Privileged living

En av de siste dagene i Spania tok vi landeveien fatt. Først ville vi ta en tur til Marbella. Byen var som de andre byene langs kysten, – det var bare det at det var så mye mer av den. Gatene var bredere, husene større, båtene lengre og bilene dyrere. Det siste var noe Thv syntes var morsomt. Han elsker biler, og her kunne han virkelig fråtse. Vi gikk en tur i havna for å se på herlighetene. Til venstre hadde vi lystbåter på 64 fot, – til høyre biler i flere-millionerklassen. Vi nevner i fleng Rolls Royce, Bentley, Aston Martin, Ferrari og små hverdagsbiler som Porche Boxter.

Min mann siklet!

Da han var forsynt, kjørte vi opp i åsen. Planen var å finne en fjellvei vi kunne kjøre tilbake til vår egen by, men det skulle vise seg vanskelig. Vi havnet fort midt i et øde sandtak, og der fikk vi se hvordan det kan gå om noen stjeler en av lekkerhetene vi hadde sett nede i havna. Denne Alfa Romeo Spideren så ut som om den hadde deltatt i en kriminalfilm.

Men åsen over Marbeilla er ikke akkurat preget av bilvrak. Vi kjørte gjennom noen urbanisasjoner, og jeg ble så opptatt av å stirre på det jeg så, at jeg nesten glemte å fotografere. Den ene villaen avløste den andre, noen må ha vært på 1000 kvadratmeter. Alle var gjerdet inn med store murer og hekker. Gartnerne må ha nok å gjøre, for her er ikke en boungainevillea en plante som vokser og blomsterer i lykkelig frihet. I stedet er den klippet som et kvadrat. Planter og hekker var så friserte at man måtte lure på om plantene var ekte. For å komme inn på disse eiendommene måtte man av og til forsere en låst bom. Et minimum var en diger uinntagelig port en borg verdig. Selv om det var flott og lekkert, tror jeg ikke jeg kunne trives et sånt sted. Det virker så frisert og dødt, så øde, – og jeg tenkte at om jeg bodde der og råket opp for et egg, så kunne jeg umulig ha godt til naboen for å låne et.

Vi kjørte høyere og høyere i retning fjellene, og hele tiden tenkte vi at nå, – nå måtte vi vel snart være utenfor friserte strøk. Vi så oss om etter bondegårder, en dame med stråhatt, et esel, – men de fantes ikke. Riktig nok så vi noen bondegårder, men de var også dominert av fantastisk store hus, svømmebasseng og hager. Det kunne virke som om de hadde noen oliventrær og dyrket noen sitroner mest for moro skyld, for å komme i kontakt med naturen og sin indre bonde, – omtrent som Marie Antoinettes bondegård i Versailles.

Og midt oppe på fjellet så vi dette skiltet:

Og det er visst det alt handler om i Marbella: Privileged living. Det ble voldsomt, synes jeg. Vi kjørte videre, og alt vi ville var å finne en liten landsby med hverdagsliv. Endelig, – der mellom trærne så vi noe hvitt, hvite hus, en landsby? Men nei, vi ble lurt igjen. Selv om vi var langt fra folk, dumpet vi igjen opp i en urbanisasjon som tilbød privileged living. Like ofte så vi spøkelsesbyer av halvbygde urbanisasjoner. På grunn av finanskrisa er det få som kjøper nye hus på Solkysten nå, og derfor må byggingen stoppe opp. Fordi nordeuropeerne har presset boligprisene opp, er det nesten umulig for unge spanjoler å kjøpe disse boligene.

Men den som gir seg har tapt, og vi kjørt videre. Vi fant landsbyen vår. Den het Istan og lå ved enden av veien. Akkurat det var litt skuffende, for vi hadde lyst til å kjøre videre opp på toppene, og aller helst ville vi returnere til kysten en annen vei enn den vi kom opp. Istand er hvit og vakker, og når man selv er turist, kan man ikke forvente å finne noe autentisk. Men tross alt, – her bodde det vanlig folk. En far lappet sykkelen til sønnen sin ute i gata, de gamle satt på benken og pratet og det var liv og røre.

Da vi gikk gjennom Istan hørte vi hele tiden lyden av hurtig rennende vann, og vi forsto snart hvorfor. En elv eller kilde renner gjennom byen, og flere steder rant det rene, klare vannet oppe i dagen. Vi stoppet ved bybrønnen for å leske oss litt.

