Internett er visst verdens farligste medium, i hvert fall kan man få inntrykk av det av og til. Kan du skrive om det da, sier en. Det handler jo om jobben din, barna dine, familien din. Kan du publiserer det bildet, – det viser jo noen mennesker som spiser middag.
Det pussige er at avisene hver dag er fulle av tekster og bilder av vanlige folk. På Dagsrevyen kan du risikere å se deg selv der du sitter på en uterestaurant og drikker øl på feil tidspunkt og med feil person. Kameraet bare sveipet over, og så ble du publisert for hele det norske folk i beste sendetid. Ingen spurte deg, – og ingen hever et øyenbryn. Men på Internett kan du knapt skrive hva du selv skal ha til middag uten at det vekker reaksjoner.
Og riktig nok: Man skal være forsiktig. Selv spør jeg alltid folk hvis jeg skal publisere frontalbilder av dem, – og handler det om unger, spør jeg foreldrene. Avstandsbilder trykker jeg uten å spørre. Jeg bør vel ikke være flinkere enn Dagsrevyen og Aftenposten?
Og så skriver jeg. Det gjør journalister, leserbrevskribenter og skjønnlitterære forfattere også. Og de spør ingen. Vi skriver våre liv, og fordi våre liv også inkluderer andres liv, så må vi nødvendigvis nevne de andre menneskene også.
Her på min blogg får du høre hva jeg bekymrer meg over. Jeg skriver om traumene mine, om familielivet mitt, om barna mine. Likevel føler ingen av mine nærmeste seg krenket eller utlevert. Det skyldes selvfølgelig at jeg holder distanse til det jeg skriver om. Hvis Thv og jeg har kranglet, så får du aldri lese om det, – men to måneder etterpå skriver jeg kanskje om hvor hjelpeløs jeg føler meg hvis mine kjære er irriterte på meg. Bekymrer jeg meg over noe helt konkret i mine barns liv, så forteller jeg ikke det her. Men et halvt år senere kan det hende du kan lese om Lyden av bekymring.
Og sånn er det hele veien. Jeg har valgt å skrive om yrkeslivet mitt også, – om livet i klasserommet. Det krever en ekstra forsiktighet, – jeg har taushetsplikt, nemlig. Men taushetsplikt er ikke ekvivalenten til hysteri. Alle som skriver har et yrke, mange har yrker som innebærer taushetsplikt. Likevel kan de hente erfaringer fra eget liv når de skriver. Det er viktig at vi som er lærere forteller hvordan livet i klasserommet virkelig er. Det er nok av andre aktører der ute som mener å vite noe om skolen.
Her på bloggen trykker jeg avstandsbilder av elevene mine, jeg ber dem se ned, jeg sladder eller guiljotinerer dem. Noen få ganger har jeg hatt lyst til å trykke nærbilder, og da har jeg tatt en telefon hjem til foreldrene før jeg trykket på Publiser-knappen.
Jeg tror vi vokser og lærer av å høre hvordan andre håndterer sine liv. Det er ikke farlig. Som oftest forteller jeg positive, hyggelige episoder, – men også de er enten helt generelle betraktninger, anonymiserte eller de foregikk for lenge, lenge siden. Jeg har vært i yrket i 28 år, så jeg har nok råmateriale å ta av. Det har faktisk hendt jeg har presentert episoder fra klasserommet som til tross for at de framstår som ferskvare, faktisk skjedde for ti år siden. Men det hender også at jeg presenterer dagsaktuelle situasjoner som berører enkeltelever. Det handler om en liten replikk som har satt igang en tankerekke hos meg, en episode som fortjener å deles med fler. Da hender det at en elev kjenner seg igjen. Du blogget om meg i går du, Hege, sier de da. Men det er det jo ingen andre som vet.
Og det er også et poeng. Mine elever vet at jeg blogger. Noen få av dem, litt flere av foreldrene, leser også bloggen min. Som norsklærer er det viktig at jeg er et skrivende menneske. Jeg skal utfordre meg selv på det samme som jeg utfordrer elevene på. Noen ganger leser jeg derfor mine egne blogginnlegg for dem, blogginnlegg som kan har relevans til deres liv. Ved et par anledninger har jeg også bedt om respons på en bloggtekst før jeg har trykket den.
