Er det fordi dere har utovertiss at dere tror at dere er Guds gave til menneskeheten? Det var jeg som glefset spørsmålet i klasserommet her om dagen. Jeg var litt oppgitt over noen av guttene i klassen min.
Jeg vet jeg generaliserer, og det er mange, mange unntak. Likevel er det en klar tendens: Guttene på ungdomsskolen har få hemninger, og de tar veldig, veldig stor plass i klasserommet. Mitt lille utbrudd vrengte seg ut i slutten av en historietime. Jeg stilte en del spørsmål fra emnet vi jobber med, og flere av guttene tok fullstendig av. De var superivrige, ropte høyt mens de flagret med hendene i været – før de med høy, nærmest ropende stemme hylte ut feil svar. Det var tydelig at det ga dem en slags fellesskapsfølelse å oppføre seg på denne måten, og det plaget dem absolutt ikke at de fikk beskjed om at svarene var helt på jordet. Det viktige var å få eksponere seg. De jentene som ville svare rakte hånda forsiktig i været, og når jeg spurte dem, svarte de så lavt at jeg måtte be dem gjenta svaret. Bør jeg nevne at jentenes svar nesten alltid var korrekt? De rekker nemlig sjelden opp hånda før de er sikrte på at svaret er riktig, og jeg kan se at mange jenter synes det er ubehagelig å svare feil.
Jeg blir irritert, men mest av alt lei meg for at det fortsatt er så stor forskjell på kjønnene. Guttene er så fulle av seg selv, og mye mindre selvkritiske enn jentene. I utgangspunktet er det fint. Vi vil jo at ungdommene våre, både gutter og jenter, skal ta plass, våge å eksponere seg selv, ha selvtillit. Mange av guttene har alt dette. De smiler og ler, de smisker, flørter og skrur på sjarmen – og de tar ordet enten de får det eller ikke. Og selv om det er fint at de ikke er beskjedne, så får det være grenser. Litt ydmykhet hadde ikke skadet, og særlig ikke siden guttenes overeksponering av seg selv er med på å trykke de forsiktige jentene ned. Min jobb er å oppmuntre alle elevene til å kaste seg utpå i klasserommet, likevel må jeg også bruke tid på å parkere guttene, sånn at jentene slipper til. På mange måter blir det feil også. Når jeg demper guttene, tolker både gutter og jenter det dithen at de skal holde seg tilbake, – og det er jo slett ikke hva jeg mener. Jeg vil ha dem fram på gulvet alle sammen, uten at det går på bekostning av det ene eller det andre kjønnet.
Jentene jobber mer med skolearbeidet enn guttene, og de får i gjennomsnitt bedre karakterer. Men hva hjelper vel det? Fortsatt er det guttene som er sjefer, guttene som tjener mest, guttene som blir politikere.
Det er sjelden noen av elevene stiller spørsmålstegn ved kjønnsrollemønsteret. De sier i det hele tatt lite om denslags, mindre enn jeg husker at jenter gjorde da jeg var ung. Og når jeg tar opp likestillingsspørsmål, er det ofte jentene som synes at jeg overdriver. Dere tror det kanskje ikke, men dette er et sitat fra et brev skrevet av en tretten år gammel jente sist uke: I familien min er vi tre barn, to gutter og en jente. Det er fint å ha brødre, men det dumme med det er at det blir ekstra mye å gjøre for meg med rydding og oppvaskmaskinen og sånn.
Jeg gremmes!
Livet leker 
Utovertisser? Betyder det, hvad jeg tror det betyder? Jeg tror snarere at man skulle sige testosteron-ofre. Det er en kendt sag, at unge mænd og store drenge har utroligt svært ved at tænke logisk og systematisk, når hormonpåvirkningerne begynder at lægge pres på kroppen.
Uanset dette forstår jeg resten af indlægget.
Jeg synes godt nok det er slemt at en pige kan opfatte det som sin opgave at være huslig uden at brødrene er det. Det er helt utroligt. På den anden side findes der mænd, som mener at det er uværdigt at skrælle en kartoffel. Det er kun «grill» og «pizza» som man kan nedlade sig til.
