Da vi satte opp foringsburet utenfor klasserommet vårt i høst, så var noe av poenget at det skulle beskytte småfuglene mot rovfugl og rovdyr. Her skulle de i fred og ro kunne nyte sine solsikkefrø, sine talgballer og sine nøtter. Utover høsten har vi hatt besøk av spurv, kjøttmeis, blåmeis, dompapp og en stor, flott flaggspett.
Men i dag fikk vi en ny gjest. Elevene stimlet sammen rundt vinduet, og flere filmet og tok bilder av den lille karen som satt midt i matfatet og spiste. Han hadde funnet ut at det er en åpning mellom veggen og buret, og der kunne han komme inn, luringen.
Nå har vi valget: Enten tetter vi åpningen, eller så har vi en fast gjest i buret. Når et ekorn først har funnet en restaurant med gratis middag, så kommer han nok tilbake hver dag. Det er mye ekorn rundt skolen vår. De hopper rundt og leter etter matpakkerester og annet snadder. Denne fyren var nok vant til folk. Det gjorde ham ingen ting at vi sto på innsiden og fotograferte ham, og heller ikke da jeg åpnet vinduet på gløtt, lot han seg affisere. Først da jeg åpnet det skikkelig forsvant han til skogs med halen i været. Han kommer nok snart igjen.
Jeg liker ekorn. Da jeg var barn hadde jeg faktisk tamme ekorn to ganger. Den første gangen var helt magisk. Jeg var bare fem år, da jeg var utenfor huset vi bodde i. Det lå i kanten av en skog, og plutselig kom et lite ekorn hoppende ut av skogen. Jeg satte meg ned og forsøkte å lokke det. Det hadde jeg gjort før også, uten særlig hell. Under over alle undere, – dette ekornet kom rett bort til meg og hoppet opp på skulderen min. Så tok jeg det med opp i leiligheten, og der hadde vi det et par dager før vi slapp det ut igjen. Det var nok et ekorn som allerede hadde bodd hos mennesker. Men jeg glemmer aldri følelsen da det faktisk reagerte på lokkingen min og kom mot meg.
Neste gang jeg hadde ekorn, hadde vi flyttet til sentrum av byen. Vi bodde like ved Kirkeparken. I dag er det ingen ekorn der, men da jeg var liten var det mange. Noen ganger fikk de unger under takstenene på taket vårt. Sommeren 1968 skjedde det noe dramatisk. En pjuskete ekornunge falt ned gjennom takrenna. Den var slapp, men ved liv. Vi tok den inn, og det ble fundert over hva som kunne ha skjedd. Konklusjonen var at moren kunne ha blitt påkjørt. Det ble de nemlig ofte når de krysset veien fra parken og inn i villakvarteret. Både mamma og jeg maste på pappa at han måtte klatre opp på taket for å se etter om det var fler, og det gjorde han til slutt. Jeg mener å huske at han fant ett dødt ekorn, – men han kom også ned med et levende. Så hadde vi to. De var bitte små, og halene var ennå ikke helt dekket med pels. Vi gikk til innkjøp av bitte, bitte små tåteflasker med myk smokk. Veterinæren ble konsultert om melkeblanding, og så var vi i gang. De to små sov i min dukkeseng om natten, og vi måtte stadig opp for å mate dem. Ungene vokste raskt, og de fant seg godt til rette i leiligheten vår. Der var det mer enn nok å gjøre for to sånne små. Gardinene ble brukt til klatreøving. De gravde seg ned i sofaputene og de klatret rett oppover strietapeten. Etter hvert begynte de å hamstre nøtter og annen mat. Godsakene ble gjemt over hele huset. Det jeg husker aller best, er at de var så mårratrøtte. Da høsten kom, forsøkte jeg å vekke dem når jeg skulle på skolen. Jeg tok av dem den lille dukkedyna, og der lå de sammenrullet som to små baller. Men våkne ville de ikke. De bare rullet seg enda hardere sammen, og så la jeg dyna over dem igjen. Antagelig hadde de festet i stua hele natta.
En venninne og jeg tok dem med ned i lokalavisen, og så fikk vi bilde i bla’. Jeg husker ennå overskriften: Glade ekornunger hos familien Glad. Da de var blitt voksne, tok vi dem med til min grandtante som bodde i skogkanten langt ute på landet. I løpet av sommeren fikk de venne seg til å leve både ute og inne, og etter hvert foretrakk de utelivet. Hele vinteren gjennom matet hun dem på fuglebrettet, men de ville helst ikke inn lenger. Den ene forsvant etter hvert, men den andre hadde hun på tomta i flere år. Den fikk unger innerst i garasjen hennes, og både ekornmor og ungene kom på fuglebrettet for å få mat.
Ikke fortell meg det: Det er feil å ta inn dyreunger på denne måten. Det vet vi alle, – likevel er det vel ingen som lever tett på dyr som ikke en gang i blant har latt seg rive med av medfølelse og udekket omsorgsbehov. Og denne gangen gikk det godt.
Ikke rart jeg har et spesielt forhold til ekorn. Framover vinteren kan jeg sikkert glede meg over ekornet i forburet på skolen, og nå er Marthes ekornvotter endelig ferdige.
Livet leker 