De fleste innlegg som handler om elever er veldig generaliserte. Hvis det ikke paser å generalisere, flytter jeg dem til et annet miljø, en annen skole, en annen tid. Det hender også at jeg lyver. Noe av det jeg skriver om er det ikke jeg som har opplevd. Det kan være historier jeg har hørt av min mann, som også er lærer, eller av kolleger på min skole. Når jeg stjeler sånne historier, så er det fordi jeg kjenner igjen det vesentlige i historien. Det er temaet som er det viktige, – motivet er der bare for å illustrere det jeg vil si noe om. Noen ganger skriver jeg også i frustrasjon, og da er det ikke et udelt positivt bilde jeg presenterer av elevmassen min, – men så lenge det er elever som masse, som fenomen, mener jeg at jeg kan gi mitt bidrag til samfunnsdebatten her på bloggen. Lærere blir intervjuet om akkurat de samme emnene både på TV og i aviser. Det er klart at det de forteller er like inspirert av eget klasserom som mine tekster er, – men så lenge det ikke er på Internett er det få som reagerer.
Nå er ikke mitt yrke det mest sårbare, – og når leger kan, så kan vel lærere. Jeg regner med at bloggeren bak Legelivet fra innsiden gjør de samme grepene som jeg gjør. Han har fortalt såpass mye om sin jobbsituasjon, at jeg tror jeg vet omtrent hvor han jobber, – det står mellom to sykehus. Legen i hijab kan med andre ord kjenne seg igjen i det han skriver, og det kan andre kolleger også. Men gjør det noe? Når han skriver om en ung pasient som er i ferd med å dø fra sin tolv år gamle fotballsønn og sin nyfødte baby, så er det ikke detaljene jeg henger meg opp i. Jeg leser det viktige, følelsesmessige budskapet han har. Inne i mitt hode regner jeg med som en selvfølge at dette enten er noe som skjedde for ti år siden, at historien er oppdiktet for å gi et bilde av noe han ofte opplever, at pasienten egentlig er av et annet kjønn, en annen alder – og at ungen er fire år og ikke tolv, – eller at han har fått pasientens tillatelse til å skrive om ham. Jeg tar det som en selvfølge, og jeg henger meg uansett ikke opp i det. Det spiller ingen rolle, for det er ikke det teksten handler om.
Det krever et klart hode og et varmt hjerte når man skal bruke sine medmennesker som modeller i litteratur, men vi gjør det alle vi som skriver: bloggere, journalister og romanforfattere. Så får vi bare håpe at både hode og hjerte er på rett plass.
I morgen skal jeg skrive om ensomme tenåringer, om ungdommer som ikke finner seg til rette i ungdomsmiljøet. Teksten er inspirert av en aktuell samtale med en elev, men det handler ikke om verken Arne eller Bjarne i min klasse. I hver eneste klasse jeg har hatt har det vært ensomme ungdommer, og sånn kommer det dessverre fortsatt til å være. Det er det jeg skriver om.
Det er ikke farlig.
Livet leker 
Et velskrevet og gjennomtenkt innlegg! Takk for at du tar oss med i hverdagen din.
Interessant innlegg! En ting jeg lurer på er om du også spør barna du publiserer bilder av eller bare foreldrene. Det er vel greit at foreldrene kan nedlegge veto selv om barna sier ja til å få bildet sitt på bloggen, men bør ikke barna få muligheten til å se bildene før du publiserer dem, og avgjøre om de vil at alle skal kunne se et bestemt bilde av dem?
Takk for det, Randi.
