Daily Archives: 19.05.09

Vær forsiktig lille finger hva du skriver

Internett er visst verdens farligste medium, i hvert fall kan man få inntrykk av det av og til. Kan du skrive om det da, sier en. Det handler jo om jobben din, barna dine, familien din. Kan du publiserer det bildet, – det viser jo noen mennesker som spiser middag.

Det pussige er at avisene hver dag er fulle av tekster og bilder av vanlige folk. På Dagsrevyen kan du risikere å se deg selv der du sitter på en uterestaurant og drikker øl på feil tidspunkt og med feil person. Kameraet bare sveipet over, og så ble du publisert for hele det norske folk i beste sendetid. Ingen spurte deg, – og ingen hever et øyenbryn. Men på Internett kan du knapt skrive hva du selv skal ha til middag uten at det vekker reaksjoner.

Og riktig nok: Man skal være forsiktig. Selv spør jeg alltid folk hvis jeg skal publisere frontalbilder av dem, – og handler det om unger, spør jeg foreldrene. Avstandsbilder trykker jeg uten å spørre. Jeg bør vel ikke være flinkere enn Dagsrevyen og Aftenposten?

Og så skriver jeg. Det gjør journalister, leserbrevskribenter og skjønnlitterære forfattere også. Og de spør ingen. Vi skriver våre liv, og fordi våre liv også inkluderer andres liv, så må vi nødvendigvis nevne de andre menneskene også.

Her på min blogg får du høre hva jeg bekymrer meg over. Jeg skriver om traumene mine, om familielivet mitt, om barna mine. Likevel føler ingen av mine nærmeste seg krenket eller utlevert. Det skyldes selvfølgelig at jeg holder distanse til det jeg skriver om. Hvis Thv og jeg har kranglet, så får du aldri lese om det, – men to måneder etterpå skriver jeg kanskje om hvor hjelpeløs jeg føler meg hvis mine kjære er irriterte på meg. Bekymrer jeg meg over noe helt konkret i mine barns liv, så forteller jeg ikke det her. Men et halvt år senere kan det hende du kan lese om Lyden av bekymring.

Og sånn er det hele veien. Jeg har valgt å skrive om yrkeslivet mitt også, – om livet i klasserommet. Det krever en ekstra forsiktighet, – jeg har taushetsplikt, nemlig. Men taushetsplikt er ikke ekvivalenten til hysteri. Alle som skriver har et yrke, mange har yrker som innebærer taushetsplikt. Likevel kan de hente erfaringer fra eget liv når de skriver. Det er viktig at vi som er lærere forteller hvordan livet i klasserommet virkelig er. Det er nok av andre aktører der ute som mener å vite noe om skolen.

Her på bloggen trykker jeg avstandsbilder av elevene mine, jeg ber dem se ned, jeg sladder eller guiljotinerer dem. Noen få ganger har jeg hatt lyst til å trykke nærbilder, og da har jeg tatt en telefon hjem til foreldrene før jeg trykket på Publiser-knappen.

Jeg tror vi vokser og lærer av å høre hvordan andre håndterer sine liv. Det er ikke farlig. Som oftest forteller jeg positive, hyggelige episoder, – men også de er enten helt generelle betraktninger, anonymiserte eller de foregikk for lenge, lenge siden. Jeg har vært i yrket i 28 år, så jeg har nok råmateriale å ta av. Det har faktisk hendt jeg har presentert episoder fra klasserommet som til tross for at de framstår som ferskvare, faktisk skjedde for ti år siden. Men det hender også at jeg presenterer dagsaktuelle situasjoner som berører enkeltelever. Det handler om en liten replikk som har satt igang en tankerekke hos meg, en episode som fortjener å deles med fler. Da hender det at en elev kjenner seg igjen. Du blogget om meg i går du, Hege, sier de da. Men det er det jo ingen andre som vet.

Og det er også et poeng. Mine elever vet at jeg blogger. Noen få av dem, litt flere av foreldrene, leser også bloggen min. Som norsklærer er det viktig at jeg er et skrivende menneske. Jeg skal utfordre meg selv på det samme som jeg utfordrer elevene på. Noen ganger leser jeg derfor mine egne blogginnlegg for dem, blogginnlegg som kan har relevans til deres liv. Ved et par anledninger har jeg også bedt om respons på en bloggtekst før jeg har trykket den.

De fleste innlegg som handler om elever er veldig generaliserte. Hvis det ikke paser å generalisere, flytter jeg dem til et annet miljø, en annen skole, en annen tid. Det hender også at jeg lyver. Noe av det jeg skriver om er det ikke jeg som har opplevd. Det kan være historier jeg har hørt av min mann, som også er lærer, eller av kolleger på min skole. Når jeg stjeler sånne historier, så er det fordi jeg kjenner igjen det vesentlige i historien. Det er temaet som er det viktige, – motivet er der bare for å illustrere det jeg vil si noe om. Noen ganger skriver jeg også i frustrasjon, og da er det ikke et udelt positivt bilde jeg presenterer av elevmassen min, – men så lenge det er elever som masse, som fenomen, mener jeg at jeg kan gi mitt bidrag til samfunnsdebatten her på bloggen. Lærere blir intervjuet om akkurat de samme emnene både på TV og i aviser. Det er klart at det de forteller er like inspirert av eget klasserom som mine tekster er, – men så lenge det ikke er på Internett er det få som reagerer.

Nå er ikke mitt yrke det mest sårbare, – og når leger kan, så kan vel lærere. Jeg regner med at bloggeren bak Legelivet fra innsiden gjør de samme grepene som jeg gjør. Han har fortalt såpass mye om sin jobbsituasjon, at jeg tror jeg vet omtrent hvor han jobber, – det står mellom to sykehus. Legen i hijab kan med andre ord kjenne seg igjen i det han skriver, og det kan andre kolleger også. Men gjør det noe? Når han skriver om en ung pasient som er i ferd med å dø fra sin tolv år gamle fotballsønn og sin nyfødte baby, så er det ikke detaljene jeg henger meg opp i. Jeg leser det viktige, følelsesmessige budskapet han har. Inne i mitt hode regner jeg med som en selvfølge at dette enten er noe som skjedde for ti år siden, at historien er oppdiktet for å gi et bilde av noe han ofte opplever, at pasienten egentlig er av et annet kjønn, en annen alder – og at ungen er fire år og ikke tolv, – eller at han har fått pasientens tillatelse til å skrive om ham. Jeg tar det som en selvfølge, og jeg henger meg uansett ikke opp i det. Det spiller ingen rolle, for det er ikke det teksten handler om.

Det krever et klart hode og et varmt hjerte når man skal bruke sine medmennesker som modeller i litteratur, men vi gjør det alle vi som skriver: bloggere, journalister og romanforfattere. Så får vi bare håpe at både hode og hjerte er på rett plass.

I morgen skal jeg skrive om ensomme tenåringer, om ungdommer som ikke finner seg til rette i ungdomsmiljøet. Teksten er inspirert av en aktuell samtale med en elev, men det handler ikke om verken Arne eller Bjarne i min klasse. I hver eneste klasse jeg har hatt har det vært ensomme ungdommer, og sånn kommer det dessverre fortsatt til å være. Det er det jeg skriver om.

Det er ikke farlig.