Når ingen vil leke med deg

Er det noen som er slemme mot deg? spør jeg. Sier de stygge ting? Er de ekle? Er det noe sånt så må du fortelle meg det.

Men det er ikke det. De er vennlige, – i hvert fall ikke uvennlige. Ingen sier noe stygt, – de vil bare ikke være sammen med akkurat deg. De trekker seg umerkelig og forsiktig unna deg. Du synes det ser ut som om alle har noen å være sammen med. De andre står i små og store grupper i friminuttene. De ler og skravler høyt, høyt. De har alltid noe å snakke om og noen å snakke med. Du kan gå bort til dem, men tør ikke helt. Du har jo prøvd det før, og det ble helt feil. Da sier de hei, – og så blir det liksom litt stillere i ringen. Noen skifter samtaleemne. De snakker til deg på en sånn vennligfjern måte, og så løses gjengen litt etter litt opp. En eller to blir stående og prate litt til med deg, – men så går de også videre.

Jeg passer ikke inn, sier du. De er ikke ikke-hyggelige, og i timene går det greit, men de vil ikke være sammen med akkurat meg. Bare jeg er der, så ødelegger jeg liksom for dem. Hva er det for noe galt med meg?

Det er ikke noe galt med deg. Det er ikke noe galt med alle de andre som går alene heller. Du har bare ikke fått dreis på den sosiale fjortiskoden ennå. Kanskje får du aldri dreis på den, og kanskje skal du heller ikke få det. Den passer ikke for alle. Det er bare det at uten den blir du så fryktelig og forferdelig ensom. Kan du ikke le høyt, slenge små, ironiske kommentarer om dette og hint, kjenner du ikke til alle de små kodene som skal til, – så er du ikke innenfor. Du er utenfor, og ingen vil leke med deg.

Jeg ser deg og jeg ser alle de andre. Det er mange av dere, fler enn du tror, og det sier jeg til deg også. Men det hjelper så lite. Du ser dem ikke. Må du prøve deg på de ivrigste? spør jeg. De som støyer mest og har flest. Kan du ikke nærme deg noen av dem som går litt mer for seg selv? Det tør du heller ikke. De vil sikkert ikke, de heller, sukker du. Og du er så ensom i øynene dine at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere mine.

Du stoler jo på meg. På barneskolen var det noen som mobbet meg, forteller du, – og da ordnet lærerne opp. De laget møte og snakket om det, – og da sluttet de å plage meg. Men vi ble ikke venner. Kan ikke du gjøre sånn, – få dem til å slutte å ikke ville være sammen med meg?

Jeg kan ikke det. Kanskje jeg kan lære deg noen strategier for hvordan man nærmer seg andre. Kanskje jeg kan sette deg på gruppe sammen med noen av dem du gjerne vil være sammen med. Kanskje jeg kan snakke om ensomhet sånn generelt i klassen. Og så kan jeg trøste deg med at det blir bedre. Når du blir eldre vil du finne noen du passer sammen med.

Jeg håper jeg har rett.

Advertisements

19 responses to “Når ingen vil leke med deg

  1. Det håber jeg også, jeg fik helt ondt i maven, for vi har vist alle prøvet ikke at passe inde i det selskab vi allerhelst ville være en del af.

  2. Noen ganger kan man føle det slik når man er voksen også. Voksen og vellykket.

  3. Supergodt indlæg, men jeg ville altså give vedkommende et andet råd: alle mennesker har brug for et sted hvor man hører til og føler sig hjemme. Men det behøver jo ikke at være skolegården. Måske vil vedkommende føle sig bedre hjemme blandt voksne mennesker i Mensa! Eller i en vandreklub som går tur på fjeldet. Eller en strikkeklub. Eller en spejderklub. Eller i en operaklub! Allerede da Kasper Holten(chefen for den danske opera) var 12 år, var han ivrigt medlem af en operaklub, hvor der mest kom ældre damer. Men han var sammen med nogen som delte hans interesser og han var en del af et fællesskab – det gav ham et selvværd og selvtillid som han ellers ikke ville have haft i dag.

    Jeg tror at alle mennesker har brug for at være en del af et fællesskab, men det er ikke alle mennesker som finder det i skolegården. Alligevel er det ekstremt vigtigt at finde det – så hurtigt som muligt. Når man er en del af et fællesskab, så vil man også have mere selvtillid i skolen. Man bliver mindre usikker og nervøs, og så er det også nemmere at få venner i skolen. Hvis vedkommende kan finde et andet fællesskab, så er jeg overbevidst om at problemerne i skolen løser sig selv.

    • Helt enig!

      Jeg var ganske utenfor da jeg gikk første året på ungdomsskolen, jeg skjønte ikke greia. Kjenner meg igjen i beskrivelsen. Men så fant jeg noen jeg var på bølgelengde med, noen jeg delte interesser med.

  4. Å for et viktig og sårt innlegg! Jeg håper virkelig du har rett, og at hun ikke mister motet og går inn i enda dypere ensomhet før hun har lært seg de sosiale kodene. Den sosiale speilingen er så viktig i fh til troen man har på seg selv som menneske. At du er der for henne er et skritt på veien uansett, selv om du ikke kan leve for henne og fikse opp alt.Som det bir nevnt her er kanskje ting å få til andre sosiale arenaer først, så vil skolen komme etterhvert?