Selvfølgelig vet elevene mine at jeg legger inn bilder av dem. Når jeg fotograferer, sier jeg at det er til bloggen min. Av og til hender det at noen ikke vil fotograferes eller publiseres. Men jeg spør dem ikke spesielt i hvert enkelt tilfelle av typen: Liker du det du ser her? Men det har du jammen rett i. Det kunne jeg gjøre. Jeg har gjort det også, forresten, men det var fordi det var noe ved bildet som jeg tenkte at de ikke ville like, – rett og slett at vedkommende ikke tok seg så godt ut som h*n gjør i virkeligheten. Grunnen til at jeg ikke har spurt hver gang er at de veldig sjelden er identifiserbare. En gang ville jeg legge ut et portrett av en elev og hans lillebror. Han syntes det var veldig hyggelig, men selv om han var 16 år, ringte jeg faren hans og spurte. Bildet var så søtt at gutten fikk laget seg buttons av det etterpå.
Et større problem er det med små barn. Selv om foreldrene sier ja og synes det er hyggelig, så er ikke en fireåring i stand til å vite hva han vil eller ikke vil i den forbindelse. Men sånn er det jo med alle små barn man viser fram i vinduet hos fotografen, på nettet eller i avisene.
Takk for interessant svar. Jeg spør meg likevel om det ikke det er en forskjell på at det henger et bilde av en ikke navngitt fireåring i vinduet hos fotografen et par uker og å illustrere en bloggartikkel – som blant annet handler om barnet – med et bilde som blir liggende på nett og fritt kan reproduseres i det uendelige. Når det er sagt, er Supernanny og liknende programmer langt verre angrep mot barns integritet.
Du har et poeng, – men ingen unger hos meg, – små eller store er navngitte. Alle navn og initialer jeg bruker er fiktive, med unntak av navnene på mine to voksne barn. Jeg tror faktisk også at vi engster oss litt vel mye. Det ligger millioner av bilder av voksne og barn på nettet, bilder av alle slag. Uansett hva jeg vil illustrere, kan jeg bare gjøre et googlesøk, – og vips så kommer det opp hundrevis av bilder. Det viktige er å vite om unger som av forskjellige grunner må ha skjult identitet i ytterste konsekvens. Dem er det heldigvis få av.
Vi behøver vel ikke lete etter problemer heller? Til sammenligning: I lokalavisa vår blir ungdomsskoleelever ofte intervjuet på ungdomssidene. Der står de med bilde og navn og sier ting som jeg er overbevist om at de om ti år ville ønske usagt. Avisa har et nedslagsfelt på 70 000 mennesker, og de fleste leser lokalavisa, – og alle leserne er og forblir i ungenes nærmiljø. Ingen spør foreldrene til disse ungene om det er OK at dette skjer. På min blogg leser en liten skare på 4 -500 sjeler om dagen, – og de kommer fra hele landet – og utlandet. Det er ingen hemmelighet hvem jeg er og hvor jeg bor, – men bare den som finleser alle poster får med seg det. Menneskene du ser avstandsbilder av på bloggen min er verken navngitt eller identifiserbare på noe annet vis enn det du ser på bildene.
Det var derfor jeg skrev denne posten. Jeg er lei av alt hysteriet rundt hvor farlig nettet er.
Fint innlegg, og kjempeaktuelt:) Jeg gjorde meg sånn umiddelbart noen tanker beslektet med Arianes over her, og lurte også litt på dette at du nevner at du trykker avstandsbilder etter mønster av bl.a Dagsrevyen. (Nå TROR jeg du er i din fulle rett til det, jeg kikket i lovverket for et par år siden og mener å huske at det var konklusjonen min den gangen iallefall … Er det ikke loven om opphavsrett som gjelder her, tro?) Men sånn helt utenom de formelle rettene og sånt, så er det vel stor forskjell på å blogge et avstandsbilde og et kamerasveip i Dagsrevyen? Det er noe med dokumenterbarheten i ting som blir liggende ute på nett, fritt frem for å kopieres.
Det sagt, så har jeg ikke hatt noen følelse av at denne bloggen er på noen som helst tvilsom kant. Det er som du sier, selve tekstenes form gir egentlig en pekepinn om at situasjonene er «utydeliggjorte», og løsrevet fra tid og sted ofte. Men se på bloggtekstenes form hos en del tenåringer! Jeg føler virkelig med dem noen ganger, som fester sitt eget navn til meninger og situasjoner de kanskje vil tenke annerledes om senere. Nettopp ble en 17-åring litt «kjent» i halve bloggerby etter at hun under fullt navn hetset en kreftsyk blogger. Ikke pent.
