En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller Del 4

Wenn jemand eine reise tut, dann kann er was erzhählen. Og noen er flinkere til å fortelle enn andre. Jeg kjenner at jeg får lyst til å få med meg Thv og reise i Carlos fotspor. Det måtte være utrolig morsomt å ta med adresser og bilder for å se om det gjør det samme sterke inntrykket på oss i dag som det gjorde på onkel Carlos i 1937. Ved hjelp av google map har vi allerede konstatert at huset i Schwetzingen der han bodde hos familien Sody sommeren 1937, – det huset står der ennå, – og de fleste av severdighetene han nevner er også på plass. Vi får se, – kanskje en gang.

I dag er det Einar Berg som skal presenteres, men det blir dessverre ikke en hel avhandling slik som den jeg presenterte av Gøsta Myhrvold sist søndag. Kanskje skal jeg heller skrive heldigvis enn dessverre. Så vidt jeg vet holdt Einar seg på den rette siden, – og så fikk han trolig et lettere og lengre liv enn Gøsta. Det eneste jeg vet om Einar Berg er at han kom fra Onsøy, og at hans far var lærer. Da jeg ringte Rigmor B kunne hun fortelle en historie om ham. Hun husket ham som en veldig vilter krabat. Under krigen ble det visstnok fortalt at han og en kamerat hadde stjålet en ku på Huseby gård i Onsøy – men det er også alt jeg vet om ham, – og det er ikke en gang sikkert det er sant.

eb

I dag blir det store kontraster. På den ene siden gir Carlos seg de store, romantiske følelsene i vold, – på den annen beskriver han nøkternt et besøk på en tysk fabrikk.

Jeg gir Carlos ordet:

I en så liten by som Schwetzingen var det naturligvis lett å bli kjent, og det var ikke gått mange dagene før vi kjente den som vår egen bukselomme, og med respekt å melde før vi begynte å kjede oss. Det var da heller ikke meningen at vi skulde gå og tørke bort i Schwetzingen. – Det første vi reiste til var Eberbach, en liten, gammel by 40 – 50 km opover i Neckartal. Vi reiste med bil ut fra Schwetzingen på flotte kjøreveier, i en elegant bro over autostradaen Adolf Hitler Strasse og for første gang gjennem den vidunderlige by Heidelberg. Så slynget veien sig op igjennem den vakre Neckartal. Bratte skråninger på hver side, dekket av nål- og løvtrær. På toppen av skråningene lå det hist og her gamle ridderborger. Nogen av dem var bebodd privat, nogen tjente som ungdomsherberger, og atter andre stod der kun som minnner fra en fjern og stor fortid. Over oss svevet rovfugler stille og sorte og hadde det ikke vært for at toget duret forbi i det samme kunde en ha følt sig hensatt til den dunkle, mystiske og romantiske middelalder. En og annen sigøinervogn virket også til å bevare stemningen. Her hadde de store riddere kjempet og levd, hatt sine turneringer og fester, med skjønne kvinner og frisk vin fra de fruktbare skråningene. Her hadde de beilet, seiret og lidt nederlag, her hadde troubaduren sunget sine kjærlighetssanger akkompagnert av suset fra elven og klirret i rustningene. Her hadde menneskene elsket som bare riddere kunde det. – Det var visserligen en deilig tid, men et tilbakelagt stadium. Og jeg blev revet tilbake til nutiden av rustningenes klirr. Det var imidlertid en litt annen form for rustning. Min tyske vert ropte nemlig: Wehrmacht! og holdt på å ta av sig hatten av bare ærbødighet. Det var en stor militær bil malt i beskyttelsesfarver som føk forbi. Jeg smilte, og det smilet likte han visst ikke, for han spurte om jeg var kommunist. Jeg forsikret dyrt og hellig at jeg ikke var, men gjorde ham opmerksom på at vi nettop hadde kjørt forbi en ny krig. Han svarte ikke.

Eberbach var en merkelig by. Den lå ved Neckar der hvor denne berømte elv gjør en av sine svinger. Dette var jo i og for sig ikke merkelig. Det var den underlige blanding av gammelt og nytt som virket så pussig. Denne blanding av vakkert og stygt, rent og skittent, gammel ridderstil og funkis virket veldig charmerenede. På den ene side av elven lå den gamle bydel, med trange gater, så trange at bilen nesten skrubbet skjermene mot husveggene. Her og der forkyndte et sirlig utformet skilt at her lå en ekte Bierstube. Over en elegant betongbro svinget vi over i den annen del av byen. Denne var nærmest å betrakte som et villakvarter av elegante funkisvillaer.

