å ha helg.

Jeg får bare komme i gang. God helg!