Så jeg ender opp med å tenke at hensynet mangler mest skrikende der man avslører for mye om sin EGEN person, og ikke de man har omkring seg. Det er ikke alltid lett å ha nok fantasi til å skjønne hvordan andre mennesker kan bruke den informasjonen jeg legger ut. Jeg kjenner f.eks en som «stalker» en ukjents persons tre blogger, etter å ha fått greie på fullt navn til den som vil konkurrere om en stilling de begge vil være søkere til. Stalkeren er en totalt ukjent for bloggeren, men bor i nærheten, og får gjennom bloggene dannet seg et bilde av hvilken person denne fremtidige konkurrenten er. Hvordan kan sånn info misbrukes? Ikke vet jeg, men kanskje er veien kort til å prøve å påvirke gjennom kommentarfeltet? Uansett veldig ubehagelig at en fremmed blir så interessert i deg at små vaner, særtrekk, holdninger og planer blir interessant lesestoff. Et annet eksempel er min niese, som «henger» på bloggen til en god venn av gutten hun er avstandsforelsket i. Helt uskyldig, men hun er godt kjent i kommentarfeltet under annen identitet (noen år eldre, fra en helt annen kant av landet og bare oppriktig interessert i disse guttenes gjøren og laden). Ganske uskyldig, men du verden så mye hun får forsket frem på denne måten, i kombinasjon med litt velvalgt googling …
Det er mange fallgruber, Junien, – og som du nevner er det vel oftest ungdom som faller i dem. Hvis du ser på min forrige kommentar som jeg har utvidet, så er jeg også opptatt av ungdom og nettbruk, og jeg hadde senest en skoletime om dette forrige uke.
Jeg leser også noen tenåringsblogger, men har heldigvis ingen av det slaget du nevner på min liste. Jeg synes de ungdommene jeg leser er veldig flinke og har god bloggetikk. Noen av dem er ganske profesjonelle, faktisk. Jussen er en ting, – der har vel jeg mitt på det tørre. Alle foreldre hos oss har skrevet under på om vi kan eller ikke kan publisere bilder av ungene deres på skolens nettside, i avisen og andre tilsvarende medier. Men uansett vil jeg også i framtida sørge for at bildet er tatt litt på skrå, på avstand, ovenifra osv. Elevene ser det jo annerledes. De blir ofte litt fornærmet når jeg noen ytterst få ganger har valgt å sladde dem. De ser ikke problemet med å komme på nett.
Det gjør jeg, – og derfor er jeg forsiktig.
Når det gjelder meg selv så har jeg har skrevet under fullt navn i mange år, tidligere også diskutert heftig og saftig så tastene fløy, uten at jeg har angret på det. I de tilfellene jeg har blitt truet (et par ganger) så har det vært i kraft av min rolle som administrator på et nettsted, og det la seg etter kort tid.
Jeg er av den oppfatning at man skal leve med internett og man skal lære barna at internett er en del av virkeligheten, ikke en annen virkelighet. Jeg har bilder av dem liggende på nett, avisen har hatt bilder (og skrevet om dem) i avisene, vennene har lagt ut bilder … jeg har ikke satt ned foten for dette, men jeg ber dem utvise skjønn fordi dette er bilder som vil ligge på nett lenge.
Men det viktige her, synes jeg, er at foreldre må slutte å se på internett som det store skremmende, og heller selv forsøker å skaffe seg kunnskap om fenomenet. Min oppfatning er at det største problemet er foreldrenes kunnskapsløshet, at de rett og slett ikke forstår hvilket fenomen de har med å gjøre. De forstår ikke hva barna gjør, de forstår ikke hvorfor dette er viktig for dem, ei heller hvilken fantastisk kilde dette er for barna. Selvsagt ligger der også fallgruver, men det gjør det også utenfor internett. Dette må vi lære oss å leve med og det lærer barna best om de har kompetente foreldre, ikke foreldre som etter mitt skjønn ser pedofile over en hver haug. Jeg skriver under fullt navn, ergo tar det 3 sekund å finne ut hvor vi bor. Du skriver ikke under fullt navn, ergo tar det 5. Hvis noen tror at de er beskyttet og uten fare fordi de har en «hemmelig» blogg så tar de feil – hvis noen har dette som utgangspunkt så synes jeg det er synd fordi det er positivt å dele.
