Monthly Archives: april 2009

Hysj, – det er tentamen!

Engelsktentamen i åttende klasse: 120 kvadratmeter, 55 elever, tre lærere. Det er fullt. Det er trangt. I dag skriver de fleste på papir, og mange savner nok tastaturet. De skal lese tekst, de skal svare på spørsmål og de skal skape litteratur – på engelsk. Nivået er som i de fleste åttendeklasser rundt om i landet: Sterkt varierende.

klassen

Instruksjoner blir gitt, alle setter i gang og det er pip stille, – en stund. Henimot halv elleve begynner de første å klø. Vi har det liberalt på tentamen her hos oss. Elevene får gå ut i små puljer, trekke luft, prate litt, spise litt. I lunsjen kan de gå i kantina, men de fleste velger å sitte inne.

drue

Så sitter de der da, og skriver og skriver, – og drikker brus og spiser godteri. For noen er nettopp det viktigst. Men det var verre før. De siste åra har frukten fått større plass. Ettersom timene går tyr noen til stoffer som så vidt har unngått dopinglista.

dop

Lærerne har sin egen rolle denne dagen. Engelsklæreren er sjef. Hun gir alle nødvendige beskjeder, bestemmer hvem som får gå hvor og når og smetter inn med formaninger når hun merker at fokuset er i ferd med å ta feil retning. Vi andre går rundt, kikker på tekstene, peker på en manglende presens-s mens vi kremter megetsigende, klapper en sliten skulder og kommer med oppmuntrende hvisking. Hele tiden er det elever som rekker opp hånden. Hva heter sykkeldekk på engelsk? Hvordan skriver jeg horizon? Slå opp i ordboka, svarer vi, – mens vi tenker på alle de morsomme resultatene vi kan få av det. My parents are signed, skrev en elev en gang. Han ville fortelle om sine foreldres skilsmisse og slo opp på skilt i ordboka. En annen skrev at hun baconed it was true. Hva hun hadde slått opp på? Svor, selvfølgelig Hun svor på at det var sant! bacon! It was so bump, skrev en tredje. Hun hadde nitidig slått opp på kul, – for det var det hun mente: Det var så kult!

Heldigvis er det mange nok av oss. Vi er alltid minst to voksne i rommet, stundom fire og fem. En sosionomstudent sitter og observerer det som skjer. Norsklæreren til de minoritetsspråklige elevene kommer innom for å se om de trenger noe, assistenter som skulle hatt time i klassen stikker innom for å se om det er noe de kan gjøre.

En gang vi er godt dekket med voksne, setter jeg meg ned med pc-en. Planen er å finne fram et godt drillprogram i nynorsk. Det er det som står på planen i norsk framover. Men så er det en som trenger et kladdeark, og en annen blir litt sliten og må ha trøst. Det ender med at jeg kikker innom Face book og legger igjen en melding: Hysj, vi har tentamen.

Klokka nærmer seg ett. Magene er mette, den siste sladder utvekslet i en liten pause og tiden begynner å bli knapp. Det blir stille igjen, innoverstillhet, vakuum! Bare en og annen stol skraper over gulvet. Fortsatt sitter halvparten av elevene, nesten tretti åttendeklassinger, og skriver og skriver.

takst

Det er noe gjenkjennelig med tentamen. Minnene om mine egne heldagsprøver dukker opp i hodet. Og selv om det følger nerver, slit, pes og prestasjonsangst med en sånn dag, så har det negative en tendens til å forsvinne i glemselen. Det vi husker er stemningen i rommet. For noen av oss er den et godt minne fra skoletida.

Og ute venter sommeren.

Ennå er det bare april

Jeg velger meg april!
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Og det hadde jammen salig Bjørnson rett i – i den blir somren til, og i dag kom den, sommeren. Vi har hatt tjue graders varme i dag!

vann2

Ungene har lekt med hageslangen og blitt gjennomvåte for første gang i år.

vann1

Vi har vært på hytta og spist kveldsmat i kveldssola på verandaen.

mat1

I hagen tvinger en stemorsblomst seg opp mellom hellene.

