Daily Archives: 24.05.09

En reise til Tyskland i 1937 – Onkel Carlos forteller. Del 5

Den siste av guttene i reisefølget er ham jeg har valgt å kalle Asbjørn Erle. Som medlem i NS var det ham som var invitert til Tyskland av Hitler Jugend. Det er ikke mye jeg vet om ham, og det er grunnen til at jeg har valgt å anonymisere ham. Det eneste jeg har funnet ut er at han står i arkivene over NS-medlemmer, – og det gjør også hans foreldre. Hans far var visstnok ordfører en periode. Hvis noen skulle kjenne igjen den atten år gamle gutten fra 1937, tar jeg gjerne imot informasjon. Jeg lurer jo på hvordan det gikk med ham.

aerle

I dag skal det bli store kontraster i reisebrevet. Dette er den delen jeg fryder meg mest over. Carlos har sine klare meninger om Hitler Jugend og tyskernes oppdragelse av nye generasjoner, og han uttrykker det med snerten ironi. Men han lar seg også imponere over flotte fabrikker og nybyggervirksomhet. Vi skal først til fabrikken Lanz, og jeg anbefaler dere å klikke på lenken til. Jeg lot meg nesten friste til å legge inn noen ekstra bilder av gamle traktorer anno 1937, men lot det være. Dette er jo Carlos tekst, ikke min.

Også denne gangen skal vi møte mengder av søte piker, forelskelse og svulstig romantikk, – og jammen skal ikke gutten rekke å bli moralsk forarget også. Jeg smiler for meg selv, og tenker at han kanskje hadde sin mor, Elsa Forsberg, i tankene når han kommer med sine små moralske forsikringer om at han alltid hadde god samvittighet. Da som nå måtte man alltid ha flere mottakere i hodet når man skulle skrive sine memoarer.

Er du klar? Da hopper vi rett inn i et nytt bedriftsbesøk:

En annen fabrikk vi var på, var Lanz. Det var en bedrift for framstilling av alle slags landbruksredskaper og maskiner. Bedriften var kjempestor og beskjeftiget 8000 mann. Vi måtte bruke en hel dag for å se på denne herligheten. Først blev vi ledet inn i et slags utstillingslokale hvor vi blev presentert for et eksemplar av hvert av fabrikkens produkter. Dessuten blev det rent videnskapelig foregitt oss at alt hvad fabrikken brukte av rå-varer var prima – prima.

Den mest interessante avdeling var smien hvor de forskjellige maskindeler o.s.v. blev smidd. Det var en egen stor bygning hvor dette foregikk. Det var ingen smie i almindelig forstand. I kjempemessige beholdere med brennende kull blev jernet opvarmet til det blev hvitglødende. Fra denne ovnen blev det så bragt ut på form-maskinen. Form-maskinen bestod i det vesentligste av en form som ved å falle ned fra stor høide presset det glødende jern i den form det skulde ha. I det øieblikk formen traff jernet stod gnistregnen høit til værs, og det var ikke bra for klærne å komme for nær disse apparatene. Det er unødvendig å fortelle at det var varmt her inne. Arbeiderne arbeidet i bare buksen. For at de skulde klare å holde ut varmen, var det anledning til å få leskedrikker. Seltersvognen kjørte rundt, og hver arbeider hadde lov til å ta et visst antall flasker pr dag. Det som overskred dette antall blev naturligvis trukket i lønningen. Det skulde også være unødvendig å si at det var mye bråk her. Det var et helvedes spetakkel som man sier. Elektriske biler suste avgårde med glødende jern, elektriske hammere slo det de kunde, langs taket kjørte veldige kraner avgårde med store maskiner, ofte hele treskeverk. Var det bråk her, så var det imidlertid ingenting mot det rum hvor de ferdige maskiner blev prøvekjørt. Her stod en 20 – 30 traktorer og duret, en 10 – 12 treskeverk og ellers allehånde maskiner.

Man kan tenkte sig hvilket leven disse frembragte. Det er klart at på en slik stor fabrikk kan en komme bort i mange rare mennesker. Vi traff blandt annet et par som hadde vært i Norge. De var begge svært begeistret. Den ene hadde vært med på en KDF fart, den andre hadde hvert på studiereise. Som avslutning blev det holdt en liten tale for oss, og vi fikk utdelt hver vår fine kniv. Dagen efter stod det i alle Mannheim-avisene at die Norweger hadde besett Lanz, og de hadde vært meget imponert.