badek

Et stykke borte forkyndte en veiviser hvor Eberbach Luft- und Sonnenbad lå. Det var egentlig dit vi hadde tenkt oss. På porten sto et opslag: In diesem Bade treffen Sie keine Juden. Tyskerne smilte fornøiet og tenkte ganske sikkert: det var da hyggelig. Personlig tenkte jeg at tyskerne vel var like svarte på bena som jødene, så det kunde bli det samme for mig hvem jeg badet sammen med. La mig med en gang si at badet var meget flott. Det bestod av en funkis hovedbygning hvor det var avkledningsbåser med restaurant. På taket var det og restaurant med musikk. Selve badet var gravet oppe på land, og vannet var helt klart og rent. Bunnen og sidene var belagt med lyseblå fliser slik at vannet hadde en meget innbydende farve. Ellers var alt holdt i funkis og hvitt-lyseblått. Rundt bassenget var en gressmatte med alle slags gymnastikk apparater, og bortenfor gressmatten lå et par tennisbaner og en fotballplass. Dessuten lå badet ualmindelig vakkert til med utsikt over hele den gamle bydel. Den gamle byen lå ved foten av en bratt skråning og på toppen ruvet en gammel ridderborg. Det er lett å si at det var meget vakkert, men det var faktisk mer enn hvad man i almindelighet legger i dette uttrykk.

Mest gledelig overrasket blev jeg imidlertid over pikene her i Eberbach. Ikke nok med at de var vakre i ansiktet, men de hadde også en kropp som man skal lete lenge efter. Pikene i Eberbach var uten tvil de deiligste vi så i hele Tyskland. I grunnen så var de tyske pikene ikke så lite av en skuffelse, desto bedre var det jo at vi fikk se disse i Eberbach. Det var imidlertid så sørgelig med det at da vi endelig var blitt kjendt med hver vår smellvakre, og det begynte å se lovende ut så måtte vi reise hjem. Jeg bandet over at jeg ikke var på sykkeltur så kunde jeg blitt der i nogen dager. Men da vi satt hjemme ved middagsbordet hadde ergrelsen gitt sig. Det var heldigvis nok jenter i verden.

page

En annen dag gikk turen til Speyer, die alte Kaiserstadt am Rhein. Vi drog fra Mannheim tildlig en morgen med en stimbåt i strålende vær. Båten arbeidet sig tungt frem mot strømmen, men selv om det gikk langsomt skal en ikke klage over at det var kjedelig ombord. Det var ikke landskapet som var skyld i dette, det var nærmest flatt og kjedelig, men livet ombord. Hver eneste passasjer så ut til å være i besiddelse av et glimrende humør, de var med andre ord alle sammen i form og da var det ikke underlig at det kunde bli livat ombord. Under øldrikking, skråling og sang arbeidet vi oss opover forbi småbyer like op til Speyer.

domen

Speyer er en by med historiske minner og en vakker dom. I denne domen ligger seks av Tysklands keisere fra middelalderen begravet. Den er kjempestor. Vi var oppe i et av de midterste tårnene. Bare dit var det 350 trappetrin. Selvfølgelig var vi også nede i gravhvelvingen. Det var temmelig nifst som man kan se av billedene. Det sto plasert et lite alter med et brennende stearinlys som eneste belysning. Da vi gikk under søilene gav det gjenklang langt inn i gravene. Langt borte fra hørte vi en prest som messet med en uhyggelig monoton stemme. Det var ikke fritt for at jeg frøs litt på ryggen da jeg gikk gjennem den lave tunge porten som førte inn til en krypt så trang at vi bare kunde gå en og en og hvor kistene stod på begge sider. Her lå de gamle keisere og sov den evige søvn. Den ene var kanskje gått rett i helvete, den annen var kanskje blitt salig. Men her lå begges jordiske restet og luktet lik for flere tusen turister og kroner om året. I kirken fantes også et ganske smukt utvalg av gamle keiserlige og prestelige skjorter og klædebon.

sikt2

Det må sies at kirken var et kunstnerisk mesterverk og monumentalt byggverk. Et kulturhistorisk minne for det tyske folk. Hvad har ikke dette byggverk sett av godt og ondt gjennem tidene, hvor meget maktsyke, ærgjerrighet, sorg og lykke har den ikke vært vidne til. Hvor mange hykleriske prester har ikke preket under dens tak; bygget i 1030 som den er, 937 år gammel. Og der vil den stå å bli 1000, 2000 år gammel, kanskje forandre maske; men aldri røbe noen av sine utallige hemligheter. Domkirken er bygget i enkel romansk stil med tre langskib, tverrskib, to kupler og fire tårn av keiser Konrad ll fullendt under Henrik lV (død 1106).

