Er det noen som er slemme mot deg? spør jeg. Sier de stygge ting? Er de ekle? Er det noe sånt så må du fortelle meg det.
Men det er ikke det. De er vennlige, – i hvert fall ikke uvennlige. Ingen sier noe stygt, – de vil bare ikke være sammen med akkurat deg. De trekker seg umerkelig og forsiktig unna deg. Du synes det ser ut som om alle har noen å være sammen med. De andre står i små og store grupper i friminuttene. De ler og skravler høyt, høyt. De har alltid noe å snakke om og noen å snakke med. Du kan gå bort til dem, men tør ikke helt. Du har jo prøvd det før, og det ble helt feil. Da sier de hei, – og så blir det liksom litt stillere i ringen. Noen skifter samtaleemne. De snakker til deg på en sånn vennligfjern måte, og så løses gjengen litt etter litt opp. En eller to blir stående og prate litt til med deg, – men så går de også videre.
Jeg passer ikke inn, sier du. De er ikke ikke-hyggelige, og i timene går det greit, men de vil ikke være sammen med akkurat meg. Bare jeg er der, så ødelegger jeg liksom for dem. Hva er det for noe galt med meg?
Det er ikke noe galt med deg. Det er ikke noe galt med alle de andre som går alene heller. Du har bare ikke fått dreis på den sosiale fjortiskoden ennå. Kanskje får du aldri dreis på den, og kanskje skal du heller ikke få det. Den passer ikke for alle. Det er bare det at uten den blir du så fryktelig og forferdelig ensom. Kan du ikke le høyt, slenge små, ironiske kommentarer om dette og hint, kjenner du ikke til alle de små kodene som skal til, – så er du ikke innenfor. Du er utenfor, og ingen vil leke med deg.
Jeg ser deg og jeg ser alle de andre. Det er mange av dere, fler enn du tror, og det sier jeg til deg også. Men det hjelper så lite. Du ser dem ikke. Må du prøve deg på de ivrigste? spør jeg. De som støyer mest og har flest. Kan du ikke nærme deg noen av dem som går litt mer for seg selv? Det tør du heller ikke. De vil sikkert ikke, de heller, sukker du. Og du er så ensom i øynene dine at jeg ikke vet hvor jeg skal plassere mine.
Du stoler jo på meg. På barneskolen var det noen som mobbet meg, forteller du, – og da ordnet lærerne opp. De laget møte og snakket om det, – og da sluttet de å plage meg. Men vi ble ikke venner. Kan ikke du gjøre sånn, – få dem til å slutte å ikke ville være sammen med meg?
Jeg kan ikke det. Kanskje jeg kan lære deg noen strategier for hvordan man nærmer seg andre. Kanskje jeg kan sette deg på gruppe sammen med noen av dem du gjerne vil være sammen med. Kanskje jeg kan snakke om ensomhet sånn generelt i klassen. Og så kan jeg trøste deg med at det blir bedre. Når du blir eldre vil du finne noen du passer sammen med.
Jeg håper jeg har rett.
Livet leker 