Og ennå er det bare april. Hvor skal dette ende?

blome1

Anonymitet – en illusjon

Det er noe som har undret meg en del her i Blogglandia,- og det er at så mange avslører andres identitet. Noen blogger er helt åpne, og bloggeren benytter til og med sitt eget navn i bloggnavnet. De fleste av oss andre har valgt et mer eller mindre kreativt bloggnavn som i utgangspunktet ikke avslører hvem vi er. Likevel bruker vi fra tid til annen vårt eget fornavn, forteller om arbeidsplass, hvor vi bor osv. Det betyr at det er relativt lett for den som vil å finne identiteten vår, og sånn er det fordi vi synes det er greit.

Men så er det også bloggere som ikke bruker sitt eget navn, ikke oppgir sin egen e-post osv, – og jeg tar det som et tegn på at de helst ønsker å forbli anonyme for de fleste lesere. Noen kjenner likevel identiteten bak bloggen. Det kan være venner og familie, medbloggere som har møtt hverandre IRL osv. Jeg kjenner flere sånne bloggere, og når jeg henvender meg til dem, tiltaler jeg dem i utgangspunktet med bloggnavnet og ikke deres egentlige navn.

Sånn er det ikke alle som tenker, og det forundrer meg. Mange kommenterer og bruker bloggerens navn i kommentarfeltet. Så er jo vedkommende avslørt. Det skal sies at når navnet allerede står der, så begynner jeg å gjøre det også. Den eventuelle skaden er jo skjedd.

Jeg tror også at mange bloggere selv overvurdrerer sin egen evne til å være anonym. Jeg husker ei jente som skrev på bloggen sin at hun skulle bli med mannen på et evenement på jobben hans. Hun hadde ikke lyst, men det var en kjærlighetshandling å bli med ham, skrev hun. Hyggelig, tenkte jeg. Dagen etterpå fortalte hun om festen. Det hadde ikke vært vellykket, og hun omtalte sin manns kolleger nærmest som imbesile hønsehjerner. Da jeg spurte hvor kjærlighetshandlingen hadde blitt av, fnøs hun av meg – bloggen var jo anonym.

En annen skriver om et vanskelig forhold til flere familiemedlemmer, men er overbevist om at hun er og forblir anonym. Ingen vil kunne finne henne. Jeg brukte det jeg hadde fått av opplysninger bare gjennom bloggen hennes, og noen minutter på google. Vips, – der var hun.

Jeg har ingen illusjoner om at jeg kan holde meg selv hemmelig på Internett. Til det er livene våre vevd alt for tett inn i hverandre. Derfor har jeg også en halvåpen blogg, og jeg er forsiktig med hva jeg skriver.

En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 1

Det ga mersmak å jobbe med Brev fra skipslegen, og nå er det tid for en ny reise. Denne gangen går turen til Tyskland, og året er 1937. Både landet og året borger for at dette kan bli spennende.

Det hele begynte med at Tanten døde i 2006. I løpet av vinteren etterpå, ryddet Kusinen huset hennes, og det var da hun fant denne:

forside

I våre dager får vil et støkk i kroppen når vi ser et hakekors. Svastikaen har blitt et tabusymbol som ingen av oss ville finne på å bruke som illustrasjon på noe som helst. Sånn har det ikke alltid vært. I 1937 hadde nazistene sittet med makten i Tyskland i fire år allerede, men selv om mange så konturene av det som skulle komme, lå krigen og dens grusomheter ennå i framtiden.

