Daily Archives: 27.05.09

Susan Boyle, jeg og du og alle dere andre

Susan Boyle synger igjen. Hvis du ikke har fått med deg Susan Boyle, så får det heller være. Jeg plager ingen med enda en lenke til Britain’s got talent her, – de fleste av oss har sett den forlengs og baklengs og opp og ned. Dessuten er det ikke sangen det skal handle om denne gangen.

Men ta en titt på Susan Boyle. Ser ikke hun ut som en helt alminnelig dame? Hun har en kropp, et hår, et ansikt – ingen ting spesielt med det. Det eneste spesielle er at hun synger bedre enn de fleste av oss. Likevel har bare en liten del av det som har blitt skrevet om henne handlet om stemmen hennes. I stedet skriver og snakker de om hvordan hun ser ut.

Susan Boyle er visstnok ikke pen. Hun er tykk. Hun kler seg kjedelig. Hun er nesten femti år. Den første gangen jeg klikket inn på YouTube og så henne synge, ble jeg så beklemt at jeg holdt på å slå av. Da Boyle kom inn på scenen begynte folk å le og bue før hun hadde åpnet munnen. Det var en merkelig stemning i salen. Under det innledende intervjuet humret og lo publikum av henne, og de tre i juryen så skeptiske ut. Jeg forsto ikke hvorfor. Det var bare så ille å se på, så pinlig. Etterpå har jeg fått vite det som alle andre vet nå: De gjorde det fordi de mente at Susan Boyle ikke er pen nok til å stå på en scene, og det skulle visst rettferdiggjøre at voksne mennesker oppførte seg uhøflig og ufølsomt.

susan2

Det må være noe galt med meg. Jeg kan ikke for mitt bare liv se at Susan Boyle er stygg. Riktig nok er hun ikke pen sånn som fotomodellene er pene, – men vi vet jo alle at det hører til sjeldenheten at individer av menneskeslekten ser sånn ut. Ikke det at jeg ikke liker å se på spesielt pene mennesker, – visst gjør jeg det, – men det er ikke noe jeg bruker livet mitt på. Det er sant å si ganske uvesentlig. For meg er Susan Boyle en vanlig dame. Hun ser helt alminnelig ut, hun har sjarm og et lite, morsomt smil på lur – og så synger hun.

damen

Selv er jeg omtrent på samme alder som Susan Boyle. Jeg kler meg ganske kjedelig, og jeg er mye tjukkere enn henne. Likevel har jeg gått rundt her i min enfoldighet og trodd at jeg var pen nok til mitt bruk. Skulle elevene begynne å le når jeg kom inn på scenen i klasserommet for første gang? Skulle de trekke mine evner som lærer i tvil fordi jeg ikke er pen nok? Så lenge jeg ikke lukter vondt og er et vennlig menneske som kan mine ting, – ja, så trodde jeg ingen rundt meg var særlig opptatt av mitt utseende. Nå skal det også sies at jeg aldri skal synge på min min daglige scene. Det gjorde til gjengjeld både Montserrat Caballet og Freddy Mercury, den ene sterkt overvektig, den andre med en tannstilling som skriker etter regulering. Var det noen som lo av dem også?

Nå kan ikke jeg vurdere Susan Boyles stemme. I mine ører synger hun vakkert, men de profesjonelle vil helt sikkert ha ett og annet å si om den uskolerte stemmen hennes også. Det er en annen sak. Nå virker det nesten som om kombinasjonen av det som skal være et ufikst utseende og hennes flotte stemme har noe med hverandre å gjøre. Hun har blitt en blanding av Den stygge andungen og et slags freak show: Se så rart! Stygg dame – pen stemme!

Når jeg ser meg rundt i hverdagen min ser jeg nesten bare kvinnelige og mannlige Susan Boyler. De fleste politikere og næringslivstopper ser ut som fetterne og kusinene til Susan Boyle, det gjør også kollegene og vennene mine. I familien min er vi alle Susan Boyler, – og det går aldeles utmerket.

Og nå synger Susan Boyle igjen.