Det var den direkte årsak til at Stächel sendte oss en innbydelse til å se Soda & Anilin. Stächel var ingeniør i dette fima og gift med en norsk dame. Det viste sig senere at det var vanskelig å få se fabrikken, men så blev vi i steden invitert hjem til Stächel’s, og vi hadde en hyggelig aftermiddag der. Vi fikk skikkelig norsk kaffe, og det skal jeg si smakte bra. Under samtalens løp viste det sig at fru Stächel og jeg hadde felles kjente. Hun hadde nemlig truffet farmor. Fru Stächel hadde en niese på besøk, ganske søt, Jeg planla å invitere henne på Volksfest; men det kom andre i veien. Det var lidderlig moro å høre norske dame-stemmer igjen. Det var som deilig musikk. Alle var enige om at det var en hyggelig stund hos Stächel.

Av alt det andre vi så, var det særlig morsomt å besøke en modellfly-klubb. Vi så hvordan gutta filte og limte og hvordan resultatene blev smekre fly. Lederen sa at dette var grunnlaget å finne til alle de store opfinnelser på flyvingens område. Meget sandt i det. Mens jeg snakker om flyvning, ligger det nær å nevne Mannheims flyveplass. Den var nemlig flott, og det eneste sted i Mannheim som hadde internasjonalt – og storbypreg. På restauranten her ute, som forresten var en av de beste i Mannheim med et godt orkester, samledes utlendinger av alle nasjonaliteter mens de ventet på ruteflyenes avgang. Vi var ute for å ta oss en flyvetur en dag, men det viste sig at det ikke lot sig gjøre. Ansten og Einar fløi senere en gang.

En annen ting vi så, var de såkalte Siedellungen. Det er hele villabyer hvor arbeiderne får hver sin lille villa med have for en billig penge og på rimelige avbetalingsvilkår. Vi dro i en sightseeing-buss, og turen tok flere timer, men så så vi også adskillig. Jeg må si jeg blev imponert, og jeg sendte uvilkårlig forholdene hjemme i Norge en tanke. Disse Siedellungen er noe vi kan misunne tyskerne. Men allikevel, vi har det bedre her hjemme. Friheten framfor alt. Den norske arbeider vil ikke bytte.

ørn

Eftersom vi jo var på besøk hos Hitler-Jugend, kom vi naturligvis nøie inn i denne organisasjonen. Vi fikk lov til å gå fritt omkring i organisasjonshuset og studere alt sammen. Det var noe som ikke var forundt enhver. De resultater jeg kom til var at jeg var glad jeg ikke var H.J. Det var nok meget som var vel og bra, men dette militære, denne kommandotonen som gjennemsyret hele organisasjonen likte jeg ikke. Tenk bare å gå der å bli befalt av sine egne kamerater. Dessuten var det en slik mengde sjalusi og misunnelse så en skal lete lenge for å finne maken, og en sleking uten like. Toppen av tvang og diktatur nådde H-J gjennem den såkalte Streifendienst. Det var et snikende korps som lusket omkring og snuste efter om noen av medlemmene viste sig å mene noe annet enn der Führer, eller sa noe om hakekorsflagget, eller andre «grove» forbrydelser. Hadde en gjort sig skyldig i noe slikt en gang blev han satt på en svarteliste; gjentok det sig, var han ferdig i H.J., og da kunde han like godt si takk og adjø. Alle muligheter blev stengt for ham. Det er unødvendig å si at disse sakene gjorde at ikke alle var like begeistret for H.J. som førerne. De som ikke var idealister måtte være medlem i H.J. Det het sig imidlertid at det var frivillig.

streifend

B.D.M. er en avdeling av H.J. for piker. Vi blev innbudt til en sportsopvisning der og satt på en hederstribune sammen med høihetene. Det var stas. Opvisningen var god, men omtrent den samme som vi hadde sett i Schwetzingen. Denne var imidlertid litt flottere med trumpetfanfarer og flott innmarsj. Pikene gymnastiserte under full musikk og i takt med musikken, de fleste i alle fall, men hvad smidighets-gymnastikk angår så ser vi det mye bedre her hjemme. Stadionen som det hele foregikk på vær særlig flott, og jeg klødde i bena efter å få springe på den gode løpebanen. Vi blev kjent med nogen B.D.M. her, og vi avtalte å møte dem siden i Waldpark, men da vi to ganger kom forsent til våre stevnemøter, var pikene der ikke den tredje. Og glade tror jeg både de og vi bør være.

