Når man lever i en familie eller i et nært vennskap eller kollegafellesskap, så hender det at man får behov for å korrigere hverandre. Kanskje vil en mann eller en kone si til sin ektefelle at han eller hun har såret noen, eller gjort noe som ikke var riktig. Kanskje vil man fortelle sine barn at de må forsøke å oppføre seg sånn at de ikke gjør det vanskelig for andre mennesker. Kanskje må barna fortelle foreldrene at ikke alt de gjør er riktig.
Man velger alltid selv om man vil si fra hvis man mener at noe er galt. Det går an å la være, la saken ligge og glemme det hele. Det er det aller letteste, for da fortsetter alt å være hyggelig – på overflaten. Men da gir man også fra seg muligheten til å korrigere sine nærmeste. De fleste av oss velger av og til å si fra, noen ganger på en pen måte, andre ganger med mer temperament. Og så blir den som blir korrigert lei seg, trist, såret. Selvfølgelig blir hun det, det ligger i sakens natur. Så får den som melder fra dårlig samvittighet, og angrer kanskje på at hun åpnet munnen. Var det egentlig nødvendig å si noe?
Jeg synes dette er veldig vanskelig. Skal vi la være å korrigere våre nærmeste bare fordi de blir lei seg og synes det er ekkelt, eller fordi vi selv får dårlig samvittighet? Er det så viktig at vi alltid har det snilt og vennlig? Ligger det ikke i sakens natur, at hvis voksne skal oppdra barn, og vi alle skal melde fra til hverandre når vi har forgått oss, så kan ikke alt være harmoni og ro hele tiden? Det gjør jo vondt å bli pirket i, å bli kritisert. Noen ganger må det gjøre litt vondt hvis vi skal endre atferd. Vi mennesker er ikke født med dårlig samvittighet, empati og den slags medmenneskelige følelser. Dette er noe vi utvikler i møte med andre mennesker når de forteller oss hva de selv eller andre føler. Det kan svi å høre sånne sannheter, det vet jeg selv så alt for godt. Jeg blir også korrigert: Jeg tar for stor plass, jeg er for skarp i tonen – men både jeg og alle andre lærer av det.
Det er ubehagelig, men nødvendig, og jeg kan ikke se at det kan være annerledes.
Livet leker 