Det jeg synes er at vi skal være bevisste på balansegangen, og det er også noe av det viktigste vi skal lære våre barn.
Jeg synes du balanserer innholdet godt Hege. Jeg leser de fleste postene dine, men har aldri tenkt at du har gått over streken og jeg har et svært bevisst forhold til hva jeg blogger om (jeg blogger for eksempel ikke om jobben min). Men dette har like mye med at jeg ikke ønsker å forholde meg til de problemstillingene fordi jeg er er bekymret for at jeg vil kunne komme til å ramme mennesker i sårbare situasjoner – jeg ønsker ikke å risikere å begå den feilen, ei heller sette meg i en vanskelig situasjon overfor fremtidige jobber. Det der kan fort bli komplisert for meg.
Når det gjelder barna så synes jeg det er greit at de får godkjenne bildene. De er så såre i den alderen og ting som er greit for oss (de er jo så skjønne) er ikke alltid greit for dem (det bildet putter du IKKE på nett). Det respekterer jeg.
Takk Sissel, – så er vi helt på linje. Og min oppfatning er at ungene blir mer og mer kompetente, heldigvis. Vi snakket om det i klassen min her om dagen (Etter et avisoppslag om ei jente som hadde eksponert kroppen sin foran et webkamera), og de visste godt hva jeg snakket om og hadde fornuftige betraktninger. Foreldrene blir også mer kompetente, men der er det også mange som henger etter, og det gjelder også i lærergruppa. Jeg forundrer meg over hvor mange som ser pedofile bare de hører ordet Internett. Det er for eksempel viktig å huske at bildene på min blogg ikke er søkbare på noe navn eller tema. Hvis man ikke tilhører «abonnentene» mine, så må man snuble over dem.
Når det gjelder anonymitet har du helt rett. Jeg bruker også mitt navn i ny og ne, – men uansett ville man funnet meg veldig lett om man ville. Mange bloggere ser heller ikke ut til å forstå det. Å gå på Internett er som å gå ned ei offentlig gate, du blir sett, og den som vil finne ut mer om deg kan gjøre det.
Når det gjelder jobben, så har jeg hatt de samme avveiningene som deg. Etter et år i tenkeboksen kom jeg til at det var en god ide å blogge litt skoleliv. Men jeg mener selv at jeg er veldig, veldig forsiktig når det gjelder enkeltelever. Jeg har også i bakhodet at det kan være fint for foreldre å lese hva læreren tenker om skolepolitikk, arbeidsinnsats, læreplaner og denslags, – og også å lese og se hvordan hverdagslivet på skolen er – sett fra lærerens vindu.
Ha en fin dag.
Når tanken på pedofili for noen ser ut til å være en slags ryggmargsrefleks når temaet barnebilder på nett kommer opp, kunne jeg ikke vært mer enig ned deg, Hege. Med dette bakteppet er det ingenting å si på at du er lei av alt hysteriet rundt hvor farlig nettet er. Jeg er også gnistrende enig i at de fleste ungdommer er flinke (men det er de andre som er interessante i denne sammenhengen, synes jeg), og at foreldre bør ta seg bryet med å få denne nye medieverdenen litt under huden. «Nettvett» er da også blitt et område som ingen er ukjent med, skoler underviser og blant andre Datatilsynet lanserte sin store (og vellykkede) kampanje «Du bestemmer» for et par år siden (?). Så jeg tror ikke det mangler på tilgang på teoretisk kunnskap.