Tanten, Signe Møller Forsberg (født 1923), var altså min svigerfars søster. Det er til henne og sin mor han skriver de fleste brevene fra hvalfangsten. Hun giftet seg i 1947 med Carlos Forsberg. Han var født i Argentina i 1919, og det er grunnen til at han fikk det eksotiske fornavnet. Hva familien gjorde der er en egen histore, men den må ligge denne gangen. Carlos vokste likevel opp i Fredrikstad, og ble senere journalist. Under og etter krigen var han en periode ansatt i Fredriksstad Blad. Han satt blant annet i den gruppen redaktører og journalister som skulle få avisen opp og gå etter krigen. Der delte han bord med Charlie Jansson, Gjerløw og Ruth Berard. Da han og Signe var relativt nygifte, var han korrespondent i Paris i noen år, og deres yngste barn, Kusinen, ble født i denne perioden. Opp gjennom årene har Tanten fortalt oss om noe av alt det spennende de opplevde. Senere var han Aftenpostens Londonkorrespondent i 18 år, og barna deres, Kusinen og hennes bror, vokste opp der.

Onkel Carlos døde i 1988.

cf

Men nå skal vi altså tilbake til 1937, til den sommeren Carlos var 18 år. Sammen med fire kamerater foretok han en reise til Tyskland, – og man kan spørre seg hvordan de fikk den ideen. Carlos forteller om det selv på første side. Det hadde seg sånn at en av guttene var medlem av NS, – og det var han som var invitert av Hitlerjugend til å ta med seg noen kamerater og komme nedover. Senere på sommeren skulle en gruppe tyske unggutter være med tilbake til Norge, – et slags utvekslingsprogram, altså.

At noen av krigstidens sår fortsatt er åpne, har vi sett eksempler på det siste året. Diskusjonen rundt filmene om Max Manus her hjemme og Flammen og Citronen i Danmark, har vist at det fortsatt er vanskelig å røre for mye ved den gamle historien. Jeg har derfor valgt å anonymisere den i reisefølget som Carlos forteller at var medlem av NS. Guttene var veldig unge, og vi kjenner bare litt av historien til denne karen. Kanskje kom han på bedre tanker før det var for sent, – eller kanskje holdt han fast ved sitt standpunkt. Selv om det er 72 år siden dette skjedde, kan det fortsatt være vanskelig for familien å se navnet hans på trykk i denne sammenhengen. Han spiller dessuten en veldig liten rolle i historien dere nå skal få lese. Jeg kaller ham Asbjørn Erle.

Men så var det de andre tre: Ansten Klev, Einar Berg og Gøsta Myhrvold. Jeg har brukt masse tid på å finne stoff om Carlos’ reisefølge, men hvis ikke denne innledningen skal bli for lang, vil jeg holde igjen litt informasjon. Sannheten er også at jeg ikke er helt i mål ennå, men jeg kan love dere en overaskelse som forteller en litt annen historie enn den Carlos oppfattet. Jeg har nå presentert dere for hovedpersonen, Carlos Forsberg, og hver søndag framover skal dere bli kjent med en av de andre i reisefølget.

Da Kusinen fant det lille heftet og så hakekorset, skvatt hun til. Hva var dette? Nå vet vi at det er Carlos reisebeskrivelse fra sommeren 1937. Da han kom hjem, satte han seg til og skrev om alt han hadde opplevd fra han sto på perrongen i Fredrikstad til han var vel hjemme igjen. Teksten bærer preg av å være skrevet litt i etterkant, men likevel så nært i tid at de fleste detaljer er med. Heftet er fullt av tekst, bilder, billetter, programmer osv. Alt vil bli gjengitt her.

Vi har lest reisebeskrivelsen med spenning. Hvordan håndterte en ung gutt på atten somre å møte et velorganisert Tyskland under nazistisk styre? Ble han imponert? Ble han forført?

Bli med videre, så skal du få se.

Vi blar om til aller første side:

side-1

Sommeren 1937 i ord og billeder.

1ste Del: Nedreisen til Tyskland.