kirke2

Det indre av domen var rikt smykket, såvidt jeg husker i marmor og gull. Domen var omgitt av en gammel park med flere severdigheter bl. a en rest av den gamle bymur. Utsikten fra kuplene er en sak for sig. Jeg håper at billede så nogenlunde kan forklare denne.

sikt

Vi hadde forresten en morsom oplevelse oppe i klokketårnet. Herbert Bingler var en vilter krabat som fant det meget interessant og øve sig i klatring i stativet som de kjempestore klokker hang i. Plutselig mens han hang der oppe, begynte klokkene og ringe. Og de ringte og ringte. Det var et helt klokkespill som var satt igang. Slagene fra de svære klokkene gikk oss gjennem marg og ben og truet med å slå trommehinnene våre i filler. Men gjennem hele klokkespillet hørtes Herbert Sody’s rasende stemme som skjelte Bingler huden full.

bor2

Stakkars Herbert Bingler han måtte velge mellem opholdet blandt de kjempestore klokkene og den rasende Sody. Han valgte å gi sig Sody ivold, og resultatet blev en saftig lusing og efter tysk mønster kunde han ikke ta igjen, men motta juling av kameraten uten å kny. Da Sody således hadde gitt sine følelser luft var det at det morsomste av alt sammen kom. Det var den alltid tørvittige Einar Berg som bemerket: Es ist 12 Uhr.

Mannheim var den by som vi besøkte oftest og som vi derfor efter Schwetzingen kom til å kjenne best. Det var bare rimelig eftersom den lå så i nærheten og inneholdt våre kjære norske kamerater og dessuten var hovedstaden i Baden. Det sentrale midtpunkt i Mannheim var Wasserturm. Det var også alle mannheimeres stolthet. Utfra dette Wasserturm gikk byens eneste hovedgate Planken. Byen var ypperlig regulert og gatene hadde efter amerikansk mønster navn efter alfabetet f.eks. A6, B7, o.s.v.kun i ytterkanten av byen hadde gatene almindelige navn. Byen har c.a. 300 tusen innbyggere, ): litt større enn Oslo, men virket ikke på langt nær så storbyaktig. Dog hadde vi mange morsomme oplevelser i Mannheim, både lærerike og festlige.

Eftersom Mannheim var en fabrikkby slumpet det sig slik at vi fikk se etpar fabrikker, nemlig Sunlicht og Lang. I Mannheim lå også hovedkontoret for Hitler-Jugend Bann171 (?), Tysklands største, og vi fikk en glimrende anledning til å studere tysk organisasjon og hvordan tysk ungdom opdrages.

kartet

På kartet på denne side betyr krysset ved E7 at Ansten bodde der. Einar og Asbjørn bodde i krysset ved Hafenstrasse. Den første gangen vi var i Mannheim, var vi der for å bese byen. Vi kom fra Hauptbahnhof, utenfor var en stor plass som glimret med nogen store hotell. Vi vandret opover Kaiser-ring til Wasserturm. Det var et meget smukt sådant og alle mannheimeres stolthet. Rundt om var anlagt et meget stilig parkanlegg, med mange springvann og fontener. Den største av disse er hver søndag illuminert slik at vannet antar alle mulige farver og frembyr da et herlig skue. Mannheim er ellers en industriby og nokså skitten. Den virker også kjedelig i lengden med sine snorrette gater. Nogen virkelig vakre bygninger kan jeg ikke si jeg så, det måtte da være slottet. Det var innrettet som museum. Fra Wasserturm går byens ene hovedgate mellem O og P, D og E, og langs A1, B1, C1, o.s.v. går den annen.

freikarte

Mannheim er rik på parker, og i disse gikk det livlig for sig under Volksfestene. Særlig oplevde vi meget rart i Friedrichsgarten. Her var det almindelig skikk og bruk når kvelden kom å sitte å klemme sin flamme på en av de mange benker. Det var en oplevelse å sitte der med sitt hjertes utkårede mens vuggende tangorytmer fløt sakte gjennem luften og en mild, berusende, rheinluftning hvisket selsomme ting i trærnes løvrike kroner. Og piken du elsket hvisket ennå selsommere ting.

Et par glir inn mellem stammene og forsvinner i mørket, i dette deilige, myke mørket, inn i stillheten. Ingen skal forstyrre deres unge kjærlighet. De gamle trærne skjønner dette og skjuler dem under sine grener. Det eneste jeg så i dette fløielsmørke, var et par øine som var skjønne fordi de var forelsket. Har jeg nogensinde vært lykkelig da var jeg det i disse timene da alt i mig bruste av kjærlighet og livsglede.