Waldpark er som navnet sier en skogpark. Det vil si en park hvor alt får lov til å gro fritt. I denne parken var det små stier og spaserveier som egnet sig ypperlig til skal vi si elske, og blev da også flittig benyttet i dette øiemed. Waldpark ligger utenfor byen i syd, og aller sydligst i Waldpark ligger Strandbad.

badet

Dette er et flott bad som vist på de to fotografier. Her ute var vi og badet noen ganger. Det var et enestående badeliv her ute, og badelivet hadde dessuten et innslag av noe jeg ikke hadde sett på slike steder før. Rundt omkring på gressplenene lå forelskede og forlovede og klinte. Denslags foregikk forøvrig svært åpenlyst nede i Tyskland. På restauranter og cafeer, i trikker og tog var det således ingen sjeldenhet å se piker og gutter sitte på hverandres fang og ni-kysse. Ellers tror jeg det var udmerket jaktterreng for G.H., B.D.S. og S.W. der ute. Folk som kom dit ut hadde gjerne penger, og Waldparken med sine grotter, benker og lune mosebakker lå like ved. I alle fall blev vi «overfalt» av enhver som vi selv kvalifiserte til S.W., men som jeg senere har kommet til ikke kunne være annet enn G.H. I sine stramtsittende, våvede badedrakter lå de og prøvde å friste oss på alle mulige måter. Vi, som ikke hadde mange pengene med oss, kunde gjerne innlate oss på et lite eventyr. Men vi gikk aldri over streken. Vi slapp å snyte dem for penger.

badesti

I utkanten av Waldpark lå også et nyanlagt Jugendherberge. Det var liddelig flott og vel så bra som flere nye hotell.

storside

Ofte holder H.J. om søndagene Morgenfeier. Vi fikk anledning til å overvære en særlig stor sådan. Vi satt på noen av de første benkene sammen med storhetene og blev knipset. Forestillingen begynte med at en 40 – 50 trummer lagde et forferdelig bråk samtidig med at et ditto antall trumpetister blåste skingrende fanfarer. Så var det blodig sang og blodige taler, riktig til å sette humøret op en søndags mrogen. Vi fikk høre ord for dagen av der Führer. De står efter tyskernes mening fullt på høide med bibelens ord. Morgenens clou var talen Obergebietsführer Friedhelm Kemper holdt. Da blev det heiling og jubel.

navnet

Vi nordmenn stod uforstående til dette vanvittige skuespill. Frisk ungdom som jublet sig inn i en krig. Det må være et eller annet galt fatt med dem. De er blitt for inntørket, for ensrettet, for upersonlige. Ingen av de meninger de kommer med er suget av deres eget bryst. Alt er slagord og citater. De er opdratt i tanken: Tyskland og tyskerne er alle andre overlegen på alle områder: Deutchland, Deutchland über alles! Desto smerteligere for dem å lide så mange nederlag. Det var en sann fryd å peise dem i idrett.

Efter forestillingen var det avmarsj, og den avmarsjen synes jeg var den flotteste av alt sammen. En ting kan nemlig tyskerne og det er å marsjere.

plakat

Vi måtte naturligvis også ofte ta initiativet selv for å se noget. Således var vi en dag oppe i et stort (glemt ord, trolig tårn) hvor vi gjennem et periskop kunde se Mannheim på et stort bord. En av de bygninger vi kunde få stillet tydeligst inn i periskopet var jesuitkirken, og den så så interessant ut at vi besluttet å ofre noen timer på den. Når vi kom inn i kirken stod det på hver side en stor vannbeholder med vann. Det var vievann. Katolikkene dyppet fingrene sine i det. Kirken var meget stor, og det var veldig høit under taket. Langs veggene var små utbygninger, lik skilderhus, hvorpå det stod forskjellige navn. Inni disse satt prestene under gudstjenesten. Det var merkelig å se folk komme inn fra gaten og legge sig på kne å be. Det var noe vi ikke var vant til hjemmefra. Det kunde være en rik forretningsmann som skulde være på kontoret, eller en gatefeier som skulde bort å feie. Her lå de side om side og bad. Rart var det; men vakkert.

Utallige var naturligvis de kroer o.s.v. vi besøkte i Mannheim. Av dem skal jeg bare nevne kroen i kjelleren på Automaten. Her var det morsomme inskripsjoner på veggene, som f.eks:

Es blühet nie vergebens, ein Blümlein auf der Flur, so nütz die Zeit des
Lebens, denn einmal lebt man nur. Der Wein erfreut des Menschen Herz,
drum gab uns Gott den Wein, auf lasst bei Redesaft und Scherz, uns
unseres Daseins freun. Gesegnet sei der Gerstensaf, so er gebraut mit
Meisterschaft. Bei Bier und Wein ist gut zu sein.