Det var 5 norske gutter her fra byen som denne sommeren var blitt invitert til en måneds ophold i Tyskland. Vi skulde være Hitlerjugends gjester denne tiden, og vi utgjorde således et ledd i Hitlers propaganda i utlandet. Vi skulde komme til Tyskland og få se alt det grumme, og siden var forutsetningen at vil skulde skryte av Tyskland når vi kom hjem. Selve invitasjonen kom istand på den måten at en av mine kamerater som er N.S. fikk spørsmål om han og nogen andre norske gutter hadde lyst til å komme til Tyskland. Kameratens navn er Asbjørn Erle, og de fire andre som blev med var: Gøsta Myhrvold, Einar Berg, Ansten Klev og Carlos Forsberg. Alle sammen står avbildet nedenfor.

gutta

Det må sies at det blev en tur med et strålende utbytte for oss nordmenn, skjønnt ingen av oss blev nasjonalsosialister efter turen. Vi fikk høve til å studere det meget omdiskuterte «nye Tyskland» meget inngående, vi fikk føle hvad fett- og smørmangel vil si og vi blev øienvidner til en ultranasjonal stemning som ikke kan gjenfinnes i andre land enn i Tyskland.

Det var soleklart at vi på forhånd gledet oss svært til reisen, og tiden før avreisen gikk gruelig langsomt, da vi dennegangen slapp å gjøre slike store forberedelser som man må gjøre når man skal på sykkelturer o.l. Det var bare å pakke kuffertene, sette sig på toget og dure i vei. Det eneste som vakte litt hodebry var reiseruten. Føreren for Grung und Ausland-avdelingen innen Hitlerjugend, Herbert Sody, som viste sig å være en underlig skrue, skrev nogen ytterst forvirrende brev om båtreise til Kiel, gratis reise fra Køln, togreise over Berlin og en hel del prosent Erstattigung. Vi skjønte omtrent ingen ting og besluttet oss til å reise med toget over Berlin.

Ansten Klev og jeg hadde tenkt å reise som herrer nedover ): Reise i dresser og med sovevogn. Dessuten hadde vi tenkt å reise et par dager før de andre og vente på dem i Berlin, men da vi forstod at de andre ikke likte at vi ikke reiste sammen, lot vi det være, og det var ikke annet å gjøre enn å pakke «herrene» ned i koffertene og si farvel til sovevognene.

start1

25. juni kl 11.30. befant samtlige norske deltagere sig på Fredrikstad stasjon, og mødre og fedre var møtt frem for å vinke og si de siste formaninger. Så kom toget, og vi jumpet inn for å begi oss i vei på den 36 timer lange reise til Mannheim, som var vårt betemmelsessted i Tyskland. Det gjaldt naturligvis å finde en skikkelig kupe, og vi (fant) en moderne dobbeltkupe hvor det bare satt en eldre dame som så hyggelig ut, og et nygift svensk par som satt ved vinduet og så hverandre dypt inn i øinene. Det skulde vise sig at vi hadde fått et underlig reisefølge. Det var især dama som var noget merkelig. Enten var hun litt overdum eller så hadde hun en skrue løs, og snakkesalig var hun. Hun innledet konversasjonen med en lang lekse om gikt og trekkfulle tog og åpne vinduer osv. Hun hadde hatt gikt så at hun ikke hadde kunnet «rette finga» som hun sa. Historien om gikta gikk snart over til hennes livshistorie, som blev påhørt med undertrykt latterkrampe. Vi holdt på å få «kula» flere ganger. Til slutt fikk vi den. Det var da vi måtte kaste henne av toget på Malmø. Hun skulde til Kjøbenhavn men vilde absolutt reise over Sassnitz. Vi måtte formelig kaste henne av toget. Det var med en viss lettelse vi så toget forlate Malmö og damen, skjønt dama hadde innbudt oss til Kjøbenhavn som gjester, men vi turte simpelthen ikke.

Nu blev det tid til å få sig litt mat og hvile ut. Vi kunde strekke oss på benkene nu, for vi hadde dobbeltkupeen alene. Svenskeparet hadde gått av i Trollhättan. Efter endt middag i spisevognen, fikk vi frem snaddene og strakte oss på benkene og hadde det jævla fortreffelig, mens det elektriske lokomotivet fraktet oss med 120 km/timen langs den flate Skånekysten. Vindmøller passerte vi i massevis og av og til flakset storken forskremt op fra stranden idet toget for forbi.