Gikk en i parken om dagen, fortalte benker og trestammer sin tydelige historie om lykkelig og ulykkelig kjærlighet, og det var ikke fritt for at de barnepleiende nonner, som da ferdedes i parken, leste disse innriss med en brennende lengsel i blodet, som fikk dem til å rødme av skam når de kom til å tenke på hvilken «syndig» tanke de hadde hatt.

skogen

Vi var naturligvis et glimrende evne for avisene, og det stod litt om oss hver dag. Dette hadde tilfølge at vi blev tilsendt innbydelser og fribiletter til mange ting. Vi var således en dag i Nationaltheater og så operetten «Gasparone», en dag var vi i Ufa-palasset og så Anne-Marie. Teateret i Mannheim er særlig berømt for at det hadde førsteopførelsen av Schiller’s die Räuber. Schiller bodde nemlig en tid i Mannheim. En statue av ham står foran teateret. Ellers synes jeg ikke teateret var særlig pent, og det lå svært uheldig til. Operetten som vi så var morsom. En ting som jeg la merket til i forbindelse med theater var at skoleungdommen i Tyskland hadde svært mange skoleteaterforestillinger. Stykket vi så i Ufa, var ikke rart. En helt igjennem slett film.

kinoen

Så mye som vi var på farten var det naturlig at vi måtte ta trikken endel. Jeg la spesielt merke til at på trikkene og stoppestedene var opsatt egne papirkurver til å kaste bilettene. 4-årsplan intet skal gå tapt.

102

Mannheim ligger mellem Neckar og Rhein, og det går broer over begge elver. Det er bybegbyggelse også på den annen side av disse elver, men denne hører ikke med til Mannheim. Ved Neckar heter byen Neckar-Stadt, og på den annen side av Rhein heter byen Ludwigshafen. Disse byer består nesten bare av fabrikker og kullstøv. Vi blev innbudt til å se en par – tre fabrikker. Den første fabrikk vi så, var Sunlicht. Denne fabrikk lå inne nærmere Schwetzingen ved Rheinau.

light

Allerede flere hundre meter fra fabrikken kjente vi den skarpe lukten av såpe. Fabrikken var tipp-tipp moderne, og vakmesteren trykket på en knapp og snakket inn i et rør så kom ingeniøren som skulde lede oss rundt. Vi vandret så igjennem fabrikken og så alt fra lagerhus med syrer og fett til kassene med ferdig såpe. Såpen blev kokt i kjempemessige beholdere, og jeg var glad jeg ikke var oppe i den boblende mørjen. Jeg skal si det var varmt inni disse kokerummene. Langs vegger og tak gikk glohete rør med kokende fettstoff, og det oste og dampet fett så det la sig belag på gulv og vegger. Vi gled i fett. Vi så rummet hvor såpen skulde størkne. Her luktet det såpe så det sved i øine og nese. Det var en kriminell lukt, som Gøsta sa. Til enhver slik fabrikk hører natuligvis et laboratorium. Dette fikk vi også lov til å se. Det var tipp-topp moderne. Ved hvert sitt bord satt kjemikerne og arbeidet med sine reagensglass og reaksjoner. Endel læregutter tasset rundt på filten, fullstendig lydløst. Det var ikke en lyd som brøt stillheten her inne. Av og til bare et lite klir fra et glass, et lite smell fra en gassflamme. Men så kom vi og lagde et lite avbrekk i arbeidsroen. De så et lite øieblikk op fra sitt arbeide, så arbeidet de uforstyrrelig videre. Nysgjerrig gloende folk var de vant til. Her i kjemi-laboratoriet var på en måte kjernen i bedriften. Her blev all den såpe som fabrikken produserte undersøkt. Her blev det bragt på det rene om de forskjellige såpeslag inneholdt de rette kvanta av de forskjelllige substanser. Fra laboratoriet blev vi ført ned i bedriftens flotte spisesal. Her blev vi traktert med kaffe og wiener-brød, og fikk utdelt et minne et såpestykke hver og en Sparbüchse. Ingeniøren holdt derefter en liten anslående tale, og efterpå stillet vi ham nogen spørsmål. Vi snakket om arbeidernes lønninger og mange andre ting, og vi kom til det at rent økonomisk har arbeiderne i Tyskland det like godt som de norske, men hvad frihet anbelager … Riktigheten av ingeniørens uttalelser fikk vi senere da vi fikk lov til å gå rundt å snakke med arbeiderne. Det fikk jeg også nærmere sanne siden både i Schwetzingen og på de andre fabrikkene vi var.