Inne på en bar satt en gammel mann og hygget seg med et glass. Vi gikk inn og fikk oss noe å drikke vi også. Man blir tørst og sliten i sånn varme, og denne gangen hadde vi glemt å ta med oss vannflasker.

Istan er en vakker by, – og kommer du på de kanter bør du ta deg en tur. Over alt er det blomster, – store krukker med blomster som folk har satt utenfor husene sine. Oppunder takene var det svaler som ivrig matet ungene sine, og kattene dovnet seg i solen. I fjellene rundt byen går det mange fine turstier for den som har lyst til å få litt ekstra morsjon.

Jeg beklager meg av og til over at vi har mye å male på husene våre hjemme. Det koster nok noen timer med pensel og rulle for å få det fint i Spania også. Det som undret meg var at alle husene var like nymalte og pene. Hvordan er det mulig? Maler alle samtidig? Det kan selvfølgelig hende at det er noe kommunen engasjerer seg i, at alt skal se skinnende hvitt ut, mener jeg. En landsby med hvite hus er et stort trekkplaster på turister.

Siden vi ikke kom videre, snudde vi og kjørte hjem igjen til vårt eget lille Privleged Living. Man skal ikke undervurdere et flott sted å bo når man er på ferie, det har vi fått merke denne ferien. Dagene har vært flotte, kveldene likeså. Det er få ting som slår det å sitte ved et opplyst basseng i 28 graders varme med noe kaldt i glasset og en god bok.

Og nå er vi hjemme igjen, og her er det nesten like varmt.

Hipermercado

Selv om man er på Solkysten for å sole seg og så på spennende severdigheter, så må vi et par turer innom de dikgre supermarkedene: Myramar, Carrefour og hva de nå heter alle sammen. Hjemme hater jeg å gå i butikker uten mål og mening, men her er det bare så moro. Det skyldes selvfølgelig at de har så mange rare ting som vi aldri har sett her hjemme. Og de er digre. På Carrefour har noen av de ansatte spent på seg rulleskøyter for å være mer effektive når de skal hjelpe kundene. Det er store avstander.

Vi starter i den ene enden, der det er klær og sko og elektronikk og plast og … Alt må vi se på. Denne gangen angret jeg på at jeg ikke hadde booket inn flere enn to kofferter for oss. Jeg skulle så gjerne hatt med meg denne gjengen hjem.

Barneklær og barnesko har en egen avdeling, og det er så utrolig mye lekkert. Hjemme renner vi over av rosa og glitter og fjas. Her er det rene farger, naturmaterialer og klassisk design. Se på de små lekkerhetene her:

Da vi kom til avdelingen for drikke i Carrefour i går ettermiddag, sto damen klar for å demonstrere Mojitos for oss. Og vi sa ikke nei takk. Det smakte så godt, men jeg ble nesten full av en smaksprøve. Sånn er det i varmen. Om hun hadde hellet med seg? Jepp, – vi kjøpte med en flaske. Stikk bare innom når vi kommer hjem, så skal du få en smaksprøve du også.

Vi skulle gjerne kjøpt med en skinke også, men det får være grenser. Her hang de i hundredevis og i mange prsiklasser. Dessverre er de for stor og tunge til at vi kan stappe dem i kofferten.

Det aller morsomste er fiskedisken. Selv om Norge er et fiskeriland, er det denne disken som skiller seg mest fra våre hjemlige ICAer og RIMIer. Det bugner av fisk på is. De mest eksotiske slag, sverdfisk og tufisk, rosa fisker med store øyne, små sardiner og blekkspruter om hverandre. Og så skjellene, da. Dem bugner det av.

Vi så og vi så, – men vi kjøpte ikke så mye. Det kan vi dessverre ikke. Tollkvoten er fyllt opp, litt spekepølse og skinke ligger og venter på å bli med hjem, – men det var det.

Jeg håper hun vesle her fant det hun lette etter:

Hvite liljer

Det første vi kjente da vi kom inn i huset vårt her i Spania var lukten av hvite liljer. Blomsterpiken hadde plassert en diger bukett midt på bordet. Der har den stått nå i fem dager, og hver dag springer nye blomster ut. Det lukter nydelig, og synet er heller ikke så aller verst.