Landskapet blev kjedelig i lengden, og Einar gikk for å ha noget å gjøre på opdagelsesreise i sine bukselommer. Der fant han sin grumme faders eneste bilnøkkel. Den blev pr omgående sendt tilbake til Norge pr brev. Faren hadde måttet slepe bilen fra jernbanestasjonen og hjem, c.a. 1,5 mil. Da det endelig var gjort, var vi i Trälleborg. Nu gjaldt det å komme ombord på færgen å få en skikkelig plass. Det blev en fryktelig kamp med kufferter, spark og skubb. Rundt omkring oss blev det kjeftet og smelt på alle verdens mulige og umulige sprog. Midt oppe i alt dette gjaldt det å få frem pass og biletter. Det er et mildt ord å si at det var anstrengende, men ombord kom vi da tilslutt.

Ombord merket vi først for alvor at vi var utaskjærs. På toget hadde vi kunnet forstå det svenske som var blitt snakket og hadde også kunnet gjøre oss forståelige med norsk. Her hjalp det imidlertid svært lite med norsk. Rundt omkring oss blandet tyske, engelske, franske og polske gloser sig sammen til en eneste uforståelig suppe. Vi var for alvor i utlandet.

ferge

Det første vi måtte gjøre ombord var naturligvis å bese båten. Den var temmelig stor, og var den største færge jeg nogen gang har reist med. Båten seilet under svensk flagg og var svært flott innredet. Selv på 3dje klasse, som vi reiste med, var det usedvanlig komfortabelt. Færgen hadde en stor åpning akterut hvor tog og biler blev kjørt inn og forsvarlig fastsurret. Togene stod således tjoret i en slags tunnel i selve båten. Fra denne tunnelen førte det ganger op til de forskjellige klassers bekvemmeligheter. Vi reiste med nattfærge, og alle ombord var mer eller mindre trette, derfor kunde vi snuse omkring nesten overalt. Kontrollørene var for trette til å snakke til oss. Vi hadde sett nesten alt som var noe å se da vi hørte båten tute, og merket den lette ristingen som kjennetegnet at maskinen har begynt å arbeide. Vi styrtet op på dekket for å se Sverige forsvinne. Med store, kraftige lyskastere lette båten seg frem ut i gjennem det trange løpet, og snart blev lysene fra Trälleborg uklare for til slutt å forsvinne helt. Det var bare natt og sjø omkring oss. Vi blev stående en stund på dekket. Det blåste ganske stivt, og røken fra de to skorstenene blåste flatt langs havflaten. Snart begynte båten å hive sig i sjøen, og vi hørte hvorledes jernbanevognene ved hver overhaling rykket og drog i sine fortøininger. Det frisknet stadig på og båten rullet mer og mer. Nede hos vognene steg levenet til det reneste dommedagsleven. Snart fikk vi den første reale bølgeskvetten over oss. Da fortrakk vi til de indre gemakker. Her var det som ventelig var overfylt, og folk lå, satt og stod og sov i de utroligste stillinger. Vi fant oss nogen soveplasser under og oppe på et stort bord og sovnet snart blidelig inn, og blev kun vekket når en eller annen grønblek sjøsyk banet seg vei ut. Da vi hadde sovet et par timer, begynte det å bli urolig i forsamlingen og vi fostod at vi nærmet oss land. Mavene våre fortalte oss av vi var sultne og vi fikk oss en kopp sterk kaffe og litt mat, og trettheten var som blåst vekk, og humøret var helt på topp.