Og flere fabrikkbesøk skulle det bli, – men de får vente til neste søndag.

About these ads

9 Svar til “En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller Del 4

  1. For et fantastisk materiale du sitter med og så flott at du deler det med oss! Som sagt tidligere; dette fortjener mange lesere og jeg håper du en gang får det til. Forstår godt at du har lyst til å reise i hans fotspor.

    Lærerik historie som blir fortalt. Godt dokumentert med bilder og kart. Sunlicht… Det var jo det min far kalte sepen! Han sa aldri Sunlight. Kanskje Norge var forsynt med sepe fra Tyskland noen år? Wikipedia forteller forresten at Sunlight ble overtatt av Lilleborg i 1930!

    Og som tidligere observerer jeg at også denne gang er Carlos opptatt av piker. Synd de ikke ble lenger i Ebenbach, men «det var heldigvis nok jenter i verden».

    Gleder meg allerede til neste søndag! Takk igjen for at du deler onkel Carlos dagbøker med oss.

    Ha en fin uke!

  2. Takk skal du ha, Randi. En sånn kommentar gjør det strevet verdt. Det er jo ikke noe poeng å skrive for det tomme rom. Så ble jeg glad i dag også.

    Fordi det tar tid dette her, så rekker jeg ikke lese mine egen lenker før i etterid. Jeg er også veldig nysgjerrig på Sunlichtfabrikken, og det var en interessant opplysning at faren din kalte såpen for Sunlicht. Jeg skal hygge meg med lenkene nå som teksten er er skrevet, og så skal jeg forsøke å finne ut mer om Sunlicht.

    Vi synes også det er morsomt når Carlos skriver så svulstig om pikene og kjærligheten. Jeg kan røpe at han hadde en kjæresete hjemme i Fredrikstad, – det framkommer på siste side. Men heldigvis traff han etter hvert Tanten, lillesøsteren til en kamerat,- og hun var bare best. Det synes i hvert fall vi.

  3. Min far lever ikke lenger, så jeg kan ikke spørre ham om hvorfor han kalte sepen «Sunlicht». Fant noe på nettsiden til Lilleborg og der er nevnt «Sunnlikt». Kommer det fra det tyske navnet eller var det fornorsket utgave av det engelske? Det finnes mange sider på tysk om Sunlicht, men jeg kan dessverre ikke språket.

    Her er litt fra siden til Lilleborg:

    «I marked etter marked over hele verden ble det startet selskaper og bygget fabrikker for produksjon av Sunlight, og i land etter land oppnådde Sunlight store markedsandeler. Sunlight kom til Norge i 1920-årene, og også heri landet ble det suksess.

    I 1931 overtok Lilleborg produksjonen og rettighetene til Sunlight-navnet i Norge. En renhetsgaranti på 20.000 kroner sto ved lag i cirka 20 år! For mange i Norge har Sunlight (ofte kalt «»Sunnlikt») vært selve symbolet på renhet og mildhet, og den har vært den ledende husholdningssåpen i over 70 år. Sunlight-såpens bruksområde har alltid vært bredt. Trofaste brukere sverger fremdeles til det tradisjonsrike Sunlight såpestykke både til oppvask, rengjøring og tøyvask. For mange er nok Sunlight-såpen særlig forbundet med ferieturer på hytta eller i båten.»

    Som sagt; jeg gleder meg til neste søndag!

  4. Takk skal du ha, Randi.

  5. Dette var en morsom post :)

  6. Fint at du syns, Marthe. Det syns jeg også. Denne gangen var det i hvert fall variert.

  7. Det var sjovt at læse og efterhånden er jeg begyndt at more mig lidt over Carlos og hans voldsomme interesse i…. blomster! Det er sikkert meget normalt i den alder, men jeg synes det er morsomt at han skriver så meget om det.

    Jeg kan godt forstå at du får lyst til at rejse samme tur som Carlos. Det er helt naturligt, når du har beskæftigt dig så meget med hans tur til Tyskland. Egentlig synes jeg også at det kunne være spændende at læse om, som det afsluttende indlæg i denne føljeton. Men indtil videre vil jeg glæde mig til næste kapitel! :D

  8. Jeg flirer også godt av hans botaniske interesse, Jens. Men han var altså bare atten sommere og livet var nytt. Jeg tror nesten sikkert vi kommer til å ta en tur i hans fotspor. Han inviterer til det i det han skriver, og dessuten er det mye morsommere å reise når man har et prosjekt med det.

  9. Tilbaketråkk: Med onkel Carlos i baksetet « Livet leker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s