citat

En kveld vi kom ned her satt en del høierestående H.-J.-karer dernede, og vi blev naturigvis invitert bort til deres bord. Dampende på cigarer og med hvert sitt ølkrus satt spissene her og drøftet H-J problemer. Det blev servert mye politisk ølsnakk her nede, men vi skjønte med en gang at det var gamle tomter som blev betrått. Ingen sa noget som han ikke visste der Führer eller nogen lignende hadde sagt tidligere. Det var på en måte en slags gjeng som holdt til der nede, og hver ny som ankom til de forskjellige gjenger blev mottat med begeistrede utrop og spørsmål. En stol blev karret frem. Den ankomne fikk satt sig, og så var han liksom ett med selskapet. Et øieblikk var han alles midtpunkt, centrum for alles opmerksomhet, i neste øieblikk var han optatt av alle de andre. Denne formen for kneipe-liv var noe nytt. Det var noe mere sundt humør over det vi før hadde sett. Der hadde det vært impulsiv livsglede som hadde gitt sig utslag i fest. Her var det noget annet. Stemningen var noget hul. Her var det snarere livslede som hadde bevirket øldrikkingen. Det ensformige H-J livet? En karakteristikk på alt sammen fikk vi igrunnen best da vi skulde gå. En av gjengen reiste sig idet han sa: Jeg tror jeg tar følge med dere ut. En blir så tung i hodet av alt øllet og røken. Dessuten er det på tide å stikke bort i 19 Avenue å se efter en halvblods. De er bedre enn ingenting. En av bordkammeratene hørte dette og ropte: Husk at jeg skal ha Lillo i kveld, – Jeg aner heldigvis ikke hvem som fikk Lillo. Kanskje en annen hadde vært ennu tidligere ute.

Nei, da var Sommernachtfesten i Schwetzingen av langt friskere art. Helt fra morgenen av festdagen var det likesom en helt annen stemning i byen. Folk smilte og lo og tross de 37 gradene i skyggen vandret de trøstig i vei i solsteken. Ellers pleide man å snike sig langs husveggene bortover for i alle fall å ha tærne i skyggen. Men i dag gav man polen i alle ting. Det var som alle hensyn alle tanker måtte vike for noe som opfylte alles sinn. Jeg som ikke skjønte noget av all denne ståheien, gikk bort og spurte en mann was los war. Og i det et stort glis bredte sig over hans fete ansikt svarte han: Sommernachtsfest. Jeg syntes formelig det kom uttrykt i de fete foldene som sannsynligvis var ansiktet hans. Det var klart at jeg måtte på denne festen.

rust

Klokken var c.a. 8 da vi i kveldsmørket vandret gjennem slottsporten og ut i Schlossgarten. Her møtte oss et vidunderlig syn. Langs alle gressplener og i trærne var plassert farvede lykter. Inne i løvtunnelene og i grottene var sørget for ultra-romantisk belysning, og alle de forskjellige bygninger inni parken var belyst på en måte som ikke kan beskriver. Det hele var som en drøm, et eventyr som må sees for å kunne fattes. Vi fant snart frem til moskeen. Den skulde på en måte være ungdommens tilholdssted. Først var det en variete, hvor flere kunstnere optrådte. Scenen var bygget midt inni tempelgården og innunder søilegangen var bordene plasert. Vi hadde blitt kjent med nogen tyske piker og fikk erobret et bord. Da varieteen var ferdig, kom plutselig et flott orkester frem i smokings, et lite podium blev bygget ved enden av scenen og så var det hele forandret til et dansegulv. En lyskaster kastet sin strålebunt utover orkesteret. Det blinket i blanke instrumenter og lyste hvitt i skjortebrystene. Dirigenten hevet taktstokken, og så fant den første smektende melodi veien op mellem de runde kuplene og døde langsom bort mellem kjempemessige kastanjeblader. Lyset på dansegulvet skiftet langsomt over i dunkel-rød nyanse, og så var det umulig å la være å bli forelsket. Vi var forelsket både hun og jeg, det tør jeg påstå.

Jeg foreslo for de andre å gå en tur. De aksepterte. Lyktene var begynt å slukne bortimellem trærne, og desto flere lykter som slukket desto tettere gikk vi. Heldigvis får en vel nesten si, var det nogen lykter som overlevde natten. Mens vi gikk der, fikk vi også syn for at det ikke bare var ungdommen som kunde feste. Gamlingene var for størstedelen samlet i en av slottsfløiene hvor en stort hornorkester spilte Rhinmelodier. Her var det et leven uten like. De fleste sang med og schunkelte, flere hundre i rekke. Opblåste og røde i ansiktet hevet de sine skumtoppede ølkrus: «Prosit!!» I en annen del av parken foredrog et gitar- og trekkspill-orkester sentimentale Volkslieden. Vår forelskelse som hadde kjølnet litt i øldunsten, kom dobbelt farlig igjen.