Passasjerene stimlet sammen ved rekken for å få det første glimt av Tyskland der vi i god fart nærmet oss land i sommernatten. En smal kystlinje steg frem fra disen. Det var Tyskland, Europas og verdens mest omtalte og omdiskuterte land, landet hvis gjester vi skulde være i en måneds tid. Det var et gammelt jødepar med båten. De var de første som stod ved rekken da vi nærmet oss land, og det var med tårer i øinene, gledestårer, at han så landet stige op over horisonten. Det var det landet som hadde fostret ham, landet som han hadde kjempet for med alt sitt mot under verdenskrigen, uten hensyn til at han selv ble invalid for livet, krigen hadde nemlig kostet ham hans ene arm. Men utakk er verdens lønn. Han var jøde av første klasse og Tyskland trengte ham ikke mer. Han var forjaget og skulde nu bare få lov til å dra på 14 dagers sommerferie i sitt elskede fedreland. Den første mottagelse han fikk var en kjempeplakat hvorpå det stod: «Juden sind hier unerwunscht!» Da snudde han sig og gikk stille vekk. Det var ikke fritt for at denne lille episoden jaget vekk litt av det gode humøret for en stund, men det var så meget å se på at snart var historien glemt.

De norske guttene er på plass i Tyskland, men reisen har så vidt begynt.

Nå håper jeg ikke Carlos og jeg har kjedet deg, og vil du være med videre, kan du stikke innom her neste søndag ettermiddag.

Fortsettelse følger!

ex

Jeg vil lese e-bok, – i hvert fall vil jeg prøve.

En liten blogganbefaling sånn på mårrakvisten. Teksten heter Digitale eselører, den handler om e-bokas muligheter og forfatterene er Fr Martinsen.

Fornøyelig lesning!

Lutter imøtekommenhet

Jeg er snart klar for å publisere den første posten om Onkel Carlos reise til Tyskland sommeren 1937, – og stikker du innom her i morgen ettermiddag, kan du bli med på første etappe.

Grunnen til at det har tatt så lang tid, er at jeg ville gjøre en del forarbeid. Det var ikke bare Carlos som dro på tur denne sommeren, men et reisefølge på fem unge gutter fra Fredrikstad. Tre av dem var totalt ukjente for meg, og siden Carlos forteller at en av dem var medlem i N.S., ville jeg være litt forsiktig før jeg slengte navn ut i verdensveven.

Men hvem skulle jeg spørre? Det er 72 år siden 1937, og til og med folk som ble født i det året er døde. Hvordan skulle jeg finne fram til noen som kunne fortelle om gutter som ble født i 1919?

Thorvald ringte gamle venner av familien, Sigurd R og Knut H. Visste de noe om hvem som var N.S. medlemmer i Fredrikstad? Om de gjorde. Knut satt på et helt arkiv, og riktig nok: Carlos navngitte venn sto oppført der. Men mer husket de ikke.

Neste stopp var Tala I, Onkel Carlos yngre søster. Dessverre husket heller ikke hun så mye av det som skjedde den gang da, – men hun hadde utrolig mye annet og relevant å fortelle. Blant annet fortalte hun hvordan en av tyskerne Carlos traff sommeren 1937 presterte å komme på besøk til hans familie i 1942. Han ble nærmest kastet ut!

Men ring Lise K, sa Tala, – hun er kona til Ansten, og han var jo med på reisen den sommeren. Det føles litt underlig å ringe fremmede mennesker en fredagskveld, men også her ble jeg tatt imot med lutter vennlighet. Du kjenner ikke meg, sa jeg, – men jeg er gift med Thv M-M, – sønnen til gamle Thv M-M. Så hyggelig, sa hun. Dessverre husket heller ikke hun noen av de andre deltagerne fra reisen. Om de ble noe begeistret da de var der, så gikk det raskt over, – sa hun tørt.

Tidligere hadde jeg mailet med en venn av mamma og oss, Joffen L. Han er riktig nok alt for ung, han fyller ikke åtti før til sommeren, men han er godt kjent i Fredrikstad. Det ble nesten bomskudd med ham også, men han kunne føre oss videre. Rigmor B, sa Joffen. Hun er født omtrent på den tiden, og hun husker det meste.

