Jeg snakker om ungene mine, – elevene altså. Dere aner ikke hvor flinke de er. Og det er ikke noe jeg sier bare fordi de er ungene mine. De er bare best!
I høst har de lært om Den industrielle revolusjon, og vi har fordypet oss i den første industrialiseringen i Fredrikstad i sagbrukstida. Så var det tid for å trekke noen linjer til nåtiden, de skal jo kunne bruke dette til noe. De færreste visste stort om industrien i Fredrikstad. Ikke kunne de navnene på noen industribedrifter, og ikke visste de hva som blir produsert på våre kanter. Det måtte vi gjøre noe med.
Jeg ga dem et oppdrag.
Først ville jeg dele dem inn i grupper. Denne oppgaven krever at klassens kompetanse blir spredt, og en gruppe med bare sjenerte, forsiktige unger ville fått problemer. De protesterte! De mente de forsto hvorfor jeg selv ville dele dem inn i grupper, men det ville ikke de. De ville sikre seg muligheten til litt sosial hygge midt oppe i jobbinga. Vi klarer å dele oss inn sånn at alle gruppene fungerer, sa de. Vis meg! sa jeg. Og det gjorde de. Det var en fryd å se hvordan øynene til de meget oppegående for rundt i rommet. De måtte sørge for at alle fikk være med og ingen ble utenfor. Hadde de ikke klart det, ville jeg fått rett i min påstand om at læreren må bestemme.
De klarte det.
Så fikk alle gruppene tildelt en industribedrift. Jeg nevner i fleng: Håndverksbakeri, industribakeri, metallindustri, kjemisk industri, produsent av gipsplater og belegningssten, matvareindustri osv osv – til sammen ti bedrifter. I en skoletime fikk de utdelt telefoner, og så måtte de selv ringe for å avtale et møte med bedriften. Dette var et stunt, for jeg hadde ikke ringt for å advare bedriftene på fohånd. Først nå i ettertid skriver jeg et takkebrev til bedriftene. Vi måtte tørrtrene på telefonsamtalene før de kastet seg ut i det. Hvordan presenterer man seg? Hva gjør man når man blir satt over fra den ene til den andre? Hvordan får man sagt hva man vil?
Det gikk aldeles utmerket, og alle gruppene klarte å få til en avtale tirsdag i denne uken. Dagen var valgt med omhu: Jeg var på seminar, og studentene skulle være barnevakter.
På bedriften skulle de undersøke det mest grunnleggende for en industribedrift: Kapital, råvarer, ansatte, produkter, maskiner, energi, transport og markeder. Men først måtte de komme seg dit. Heller ikke her fikk de hjelp av meg. De måtte selv sjekke busstider, kart og det de ellers måtte trenge. De fikk hele dagen til disposisjon, og de kunne velge om de ville fullføre jobben hjemme eller på skolen. Gjett hvor de var? Jeg håper det ble noen hyggelige formiddager rundt diverse kjøkkenbord i byen.
I går og i dag har vi hatt framføring – og for en framføring! Premissene var lagt. Hver gruppe fikk omkring 10 minutter, alle på gruppa måtte bidra, og de skulle bruke PowerPoint.
Noe av det viktigste for elevene er at evalueringskriteriene er klokkeklare. De er veldig opptatte av å få gode karakterer. Denne gangen ville jeg vurdere tre ting: Mengden og kvaliteten på informasjonen de hadde samlet, framføringen (språk og bruk av hjelpemidler) og evne og vilje til samarbeid. Det siste punktet skulle vise seg å bli Bøygen for dem. De fleste samarbeidet veldig, veldig godt, – men for noen grupper ble det en utfordring når tre er veldig gode venner og fjerdemann på gruppa faller utenfor. Det kan fort bli litt leit, og det ble det for noen. Ytterpunktet var de som helt bevisst rakte ute en hånd og gikk omveier for å hjelpe noen som ikke kunne klart dette på egen hånd.
Så var de i gang. Dere skulle vært der! Husk at dette er unger på 12 – 13 år, – de er ganske nye i verden. Selv om det var kvalitetsforskjeller på gruppene, klarte alle seg riktig bra. Absolutt ingen brukte manus. I stedet fortalte og forklarte de med stor iver, og de hadde masse å fortelle. Bare noen få hadde pugget det de skulle si, – de fleste snakket fritt og engasjert. Imponerende! Jeg har sett voksne kursledere gjøre en dårligere jobb enn dette. PowerPointene var et kapittel for seg. De fleste kunne bruke dette verkttøyet på forhånd, og på skolen hadde de bare fått en liten innføring. Det eneste de bommer på er at de pøser på for mye tekst, men det skal vi justere. Ellers er det glimrende; gode illustrasjonsfoto, punktvis tekst, utheving av punkter. Da de var ferdige hadde vi virkelig blitt kjent med en ny industribedrift.