Jeg tror snarere det er snakk om en uutviklet kognitiv evne til å se omfang, hos de barn/unge vi snakker om. Det blir kanskje for abstrakt å skulle overføre den pc’en jeg har i fanget, og de nettsidene som samler vennene mine, til en stor og utømmelig mulighet som ikke fantasien har mulighet til å se rekkevidden av. Tror ikke dette er noe teknisk eller internett-spesifikt i holdningene, men det er nå engang først med dette mediet at denne evnen blir noe særlig utfordret. Tonen blir nær, trygg, muntlig og forgjengelig for den enkelte, i øyeblikket. Derfor tror jeg heller ikke du kan sammenligne med uttalelser du finner der ungdommen uttaler seg til lokalavisen, som du skriver i den utvidete kommentaren over. Et møte med en journalist gir situasjonen det rettmessige preget, uansett hvor uformelt det er, og det blir ikke (et så stort) misforhold mellom intensjonen for og resultatet av uttalelsen.
Det er godt mulig det egentlig er to ulike diskusjoner vi har på gang her (jeg er på den delen som dreier seg om barn/unge), og det er godt mulig at det eneste som skal til er tid til at flere i befolkningen får følt dynamikken til internett helt ut i fingerspissene. Eller er det kanskje motsatt, nemlig at det er et kognitivt trekk som alltid vil hefte ved umodne sjeler, at det er vanskelig å lære dette teoretisk før man blir eldre. Omtrent som sidesyn og trafikk, om du skjønner hva jeg mener;)
Beklager hvis dette ble litt off-topic, men det gikk bare ikke å stoppe fingrene på tastaturet …;)
Her er det ingen ting å beklage, Junien. Det er bare moro når diskusjoner glir over i et nytt spor. Og jeg er veldig enig i deg når du skriver om de unge menneskene (- og voksne for den delen) som ikke klarer å avkode nettsituasjonen. Da jeg pratet med elevene mine om dette nettopp, synes jeg at de var veldig reflekterte, – de fleste. Men noen fikk seg nok en aha-opplevelse av noe av det som ble sagt. Flere av guttene kunne fortelle om ei jente «borte i Bergen» som driver og kler av seg foran web-kameraet. Hun var visst et kjent fenomen. Hvis hun er like gammel som ungene mine, er hun 13 år. Her er det tydeligvis ei som ikke forstår rekkevidden av det hun gjør, – og de voksne rundt henne svever trolig i uvitenhet.
Grunnen til at jeg laget sammenligningen med avisene, er at jeg synes det er interessant at Internett av mange blir betraktet som en ekstra stygg ulv. Jeg tenker at den ungdommen som sier noe til lokalavisa (-på ungdomssidene er journalistene også ungdom) heller ikke forstår rekkevidden av mediet. De blir altså lest av hele det kjempestore lokalsamfunnet. Sier de noe horribelt, blir det aldri glemt rett og slett fordi de bor her og synes hver dag. Noen ganger gremmer jeg meg når jeg leser sånne ting.
Og det satte i gang en tanke hos meg: Kanskje jeg burde spørre lokalavisa om de spør foreldre om det er greit at ungene deres uttaler seg i avisa – i hvert fall der de som voksne journalister ser at dette kan være kontroversielt.
Vi er nok på linje;). Når det gjelder lokalavisen her jeg bor, så vet jeg positivt at redaktøren ikke krever av sine journalister å innhente tillatelse fra foreldre, men at det er redaktøren selv som i siste instans utviser det skjønnet som skal til for å vurdere om de unge har sagt noe så kontroversielt at det kan bli belastende. Det ville jo blitt et problem om ansvarlig redaktør også var uforstående til denne problemstillingen. Heldigvis er ikke vår redaktør det, men noe sier meg at dette kan være litt tilfeldig rundt omkring i de mange lokalavisredaksjoner.
Ha en fortsatt fin dag, og godværsdag utendørs i morgen! Er bestilt!