  5. Det er som du sier, Lene, – man vil helst være en del av det fellesskapet man ønsker å være en del av, og på skolen blir man veldig synlig som utenforstående. Samtidig synes jeg Jens kommer med noen kloke ord her. Det handler mest av alt om å finne et fellesskap. Jeg foreslår alltid det for elever som forteller at de føler seg utenfor, men ofte svikter selvtilliten. De våger ikke å ta skrittet, heller ikke utenfor skolen. Jeg tror jeg skal lagre ditt eksempel om Kasper Holten, selv om han nok ikke vil gi gjenklang i alle mine unger.

    Det var i hvert fall sant som jeg sa til denne eleven, og som Ida og 9na sier her: Det er mange som har det sånn, og vi opplever følelsen gjennom hele livet, også som voksne.

    Noen elever tror at jeg kan fikse alt, tornerose, – men dette kan jeg altså ikke fikse. Men høre på dem og snakke med dem, kan jeg.

    • Jeg har allerede hatt et par sånne elevsamtaler, og det er vanskelig. Veldig vanskelig. Vi kan stoppe nedsettende ord og dårlig oppførsel i klasserommet, vi kan snakke med dem om mobbing og sjikane og følge opp uheldige situasjoner – men vi kan ikke få alle til å være venner. Og vi kjenner jo igjen disse mekanismene og følelsen av utenforskap fra vår egen ungdomstid, mange av oss. Så hva skal vi gjøre? Vi kan jobbe for et godt og inkluderende klassemiljø, vi kan gå foran med gode eksempler i forhold til å være hyggelige og inkluderende, vi kan snakke med elevene og prøve å se dem så godt som mulig, og vi kan gi dem råd som Jens er inne på i kommentarfeltet her – veldig gode råd, for øvrig. Men utover det? Huff, det er så vanskelig. Det er akkurat sånt som får meg til å sitte oppe om kvelden og gruble i min nyervervede lærersituasjon.

  6. Det går ikke an å jobbe med mennesker uten å ha litt vondt i hjertet av og til, Hanne. Jeg verker for noen av ungene mine som ikke har det greit.

  7. Jeg har aldri giddet å lese blogger før, men så kom jeg tilfeldig over din mens jeg googlet Norhval. Du -og din svigerfar- skrev så godt at jeg nå er en fast leser. I tillegg har jeg så vidt begynt å skrive litt igjen selv. Tusen takk for fin lesning og bra motivasjon!
    Jeg liker måten du tilnærmer deg ømtålige temaer på. Ikke noe fiks-faks

  8. Tusen takk, teamster, – you made my day. Tro det eller ei, men jeg er avhengig av litt positiv fead back for å holde motivasjonen oppe. Den fikk jeg av deg i dag.

    Er det lov å spørre hvilken tilknytning du har til Norhval?

    Lykke til med egen skriving.

  9. Et rørende og gjenkjenbart innlegg. Det kan tidvis være like ille å bli ignorert som å oppleve feks direkte mobbing. Det svir kanskje på en annen måte, men det sitter igjen det også, den ensomheta. Veldig godt skrevet, og et tema jeg syns det er viktig å belyse. Ensomme barn har det med å forsvinne i mengden, så det blir vanskelig å ta fatt i fordi man rett og slett ikke ser dem.

  10. Jeg har ikke annen tilknytning til Norhval enn at jeg er fra Larvik og interessert i lokalhistorie. Dessuten var både min bestefar, hans brødre og oldefar hvalfangere. Jeg TROR bestefar var på Norhval på femtitallet, men det har jeg ikke fått verifisert ennå.

  11. Takk for svar. Du må finne ut om morfaren din var på Norhval. Det er sikkert en smal sak. Jeg vurderer å finne fram til hva vi ellers har av brev fra hvalfangsten, – men det blir ikke før til vinteren. Er bare litt i tvil om det er noe poeng å publisere dem hvis det bare er ett og annet brev. Det spennende med sesongen 1948-49 er at vi hadde så mye at det ble en hel historie av det.

  12. Sånn var det å gå på skolen de første fem årene. Hm.

  13. Uff da, – ikke bra. Jeg tror alle har opplevd det noen ganger, – men fem år var nå drøyt, spør du meg.

  14. Tilbaketråkk: Mer mobbing | Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på

  15. Blomkarse

    Jeg sitter og leser denne bloggen så tårene triller her.. Vi er nettopp i en slik situasjon med vår jente nå.. Og vi skjønner ikke hva som skjer.. fra å ha med seg venner hjem nesten daglig har det blitt helt bom slutt nesten. Hun klager ikke og sier det er bra på skolen og at hun har mange venner å være sammen med, men i det øyeblikket skolen er slutt er hun alene…

    Det passet ikke for den, og hun måtte hjem, faren har sagt at jeg må gå rett hjem alene.. Jeg får ikke lov til å ha med fler enn en hjem.. Egentlig var det Maja jek lekte med.. Nei du er for barnslig… Mange av disse kommentarene har hun blitt møtt med nå i det siste.. Hun får det liksom ikke til å klaffe skikkelig med noen av vennene lenger.. det er også ofte slik at de bare leker semmen to og to og da vil de helst ikke slippe andre inn i leken..

    Ikke lett å sitte på sidelinjen å se på dette.. Har helt vondt i hjerte mitt jeg..

  16. Det er lett å få vondt i hjertet når ungene har det ugreit. De fleste av oss har en eller flere sånne perioder i livet. Det er når de varer og varer det blir trøblete. Dessuten er det ikke bra for unger å bli avvist for lenge. De mister selvtilliten, får feil selvbilde, trekker seg inn i seg selv osv. Ikke bra.

    Spørsmålet er hva man kan gjøre når man står der på sidelinjen.

  17. Hei, tusen takk for blogg innlegget ditt. Det har vært meget nyttig for meg.

    Mvh

    Stefar med barn utenfor «fjortiskoden»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s