Puh, – det var godt å høre

Selv om man er på ferie, er det alltid noe å bekymre seg over. I natt fikk vi heldigvis melding. Han var vel framme, teltet var satt opp og han satt og så på livet med en pils i hånda. Så behøver vi ikke engste oss på noen dager.

Kjerka

I dag har vi vært en liten tur i Sjømannskjerka, El Campanario, i Calehonda. Selv vi ugudelige liker å stikke innom sånne norske bastioner når vi er i utlandet. Vi skjønte med en gang at vi var på rett plass. Det luktet vafler fra første øyeblikk. Vi hadde et ærend der i dag. Blomsterpiken skulle pynte en norsk brud, og så hadde vi et stevnemøte med henne. Jeg har vært i et par sjømannskirker, men aldri en sånn som denne. Jeg anbefaler dere sterkt å ta en titt inn på hjemmesidene deres. Kikk spesielt på bildene fra gjestehuset. Stedet ligner på et gammelt kloster, og deler av bygningen er visstnok fra 1500-tallet. Over alt var det rent og vakkert. Nede var det rom med pc-er, TV-rom, biljard-sal og en stor kafeteria med den lekreste patio, selvfølgelig med druepergola over. I andre etasje var det bibliotek og nydelige, kjølige salonger. Rom til leie har de også, – for en ganske billig penge. Selv om dørene inn til rommene ser enkle og gamle ut, skal du ikke la deg lure. Bak en sånn dør ligger et enkelt, men lekkert rom med fliselagt bad og alt man trenger.

Rundt huset og kirker er det en stor og deilig hage, og selvølgelig svømmebasseng. Her var det også et utekjøkken hvor de serverer grillmat hver søndag. Mens vi ventet på hun som skulle hjelpe brura, satte vi oss ned med noe kaldt å drikke.

Vi tok oss også en tur inn i kirken før brudeparet slapp til. Der stresset presten rundt for å få alt til å stemme. Det var hennes andre vielse i dag. Og oppe ved alteret sto stolene klare til brudeparet.

Alteret var veldig spesielt og fra en helt annen tid enn bygningen. Den har vært brukt til både det ene og det andre fikk vi vite, og i veggene var det til og med skyteskår. Da passer det godt med en sånn moderne kontrast som altertavlen var. Da vi kom inn så den ut sånn som dette:

Det ser jo riktig friskt og fint ut, – men medaljen har en bakside. Når man lukker altertavlen kommer det fram et mye mørkere og dystrere motiv på baksiden, og det er denne siden de bruker når det er begravelse i kirken. Det minner meg om bunaden min. Til Østfoldbunaden er det et silkesjal, og det har også to sider. Til fest bruker man den siden som er full av blomsterbroderier og farger. Hvis man bruker bunaden til sorg, snur man sjalet, og der er det en enkelt sørgerose i avdempede farger.

Men i dag var det ikke mye sorg å skue. Midt i all denne bryllupsviraken begynte vi å snakke om vårt eget bryllup. I går var det 28 år siden Thv og jeg giftet oss. Vi angrer ikke.

Det ble et kort besøk i kjerka, og etterpå dro vi til byen og spiste tapas.

Vaskerom på spansk

Jeg har sett lekre flislagte vaskerom med vaskemaskiner og alle de remedier man kan drømme om for å få klærne rene, – men aldri har jeg sett et lekrere vaskerom enn det vi har her. Det ligger i bakhagen, og alt foregår utendørs. Vaskemaskinen står på en hylle, vaskemidler, støvsuger og hva man ellers måtte trenge står i et skap – ute. Det rene tøyet henger vi på snorer under drueklasene.

Det er langt herfra til min gamle vaskekjeller hjemme i Bydalen.

Gjest i bassenget

Plask, sa det i bassenget, – og med fare for å fornærme min mor og min mann: Det var helt klart ikke en av dem, til det var plasket for beskjedent.

Det var en frosk, en ganske stor frosk, som hadde tatt et svalestup ut i bassenget. Jeg skjønner den godt, det er et deilig basseng. Først svømte den lykkelig omkring, langs kantene og helt ned på bunnen. Mamma var litt bekymret for at den ikke skulle tåle klorvannet, men jeg tenkte at den sikkert visste hva den gjorde. Jeg så for meg at dette er froskens private svømmebasseng, og at den stadig er her for å ta seg en dukkert.