Evalueringen var enkelt denne gangen. Jeg ga en gruppekarakter i samfunnsfag. Deretter fikk alle en individuell karakter som skulle dekke framføring og samarbeidsevne og -vilje. Jeg foreslo en karakter utfra hva jeg hadde sett, og så var ordet fritt. I de fleste gruppene var de enige med meg, men noen protesterte. De var så søte. En elev fikk en karakter under de andre på gruppa. Dette skyldtes litt lite engasjement og deltagelse i framføringen. Da protesterte en av de andre og argumenterte med at denne eleven av forskjellige grunner var litt unnskyldt. Så la jeg på en + og alle var fornøyde, ikke minst jeg som setter pris på at de viser empati, solidaritet og at de tør å protestere.
Flinke, flinke ungene mine!
Noen av bildene er tatt av elevene.
Livet leker 
De er nogle meget dygtige og søde elever med en fantastisk underviser. For der er jo en årsag til at de selv kan og godt ved hvordan de skal gribe det an. Det har du jo lært dem. Så du skal være stolte af dem og dig selv 🙂
Jeg er stolte av dem, men det er ikke jeg som skal ha æren, Marianne. Jeg har bare hatt disse ungene i et halvt år. Det meste av det de kan har de lært et annet sted. Mitt bidrag er at jeg gir dem meget presise oppgaver og ryddige evalueringskriterier. Det hjelper dem med å organisere seg og ikke minst med å være målrettede. Det fine med denne klassen er at det er de som vil noe som er toneangivende. Det har en god virkning på hele klassen. Dette er elever som ønsker å være flinke og få til noe.
Det var en skøn historie og jeg bliver lidt misundelig. Når jeg læser alle dine indlæg, så får jeg det indtryk, at det er meget sjovere end dengang jeg gik i skolen. Det er ærgerligt, at man ikke lige kan få en tur til igennem det moderne skolesystem. 😀
Vi er alle barn av vår tid, Jens, og dagens elever synes nok ikke skolen er så storveis. Riktig nok viser trivselsundersøkelsene vi har at de trives meget godt, men bildet er jo mer sammensatt enn det. Lærerne er fortsatt lærere og de har til tider mye å gjøre. Det er et høyt prøve- og karakterpress. Mange har foreldre med store forventninger, og det hender tårene renner når de ikke oppnår det de hadde håpet. I tilleg er det alt det sosiale. De er i en tid der vennskap kommer og går, intriger og sladder florerer, og det er mye som er leit. De har nok en annen oppfatning av livet sitt enn det vi har. Når alt det er sagt, så har de det jo objektivt sett veldig bra både på skolen og hjemme de fleste av dem, – og det gir de heldigivis uttrykk for også. Om du noen gang kommer forbi, er du herved invitert til å tilbringe en dag i norsk ungdomsskole. Hos oss er gjester velkomne.
Jeg trodde jeg visste en del om Gyproc før denne uken (jeg var tross alt med på å lage film for dem for noen år siden), men der tok jeg feil. Aldri har jeg blitt forelest så mye for av noen på 13 år som denne uken, og nesten ingenting visste jeg fra før. En veldig lærerik oppgave jeg har hatt stor nytte av 🙂
Også så engasjerte som de var i noe som var så ukjent fra før. Det varmet mitt hjerte.
Jeg blir bare mer og mer sikker for hver gang jeg leser her – jeg skal bli lærer når jeg blir stor. Sånn som deg.
Ha en fin dag(:
Jeg var også overrasket over engasjementet, Sissel – og ikke minst over at de klarte alle leddene i oppgaven. Det var mye å holde styr på, ikke minst tiden. Når man får en hel dag til å jobbe hjemme, kan det lett koke bort i kålen. Det hadde det ikke gjort for denne gjengen. De møtte topp forberedt.
Du er så velkommen solstjerneengel. Vi trenger lærere som har lyst til å bli lærere. Husk at det er flere utdanningsveier. Vi har selvfølgelig lærerskolene. I tillegg kan du ta det som kalles adkjunkt- eller lektorutdanningen på universitetet. Det sistnevnte utdanningsløpet er en gavepakke. I løpet av fem år får du undervisningskompetanse i to fag for ungdomstrinn og videregående skole, du får en master, du får ppu (Praksis osv) og du får lektors lønn. Så på!
Det kunne altså være rigtig sjovt, Hege, og jeg skal nok huske det. Der er nok ikke nogen stor chance for at jeg lige kommer forbi, men hvis det sker….. 😀
De er kjempeflinke, men så har de også en kjempeflink lærer også. 🙂
Takk for det, Ingvild.
Tilbaketråkk: Vær forsiktig lille finger hva du skriver « Livet leker