Det var et meget spændende indlæg. Jeg tror at de fleste bloggere har overvejet de samme spørgsmål, men det var interessant at læse om dine overvejelser. Jeg tror også at vi bekymrer os alt for meget – de fleste voksne mennesker har dog så meget pli og situationsfornemmelse, at de ikke skriver noget kompromitterende om andre mennsker, som nævnes ved navn eller kan genkendes på et billede. På den anden side er der måske også nogen unge mennesker som skriver mere end de burde. Det er der sikkert – men jeg tror det er de færreste og jeg har faktisk aldrig selv set det.
I Danmark kan journalister blive dømt for injurier eller ærekrænkende artikler. Det gælder vel også bloggere! Før eller senere skal der nok komme sådan nogle sager, og så vil der bliver sat mere fokus på hvad man må skrive eller ej. Men for at vende tilbage til dit indlæg, Hege – jeg synes altid at du er meget diplomatisk.
God fridag til deg også, Junien. Og takk til deg, Jens. Du er alltid så vennlig.
Bra innlegg, artig å lese andres refleksjoner. Skal abonnere på feeden din fra nå av.
Velkommen hit, Jonny. Det er hyggelig å få besøk av andre lærere. Du får kikke inn på kategorien Skole hvis du vil lese skolestoffet mitt.
Jeg er veldig enig i refleksjonene dine rundt dette, men det vet du jo strengt tatt allerede.
Jeg synes du på en fremragende måte setter ord på både det vesentlige og det vanskelige her – det vil alltid være rom for skjønn i forhold til behandlingen av andres personvern og integritet i og utenfor nettet, og det som er greit for en trenger ikke å være det for andre. Det at noen ikke liker det vi skriver betyr ikke at vi har gjort noe galt, selv om kritikken kan svi. At noen kjenner seg igjen er heller ikke uten videre problematisk i seg selv så lenge det bare er den ene, slik du poengterer. Jeg liker også ideen om å bringe egne blogginnlegg inn i klasserommet til debatt. Det burde mange flere lærere gjøre, meg selv inkludert. Antagelig er dine elever rause i forhold til bloggingen din blant annet fordi du noen ganger inkluderer dem i drøftingen av hva det er greit å legge ut. Kan det stemme? Din holdning om at norsklærere burde skrive er også veldig fin, og jeg synes vi kan utvide dette til å gjelde alle lærere som underviser i fag der språk, holdninger og/eller refleksjon er sentralt! Elevene kan selvfølgelig lære mye av å få gode teksteksempler fra sine lærere, kanskje mer enn ved ren teoretisk gjennomgang. Takk for et velskrevet og reflektert innleg med en fremtidsrettet holdning til vår mediebruk. Jeg twitret pekeren til innlegget ditt tidligere i dag, og har fått mange positive reaksjoner på det fra mine følgere på Twitter (der er jeg @Ingwii). De er herved videreformidlet til rett adresse.
Ja, det vet jeg vel allerede, Hanne. Men takk for at du kommenterte likevel.
Så det er du som har twittret meg i dag, Ingunn! Det forklarer saken. Tusen takk! Jeg har nemlig fått over 20 lesere fra deg i dag. Hurra!!! Jeg er på Twitter jeg også, men får det liksom ikke til å svinge. Nå skal jeg legge til deg, så får vi se hva som skjer.
Vi har jo diskutert dette før, men det var hyggelig at du syntes posten min fungerte. Det er ikke ofte folk engasjerer seg såpass i det jeg skriver.
Får det ikke til å svinge? Du har jo ikke sagt noe der en eneste gang jo. Bare det å putte lenke til bloggepostene dine og hva de handler om der, vil jo hjelpe 🙂
Kan jeg det, altså. Hm, – det har jeg ikke tenkt på. Det måtte da være en god ide. Skjønner jeg det tro?
Nå har jeg ikke fått lest alle kommentarene her, men ville bare generelt skyte inn en liten bemerkning om at jeg synes du er velbalansert og virker veldig fornuftig med det materialet du publiserer. Det har aldri falt meg inn at du gjør noe annet enn å generalisere, anonymisere og at du nettopp skriver på grunn av tematikken og ikke enkeltpersonene. Jeg tror også det er viktig og riktig at vi ikke blir _for_ skyggeredde når det gjelder å dele erfaringer og fortelle historier gjennom blogging (som et eksempel) – hvis vi skal unngå alle fallgruver og være altfor forsiktige blir det kanskje nærmest litt «tannløst» og uten det menneskelige aspektet? Jeg vet i alle fall at jeg liker bedre å lese historiene der det er med mennesker, om enn det er noe fiksjon og anonymisering.
