Alt kan de om skolen, absolutt alt!

De skriver i avisene, de blir intervjuet, – og de har en ting til felles: De kan alt, alt, om skolen, om lærerne, om undervisningen, – og mest kan de om det som er galt. Selv har de ikke satt sine ben i en tavle de siste tjue årene, likevel er de eksperter.

Etter at resultatene fra Pisaundersøkelsen ble offentliggjort har dommedagsprofetiene haglet over oss. Det er ikke håp! Norge har ingen framtid! Vi kommer til å gå under og nedenom og hjem! Godt vi er advart. Og jeg forstår ingen ting, men det er ikke alltid jeg forstår så mye, jeg er tross alt lærer.

Kanskje hadde mitt årskull tilbake på 1970-tallet gjort det bedre på Pisaundersøkelsen enn våre elever gjør. Vi lærte nemlig grunnleggende matematikkferdigheter. Til gjengjeld strandet vi fort hvis vi fikk en problemløsende matteoppgave. Sånt hadde ikke vi, men vi kunne vår gangetabell, det skal vi ha. Stiler kunne vi også skrive, men bare fortellinger. Skrev vi en god fortelling med maleriske skildringer og mange adjektiv, så fikk vi høre hvor strålende flinke vi var. Klisjeer, sier vi til våre elever når de skriver sånt. Våre elever må og kan skrive i flere sjangere. De sjonglerer mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, og til eksamen må de pinadø skrive en tekst av hvert slag på fem timer.

Da jeg var elev kunne jeg ramse opp årstall så jeg ble tørr i munnen, og jeg kunne gjenfortelle hele andre verdenskrig. Det kan mine elever også, men det er ikke lenger nok. Nå skal de også kunne redegjøre for politiske ideologier, og de skal kunne reflektere over hvorfor noen land er rike og noen er fattige. Da jeg var femten, hadde jeg ikke kjent igjen en ideologi om jeg fikk den i matpakka mi.

Vi driver bare med dill i skolen, står det i avisen. Det er bare kultur og diskusjoner og gruppearbeid, og ingen læring finner sted. Visst har vi konserter og teaterforestillinger, og kanskje blir det av og til for mye. Det diskuterer vi stadig. Men for mange av våre elever er skolen den eneste arenaen der de møter den slags kultur. Kulturtilbudene i skolen er en del av det norske demokratiet. En del av den tiden vi kunne brukt til å pugge gangetabellen blir brukt til å diskutere og jobbe i grupper. Det tar tid, – og kanskje blir det av og til litt mye. Det diskuterer vi også stadig vekk, og vi revurderer og forsøker å finne en balanse. Men hvis norske elever kunne bli best i Europa på demokratideltagelse, på antirasisme, på solidaritet – ja, da kan jeg leve med at noen av dem må slå opp i den store gangetabellen.

Selv rusler jeg bare rundt her i klasserommet sammen med elevene mine hver dag året rundt. Vi går visst her og tuller og leker skole, og ingen ting lærer de. Sist uke hadde vi en stor prøve om Den kalde krigen. Den hadde sikkert vært peanuts for alle dem som vet så godt hva vi driver med i skolen: Nitti minutter og åtte sider med spørsmål om Marshallhjelp og delingen av Tyskland, Trumandoktrine og borgerkrig i Hellas, Berlinblokkade og Berlinmur, Sputniksjokk og Cubakrise, Khrustsjov og Kennedy, 1947 og 1962. Om de kunne det de skulle? Gjennomsnittskarakteren i klassen var 4 +, og da snakker vi om resultatene til et gjennomsnitt av norsk ungdom. Vi har nemlig ikke så mange spesialskoler i Norge. Det har veldig mange av de andre landa på Pisalista. Hos oss er alle med både på både Pisaundersøkelser og historieprøver. Det er flest vanlige Ola og Karier, men statistisk sett har vi også elever med store, store lærevansker, elever som nettopp har lært seg norsk, elever med psykiske problemer, – hele spekteret. Og likevel klarer de seg så bra. Pussig!

Denne uka jobber vi med reklamesjangeren. Det handler om å lære å se på omverdenen med et kritisk blikk, gjenkjenne markedskreftene og kanskje bli bedre rustet til å ta selvstendige valg. Ingen ting som ville interessere dem som lager internasjonale utdanningsundersøkelser, og da er det sikkert helt uvesentlig. Men vi gjør det nå likevel vi da; som alt det andre vi driver med i skolen er det nemlig en bestilling fra politikerne våre.

I dag har vi skrivedag. Elevene skriver artikler: Fordeler og ulemper ved bruk av PC i skolearbeidet. Det er en forøving. De har tidligere skrevet et førsteutkast som jeg har gitt respons på, og nå skal de gjøre ferdig artikkelen sin. De skal lære å argumentere, de skal lære å diskutere, de skal bli bevisste på at de kan bruke språket til å tenke med. Kanskje noen av dem forstår at de har en stemme, en mening de kan hevde neste gang de kommer opp i en diskusjon. Det er sånn vi får deltagende samfunnsborgere, men det er sikkert helt uvesentlig.

Det verste er at jeg har kokt en kopp kakao til dem. Jeg tenkte de kunne ha det litt hyggelig mens de sitter her og skriver i tre lange timer i januarmørket. Tenk kakao!

Ikke rart det går så dårlig med norsk skole.

Reklame