Riktig så romantisk var det nok ikke. Den kom seg ikke opp, nemlig. Da den la merket til oss som sto ringside bassenget, ble den litt redd og ville opp igjen, men den gang ei. Spensten holdt ikke til å hoppe direkte fra vannet og opp på kanten, og noe å sparke fra på er det jo ikke. Til slutt måtte Thv gi den en hjelpende hov.

Det hele gikk så fort. Riktig nok har jeg en prins, men hvis en er bra må to være bedre, og jeg rakk aldri å kysse den. Etterpå tenkte jeg at jeg kunne ha badet sammen med den. Når folk skryter av at de har svømt med delfiner, så kunne jo jeg fortalt at jeg hadde svømt med en frosk.

Kanskje den kommer tilbake. Vi har mye ugjort den frosken og jeg.

Blomsterpiken

Noen nøyer seg ikke med å reise til Spania på ferie, – de flytter hit for godt. Mammas venninne er en av dem, og det er en av hennes venner som eier paradiset vi har fått leie her nede. Selv bor hun i en trivelig leilighet med diger terrasse og svømmebasseng rett utenfor døren. I motsetning til meg er hun ikke trygghetsnarkoman. I stedet har hun hatt et liv med så mye innhold at jeg blir engstelig bare ved tanken, og etter mange år i skytteltrafikk mellom Norge og Spania, flyttet hun hit for godt i 1997.

Damens liv her nede er ikke ferieliv. Hun bor her på ordentlig og jobber som blomsterdekoratør. I formiddag er hun i full gang med å pynte en spansk brud, og jeg er overbevist om at bruden blir fornøyd. Dette er nemlig ei som kan blomster. Se bare på denne rosen for eksempel. Den startet sitt liv som en liten potteruose, du vet en sånn av det slaget du får for 49.90 på plantasjen. Mon tro om jeg kan få til det samme hjemme.

Hjemme har jeg en stor potte med margeritter, – i hvert fall trodde jeg at den var stor. Nå vet jeg bedre. På damens terrasse står et eksemplar av arten som er noe av det største jeg har sett.

Men selv om dette er en snill, vennlig og hjelpsom blomsterpike, så har hun også torner og pigger. Ved inngangen hennes står det ei skikkelig sinna plante, – rasende er den og den står der og passer på at ingen uvedkomne krenker privatlivets fred. Den heter visst Kristi Tornekrone eller noe sånt.

I går kveld var vi bedt på middag hjemme hos Blomsterpiken, og det ble en kveld å skrive blogg om. Bordet var dekket da vi kom, og det er ikke et hvilket som helst bord. Det er stort og rundt og rommer mange gjester.

Maten var nydelig, og det er ikke ofte vi får noe vi aldri har smakt før. Det fikk vi i går: Kald gulrotsuppe med konjakk og fløte. Det smakte så englene sang!

Det er rart å tenke på at når vi drar hjem, så blir hun tilbake. Hun har livet sitt her og påstår at hun må ha vært spanjol i et tidligere liv. Helt fra hun kom til Mallorca som ung jente har hun visst at det var i Spania hun ville bo. Hun planlegger til og med å tilbringe alderdommen som gammel spansk dame oppe i en fjern fjellandsby.

Vi skal nok finne henne uansett.

Fjell, esler og jomfru Maria

Hva gjør man nå egentlig på en sånn ferie. Noe tid er satt av til oppvarming og grilling av skrotten. Ennå sitter litt av vinterkulda igjen innerst i margen min, men det er ikke mye igjen nå, og før jeg drar hjem skal jeg være forsynt.

Og så drar man på tur.

I går hadde vi med oss kjentmannkvinn, og så kjørte vi opp til Mijas, – en riktig turistifisert, hvitkalket by. De første vi møtte var de obligatoriske eslene, men de var så lei av å bli fotografert, at jeg lot det være. Men seletøyet fikk være med på et bilde, og det er et syn i seg selv med flotte farger og broderiet.

Vi kom sent av gårde og startet dagen med lekker lunsj, – men det var ikke særlig klokt. Jeg elsker sangria, – men det kan fort komme til å ødelegge en ellers fin dag. Jeg blir både trøtt og sigen av å drikke alkohol på dagtid, og det er ikke noe sjakktrekk når man er på ferie. Mamma og venninnen hennes har litt mer kondis enn jeg i så måte, men så har de også litt mer trening enn jeg har.