Takk for en veldig hyggelig tilbakemelding, SerendipityCat.
Tilbaketråkk: ~SerendipityCat~ » Jeg ser Us Now og leser Livet Leker
Jeg kan ikke annet si enn at jeg er enig. Jeg tror mange har forvillet seg inn i et ekstremt hysteri rundt internett og publisering. jeg synes det er viktig at man skal kunne snakke om en sak, generalisere og fortelle om erfaringer med arbeidslivet uten at det er å bryte taushetsplikten. Jeg jobber selv i en bhg som driver med dokumentasjon, og heldigvis har foreldrene blitt vant til at barna skrives om og tas bilder av her og der.
Viktige tanker fra deg her!
Takk for fin kommentar, tornerose. Jeg tror vi vil finne formen på dette her etter hvert, men jeg tror det vil ta ganske lang tid.
Viktig sak du tar opp her. Når man starter å blogge tror jeg at man ikke er klar over bloggens egenliv. Vi som vil blogge sitter nok med et behov for formidling som ikke kan nås gjennom vanlige kanaler. Behovet for anonymitet vil nok være varierende. Jeg har lest blogger lenge før jeg startet selv. Når man har lest blogger over
tid ,ser jeg godt at handlingsrommet blir mindre etterhvert som man formidler seg . Man kan lokaliseres i tid og rom.
Samtidig synes jeg at bloggere og lesere har en utrolig tillitt til at man er den man utgir seg for.
Jeg som anonym blogger sier at jeg er lege og forteller om presumptive møter med pasienter.
Om jeg eller disse eksisterer vet ingen noe om.
Derfor vil all anonym blogging alltid inneha fiksjonens karakter.
Det er jo likevel slik at det er vanskelig å ytre seg godt om noe man ikke har personlig befatning med og man vil fort avsløres hvis ting skurrer skikkelig.
For meg er anonymitet veldig viktig å opprettholde. Derfor er det jo slik som du riktig påpeker at man trolig endrer kjønn,alder osv på de mennesker man beskriver møter med. Etter mange år i møter med pasienter er det man trekker frem som nåtidig ikke nødvendigvis det.Møter med pasienter som beskrives kan nettopp ha skjedd for 10 år siden. Men det aktualiseres med nye møter og det er kjernen av opplevelsen man ønsker å formidle, i fiksjons form.
Det er jo ikke slik at jeg går rett hjem og blogger om min siste pasient. Men årsaken til at jeg blogger her og nå, er jo ofte trigget av et aktuelt møte, eller av refleksoner rundt eget liv. Det siste trenger man heldigvis ikke å ha like stor grad av sensur rundt,
Takk for kommentar, gulsnare. Det ser ut til at vi tenker ganske likt om dette. Jeg leste også blogger i lang tid, omkring to år, før jeg våget meg utpå selv. Selv er jeg bare halvanonym, og halvanomym er ikke anomym.
Du skriver at det er veldig viktig for deg å opprettholde anonymiteten. Hvis det handler om din anonymitet, så tror jeg den vil glippe før eller siden. Vi har alle små kjennetegn ved oss, og ettersom tiden går kan leserne huke av på flere og flere av disse – helt til de danner et bilde som er oss. Dette gjelder selvfølgelig i langt mindre grad om bloggen er ren fiksjon. På jobben min er vi nesten 60 ansatte. Her for en stund siden hadde jeg skrevet noe i en sammenheng der det ikke var forventet at jeg skulle skrive, – jeg gjorde jobben for en annen. Likevel kom de som kjenner meg og kommenterte at det måtte være jeg som hadde skrevet teksten. Til tross for dens formelle innhold, så de at det var min språkføring.