Hvordan det var og ikke var (var) vi på en eller annen måte kommet bort fra de andre. De måtte visst være forelsket de også.

Slik som forelskede flest, søkte vi hen til øde veier og ensomme stier. Vi vandret i løvtunneller, satt i små grotter og templer hvor alt likesom bare var forelskelse. – Tenk jeg skjønner ikke at jeg lever. – I en krok i et gammeldags rart tårn (visstnok fra romertiden) fant vi tilslutt en benk hvor vi blev sittende. Gjennem natten nådde en og annen sped tone oss gjennem et skår i den tykke stenveggen. Av og til knaset det forsiktig under langsomme skritt. Det var andre som var Amors bytte. – Den kulørte lykt i taket blev stadig svakere, så blaffet den et par ganger og døde ut. Heldigvis husker jeg ikke mer, men god samvittighet kan vi begge ha. Dagen efter forstod jeg ingenting av det hele. Amor hadde hatt så meget å gjøre at han ikke hadde truffet oss ordentlig. Vi var bare blitt lettere såret, og såret grodde fort igjen.

Det når de store, svulstige høyder dette her, – men jammen kan han skrive visuelt. Jeg ser det for meg alt sammen: lyktene, løvtunnellene og de store kastanjetrærne. Dit må jeg komme en gang.

Jeg har hele veien forsøkt å lenke til både fabrikker og steder som Carlos nevner i reisedagboken sin. Som regel går det veldig bra å finne informasjon. Når alt er ferdig, setter jeg meg ned og klikker på det jeg har lenket til, og det er overraskende mye som fortsatt står der den dag i dag. Denne gangen var det ekstra morsomt å se at bygningen på Carlos bilde fra Mannheim Strandbad. fortsatt figurerer på badets nettside. Så er det ikke så lenge siden 1937 likevel.

Men det er altså ikke alt jeg finner. Denne gangen hadde jeg flere bomskudd, og jeg fant verken restauranten under Automaten med alle sitatene på veggene eller fabrikken Soda und Anilin som ble drevet av ingeniøren Stäckel, – han som var gift med en norsk dame.

Det er tydeligvis en ganske blyg ung mann som skriver her. Når han skal beskrive de prostituerte i Waldpark våger han ikke bruke ordet, men tyr i stedet til noen kryptiske forkortelser. Er dette noe internt mellom guttene, eller kan noen hjelpe meg med hva G.H., B.D.S. eller S.W. betyr?

Jeg venter i spenning, og det bør du gjøre også. Neste uke skal vi til Heidelberg, men du må vente til søndag.

Se så fint!!!

Marthe er hjemme, og datteren min kan alt!!! Nå har hun fikset på siden min så det ble mer sånn som jeg ville.

Ble den ikke fin?

Og så har hun lært meg å lage banner. Dette første forsøket ble kanskje litt overkill, – men nå kan jeg lage så mange jeg vil.

MEN: banneret ble litt smalt. Er det noen der ute som kan hjelpe?

It was a perfect day

Jeg vet ikke hvor mange ganger i livet jeg kan si det: Dette var en perfekt dag, – men sånn var det i går. Mine favoritter blant fridagene er som kjent ikke de lange feriene. I stedet elsker jeg langhelgene, de uventede fine dagene. Nå har vi hatt en helg som har strukket seg fra onsdag ettermiddag, og det har føltes som en uendelig rekke med fridager. Fredag pøsregnet det, og det var også perfekt. Jeg hadde arbeid å gjøre.

Men altså: Lørdag.

Strålende sol, hyggelige samtaler med naboene om vær og vind og ingen ting, vandring i hagen, en tur til Gamlebyen, et vandrende skjelett, jordbær og sjampanje, aviselesing i utesenga, knerting av flere løvetann, innkjøp av enda fler sommerplanter og et par nye clematis, små telefoner fra datteren som er på hytta med sine venner, planting, snurring av klatreplanter, en mann som mekker bil, sol og varme, jord mellom fingrene, lunsj i det grønne, et kyss fra verdens deiligste sønn, te, naboen som maler huset, peoner som truer med å sprenge seg ut av skallet litt for tidlig, naboens katt som streifer gjennom hagen, vorspiellyder fra de unge naboene oppe på verandaen, gress, friske asparges, lammestek, grill, vennlige naboer på besøk, rødvin, uventede, sjeldne gjester, skravling og mer rødvin, mørke, lukt av syriner, stearinslys, en god prat med sønnen, –

kort sagt: En perfekt dag!

a