Mijas ligger oppe i fjellene, og noen av husene var faktisk bygd under fjellhyller. Så lurt, så slipper man å tenke på utette tak. Utsikten var formidabel. Sånn er det langs hele kysten fra nord til sør: Man ser havet selv om man kjører milevis opp i fjellene.

En av kirkene var delvis hugget inn i fjellet.

Taket inne var rått tilhugget sten, men som i de fleste spanske kirker, glimret ikke gullet med sitt fravær.

Tyrefekterarenaen litt høyere oppe forbigikk vi i stillhet, – vi liker ikke tyrefekting, men på toppen lå det ennå en kirke. De er helt fantastiske disse spanske kirkene. Det glitrer og skinner av gull og stener, og over alt er det levende blomster. Jeg vet ikke hva Jesus har å si i sakens anledning, men her er det hans mor, den hellige jomfru, som spiller hovedrollen.

Sønnen var forvist til et sidekapell, og han så ikke ut til å ha det helt godt der han lå med lansegapet i sin side (Jeg kan ikke se det, uten å tenke på Inger Hagerup).

Inne i kirkene er det kjølig og deilig. Ute skinner solen ubarmhjertig på hvitkalkede vegger. Og de er virkelig hvite. Riktig nok er vi i Spanias indrefilet, og det er neppe sånn over alt, men det er altså så velstelt og flott her. Søppel, tagging, skitt – det er helt fraværende. Til og med de offentlige toilettene er rene og delikate.

Man skal være forsiktig med å sammenligne livsvilkårene på grunnlag av det man ser med det blotte øye, men Spania ligger altså nå på 12 plass på FNs HDI-liste. Det betyr at de ligger et lite hakk foran Danmark. Likevel er svangerskapspermisjoner nærmest fraværende, i hvert fall sammenlignet med dem vi er vant til, og folketrygden er heller ikke god. Til gjengjeld er de flinke med de kollektive gledene. Rene offentlige toiletter er en ting, offentlig St Hansfeiring på stranda er en annen. Kommunen betaler både musikk og opprydding. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg tenker på våre lokale politikere som i fullt alvor vurderte å kutte ut kommunale blomster i vår lille gågatestubb i sommer, og som bruker årevis på å vurdere om de kan sette opp et offentlig toilett så turistene får tømt seg for det de i dyre dommer har kjøpt i byens restauranter. Tør jeg minne om at Norge har ligget på første plass på den samme HDI-lista i flere år. Kanskje det er grunnen til at vi rykket ned på andre plass i år: Dårlige offentlige toiletter i Fredrikstad.

Vi har vært på tur i dag også, og riktig nok kjørte vi fort og nordover, men det får da være grenser. Så langt nord som dette var vi vel ikke?

Planen var å kjøre oppover i fjellene for å komme bort fra siviliserte strøk. Da vi var i Alicantetraktene i fjor, var det en rask sak, ikke sånn her. Vi kjørte og kjørte, men alt vi så var det ene lekre huset etter det andre. De ligger tette som haggel. Alle har høye gjerder, lekre basseng, palmealleer – rikdommen nærmest sved i øynene våre.

Men til slutt kom vi i hvert fall ut på landet. Det så vi fordi de som bor der dyrker oliven, sitroner og appelsiner. Husene var like flotte som dem vi så lenger nede i åssiden, forskjellen var bare at de som bodde her drev en liten smule jordbruk. I veien lå det digre sitroner, og jeg plukket med meg et par. Dem skal jeg ha med meg hjem som souvenirer, og så skal jeg drikke gt på terassen på hytta og tenke tilbake på turen vi har hatt i dag.

Ett sted hadde noen moret seg med hekksaksen. I stedet for en mur med skyteskår, hadde de laget seg en replika i hekken.

Nå er jeg både varm og svett. Blogging må foregå inne, for ute er lyset for skarpt. Jeg er klar for en dusj, og så skal vi hjem på middag til en av de innfødte.

Rapport følger.

The pool man

I fjor var det min kjære og også jeg selv, som lekte pool boy. Da jeg kom ut tidlig om morgenen her, skjønte jeg at jobben var overtatt av en profesjonell. God morgen, sa han, – og var fra Danmark.