Hjelpes meg, ennå et vilt fremmed menneske, – skulle jeg våge? Jeg kjenner barna hennes, for de er på min alder, og de er usedvanlig hyggelige mennesker. Dessuten har jeg alltid hørt mye pent om dette damemennesket. Mamma kjenner henne, og hun sa at hun sikkert kom til å ta hyggelig imot meg. Jeg slo nummeret. Det ble et fyrverkeri! Om hun husket. T E, – og ja, – familien E var nok på den gale siden, under krigen, ja. Hun husket også en av de andre fra middelskolen, hvem han var venn av osv. Dessuten hadde hun en fin kommentar om unge NS-gutter. Du skjønner, – de var nok kjekke gutter før krigen. Men når de gikk inn i NS, så var det akkurat som om de forandret personlighet. Tenke seg til – de kom inn i skolegården i hirduniform. Uffameg!

Men hva med E B, da, sa jeg. Husker du ham? E B, Åh, – det var en festlig fyr. Jeg husker blant annet…

Det ble en lang og spennende telefonsamtale. Tenk at hun gadd!

Joffen L hadde anbefalt meg å ringe til Svein Skahjem, en ihuga lokalhistoriker. Jeg ringte, og det var fortsatt fredagskveld. Igjen lutter imøtekommenhet. Han skulle undersøke for meg. Det varte ikke lenge før han ringte tilbake. På noen minutter hadde han framskaffet et menneske som kjente en i reisefølget, og henne skulle han snakke mer med.

Og nå begynte moroa. Jeg synes du skal ringe Bjørn Østring, sa S. Lever han, tenkte jeg. Det gjorde han så til de grader, og det var nå jeg syntes jeg strakte strikken litt vel langt. Tidspunktet tatt i betraktning følte jeg meg rett og slett frekk, men nysgjerrigheten overvinner det meste. Det var en merkelig følelse å slå nummeret. Jeg har aldri snakket med en gammel frontkjemper før, og var redd han ikke ville like spørsmålet mitt. Det var hans kone som tok telefonen. Hun var tydeligvis familiens sil, og det er nok nødvendig der i huset. Etter hvert kom de på tråden i hvert sitt apparat. Igjen ble jeg møtt med ren og skjær vennlighet. Han var veldig interessert, og han ville gjerne hjelpe meg. Jeg går inn på kontoret mitt i morgen, sa han – og så ringer jeg deg senere.

Det håper jeg han gjør.

Uansett har jeg lært noe. Neste gang telefonen ringer og en eller annen ukjent vil meg noe, – da skal jeg være lutter imøtekommenhet.

Mye sol, litt matte

Du husker det sikkert fra da du selv gikk på skolen. Da de første, varme vårdagene kom, var det et mareritt å sitte inne mens sola skinte der ute. Jeg husker at vi tryglet og bad: Kan vi ikke få sitte ute. Vi fikk nesten alltid nei. Ikke så rart, egentlig. Klasserommet var i tredje etasje, og ute var en asfaltert skolegård. Lærerne våre hadde ingen mulighet til å holde orden på oss hvis de skulle ha noen ute og noen inne.

ligge

Sånn er det ikke hos oss. Det er vinduer i alle vegger både ute og inne, og nesten uansett hvor ungene er, så ser vi dem. Her kan ingen gjemme seg bort, verken elever eller lærere. Dessuten tror jeg unger er mer ryddige nå enn vi var da jeg var ung. Jeg skal ikke påstå at det er like effektivt å ligge ute med matteboka som det er å jobbe inne. Men noe får de gjort. Og så får de sol, og prat og vennskap.

Få ting er vakrere enn en sånn bukett med fjortisjenter som hjelper hverandre med matteoppgavene
i sola
en fredag
i april.

matte

Against democracy, you see

Jeg ser på Dagsrevyen. En journalist er i Afghanistan og intervjuer en representant for taliban. En pen gammel mann med turban myser mot solen og smiler under turbanen:

You see, – we are fighting against democracy.