Jeg tror, at den unge generation har lagt oprørstrangen væk.
Måske er det fordi de mener at de kan gøre oprør mod den ældre generation ved at gå ind for gammeldags udseende og kønsroller, måske giver det et større «kick» for dem at være på den måde.
De 20 – 25 årige kvinder, som jeg ser i forbindelse med mit arbejde, spiller alle sammen meget mere på det feminine end godt er, efter min mening.
Drengenes hormon-styring kommer man heller ikke uden om at tale om; kun hvis de selv er klare over, hvordan og hvornår det kan bruges til noget fornuftigt vil de kunne være «herrer» i stedet for lidt latterlige slaver af deres kønsdrift.
Men jeg kommer også til at tænke på en anden sag: Måske de unge mænd tror at de kan dupere damerne og ikke tænker over, at de faktisk svarer forkert, og at de ved at lytte til pigerne måske kan få bedre kontakt med det smukke køn.
Hvis du synes denne kommentar går for langt, må du hellere slette den – jeg vil ikke forarge nogen med disse overvejelser.
Vi har en lille ‘skole’gruppe med de børn, der skal begynde i børnehaveklassen til næste år. Her ser jeg det sammen, en klar forskel mellem de to køn. Også her er det drengene, der fylder mest.
Selvfølgelig går du ikke for langt, dax2, på ingen måte. Det handler selvfølgelig om umodenhet, testosteronflow og litt av hvert annet. Jeg vet at forskningen forteller oss at gutter er mer som du beskriver dem, men det er altså ikke hele forklaringen. Fortsatt er det jo mer tillatt for guttene å ta stor plass enn det er for jentene, og jenter blir oftere dempet enn gutter. Jeg fikk faktisk kritikk for det selv en gang. Noen av jentene i min klasse påpekte at jeg, riktig nok spøkefullt, ba dem parfymere språket sitt når de bannet, – mens jeg overså guttene. Vi vet jo hvem det er som gir guttene lov til å dominere og hvem som har lært jentene å være søte og beskjedne. Uansett har jeg tenkt å snakke med elevene mine om disse tingene i tiden som kommer. Det kan bli interessante og ikke minst bevisstgjørende diskusjoner av sånt.
Ellers tilslutter jeg meg det du skriver om unge kvinner som spiller mer på det feminine enn godt er, – men der er vi nok i mindretall du og jeg. Da jeg var ung (Sic!) på åttitallet var vi jo så utrolig opptatt av likestilling. Det var om å gjøre å oppdra ungene så kjønnsnøytralt som vi klarte, og vi visste jo at vi bar på fortidens arv og ikke klarte nok uansett. Klær var unisex, og man skulle presentere seg mer som menneske enn som stativ for høye støvler og dype utringinger. Nå har jeg unge venninner som uten blygsel står i klesbutikken og vurderer jentefarger og guttefarger til sine barn. Da jeg i fjor skulle kjøpe joggesko til mine to små, måtte jeg gå i sportsbutikken. I skobutikken var alle pikeskoene rosa og glitrende. På samme måten merker jeg at bare et fåtall av mine tenåringselever er vant til å diskutere kjønnsroller og likestilling.
Det kan virke som om verden går motsatt vei på dette området.
Det er nok sånn hele veien, Sifka. Og det viktige er at det går på bekostning av noen. Hva kan vi gjøre med det.
Det er nettopp på grunnlag av dette at gutter gjør seg bedre egnet som politikere og ledere. Jentene tør jo såvidt åpne munnen. I det nevnte brevet burde kanskje også brødrene fått uttalt seg om plenen som måtte klippes, kjelleren som måtte males og sofaen som måtte settes sammen? I hjemmet og arbeidslivet optimaliserer man seg etter det man kan best. Dette ser vi også i naturen.
Tilbaketråkk: Vær forsiktig lille finger hva du skriver « Livet leker