Vi visste det jo, – det er bare så merkelig å høre noen si det i fullt alvor og endatil med et vennlig smil.

Noen ganger går det helt galt

Jeg er ganske ryddig i huet, men i dag har det vært en smule kaos og forbannelse der inne.

Hver uke har jeg 1/3 av klassen min i tre timer på slutten av fredagen. I løpet av tre uker har jeg hatt alle tre gruppene. Det er et funn av noen timer. Tre sammenhengende timer med en liten gruppe (Ja, da – jeg vet at 18 unger ikke er en liten gruppe på normale skoler, men hos oss, hvor klassene nærmer seg 60 elever, er det noe av det minste vi har.).

Til hver fredag planlegger jeg altså tre timer med noe nyttig, noe som skal avsluttes i løpet av tre timer. Sist uke startet gruppe X opp med et databasert skrivetreningsprogram. I morgen skulle gruppe Y hatt det samme, – og neste uke gruppe Z. Sånn går det rytmisk og fint uke etter uke med mest mulig variasjon for elevene.

Tenk deg følelsen når jeg på torsdag, – i dag, får vite at jeg ikke får de pc-ene jeg har bestilt til i morgen, – de pc-ene som er helt nødvendige for å gjennomføre timene! En annen klasse hadde glemt å bestille pc-er til tentamen, – eller var det noe ombytting, – jeg vet da pokker!

Uansett – resultatet var at da jeg kom hjem fra jobb i ettermiddag, visste jeg at jeg sto foran en fredag med 6 undervisningstimer – 3 av dem uforberedte! Jeg går ikke til time uforberedt, – aldri! Resultatet er at jeg må bruke tid i kveld for å få på plass tre vettuge norsktimer.

Men det stopper jo ikke der. Dette fører med seg en masse kaos. Sist uke hadde jeg altså gruppe X (- med pc-er). I morgen har jeg gruppe Y med noe helt annet. Så kommer gruppe Z om en uke. Skal de da gjøre det samme som gruppe Y gjør i morgen, – eller skal de jobbe med dataprogrammet? Og får jeg pc-ene neste uke? Uansett må jeg nå i løpet av de neste fire ukene sørge for at gruppe Y og Z har kjørt dataprogrammet, og at gruppe X får det som gruppe Y har hatt i morgen og gruppe Z skal ha neste fredag – antagelig, – nei, forresten – da et det jo 1. mai.

Fortsatt forvirret?

Urban sykkeltur

I dag hadde vi et løfte å innfri. Det er onsdag og det er varmt, og den første uken de to faktorene var sammenfallende, hadde vi lovet de to små et utemåltid og en tur på Den Store Lekeplassen.

Det ble i dag.

hydro

Hvis du ser nøye på bildet, ser du at jeg har bommet på antallet barn. Veldig ofte har vi med oss tre av slaget. Den eldste har riktig nok sluttet å være fast hos oss for mange år siden, – men det var en gang jeg skiftet bleier på ham og hadde ham på besøk hver annen helg. Nå har han sluttet med bleier, er stor gutt og har bare ett år igjen før han er tenåring. Heldigvis bor han i nærheten av oss og kan fungere som husvenn.

maten1

Restauranten var ikke all verden, – og det var ikke maten heller. Været var det derimot ingen ting å si på: Sterk sol og sommervarme i april er ikke å forakte. Dessuten var det ikke maten som var det primære i dag, – det var på lekeplassen vi skulle.

skip

Mens ungene lekte, fikk Thv og jeg lest aviser og pratet med andre voksne. En tidligere elev var ute i samme ærend som oss. Hun hadde to store barn. Det er merkelig hvor jevngamle vi blir. En gang rettet jeg stilene hennes, – nå er hun i tredveårene og jeg i førtiårene – og forskjellen er jammen ikke så stor.

Merkelig!

Og solen skinte hele veien hjem!

toget