Jeg har sagt det før: De siste dagene før jul er veldig hyggelige. Noen elever reiser bort på ferie noen dager før tiden, og jeg tenker alltid at det er synd de går glipp av disse siste, stemningsfulle dagene. Vi kunne sikkert gjort mye mer ut av dem, men jeg får altså grønt flass bak øra av klipping og liming. Dessuten har jeg alltid litt hastverk i blodet. Men de siste to dagene lar vi det stå til.
I går hadde vi julequiz, vi spiste grøt og vi så film. Jeg tror elevene liker det, og mest av alt synes de det er deilig å slippe vanlig undervisning.
Jeg liker aller best å rusle rundt i skolebygget. Uansett hvor vi er, kan vi høre nydelig korsang. Det er elevene i tiende som øver seg til den store julekonserten. I år var det mange fine stemmer. Dette er de eldste elevene, og noen av dem presterte å flette inn litt skolearbeid når de ikke skulle stå på scenen.
Det er også mulighet for dem som har lyst til å lære seg å styre lyd og lys. Det er gjerne en fast gjeng som står for den jobben. Musikklærerne er utrolig flinke til å sørge for kontinuitet. Ettersom våre elever forsvinner etter tre år, må det stadig læres opp nye som kan gjøre en jobb.
Ikke alle synes det er like moro å delta i fellesskapet. Det kan være hyggelig å finnne seg en plass i fred og ro og bare lytte til musikken og slappe av helt for seg selv også.
I dag var det siste dag, – julekonsert og utdeling av karakterbøker. For våre elever er det helt nytt å få karakterer på denne måten, og det var nok ikke alle som var like lykkelige da de gikk hjem i dag. Men først var det konsert. Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg blir så rørt av å høre sånne rene, pene unge stemmer. Det er noe med engasjementet, at de gidder, at de har lyst, at de følger noen tradisjoner. Det rører meg. Og da to jenter sang Gabriellas sang kom det visst en bitte liten tåre også.
Selv om jeg elsker disse dagene, betyr det ikke at det bare er idyll. På konserten i dag satt de aller fleste elevene høflig og fulgte med. Jeg velger å fokusere på dem. Men jeg jobber på en ungdomsskole, og det er alltid noen elever som ikke klarer å sitte stille, elever som småprater og må hysjes på. I dag var det til og med en som lot som om han måtte kaste opp da rektor holdt en liten tale. Noen går langt for å få oppmerksomhet i den alderen.
Mange av jentene springer rundt og gir hveransdre små julegaver den siste uka på skolen. De er bestevenninner, og gavene er et symbol på vennskapet. Gaver blir utvekslet under latter og rop. De pakker ut og viser til de andre. De får bekreftelse på at de blir sett, at de har venner. Det skal de få lov til.
Det er bare vi voksne som ser blikkene til dem som aldri får verken en bestevenninne eller en gave på skolen.
På gulvet i gangen ligger restene. Et sånt gavebånd kan symbolisere både glede og sorg, inkludering og utestenging.
Det kommer an på øynene som ser.
Livet leker 
Julen er ikke bare fryd og gammen. Uligheder og forskelle mellem mennsker, bliver tydeliggjort i denne tid. Tak for et eftertænksomt indlæg.
Jeg har hæftet mig ved din meget rigtige iagttagelse af, at ikke alle elever er lige begejstrede for karakterbøgerne.
Hvis det er muligt, så vil en venlig lærers rådgivning efter en karaktbog kunne give mere mening til karakteren end man ellers ville få ud af det.
Det gælder om at finde årsagerne, og måske finde ud af, hvad børnene er gode til, så de får selvtillid.
Fint at du fikk noe ut av posten min, Losarinas mor. På en skole blir forskjellene faktisk mer tydelige enn ute i samfunnet. Der ute omgås vi oftest dem som ligner oss selv, og så glemmer vi forskjellene. På skolen er vi sammen med et tverrsnitt av befolkningen. Men jeg tror nok det er vi voksne som ser det best. Vi snakker mye om det. Heldigvis har de fleste elevene det godt. De er glade og forventningsfulle, – og det skal de få lov til å være.
Og så til deg dax2. Vi har individuelle elevsamtaler med alle elevene, og de vet hvorfor de har fått de karakterene de har fått. I mine fag har jeg til og med satt sluttkarakteren sammen med hver enkelt av dem. De har selv sett hvilke delkarakterer som førte fram til den de fikk til slutt. De fleste er fornøyde, og veldig mange har fått gode resultater. Så er det noen som vet at de har gjort alt for lite. For dem kan karakterene være et sunt spark i baken. Men noen har også strevet voldsomt for å få det resultatet de fikk, uten at det nødvendigvis er en god karakter. Jeg er veldig for karakterer. De måler kun faglige prestasjoner, og de er ganske renslige. Så underlig det kan høres ut, er det særlig de faglig svake elevene som har nytte av dem. De strekker og strekker seg. Og gleden deres når de går fra en 2 til en 3 er et herlig syn (Karakterene i Norge går fra 1 til 6, og 6 er det beste).
Men du vet, – det er ikke vi lærerne som gir dem mest pepper for karakterene. Det er det mødre og fedre som gjør, og det er derfor noen ikke var helt lette på foten da de gikk hjemover i går formiddag. Ellers ligger de fleste karakterene de har fått i år ute på Fronter, og der kan foreldrene se dem, forutsatt at elevene gir dem sitt passord.
Ha en fin lørdag der nede i DK begge to.
Det er vældig fint med karakterer, når man taler om dem, og jeg har en fornemmelse af, at eleverne også ved, hvordan de skal arbejde med tingene hos dig. Men jeg har hørt at undervisning nogle steder (i Danmark) kan være en parodi, hvor læreren en enkelt gang viser multiplikation – eller måske fortæller om metallernes spændingsrække og andre kemiske fænomener på en måde, så eleverne ikke rigtigt forstår det, og så ellers går videre med næste opgave.
I den situation kan det være sundt for skolen at fastholde princippet om, at karakter kun kan gives, hvis eleven ved (får at vide), hvordan han/hun skal komme videre.
Tak for de rare juleønsker – glædelig jul til Jer to.
Igjen et fantastisk innlegg av deg Hege, du skriver med sjel og gjør meg tankefull.
Dax: Som i alle bransjer er det kvalitetsforskjeller på undervisning, og det er vanskelig for meg å si hvordan det er rundt i de tusen klasserom. Jeg beveger meg som kjent bare i mitt eget. Der vet jeg hvordan det er. Når jeg starter undervisningen i et nytt emne starter jeg med å dele ut et ark med helt presise læringsmål. Så får elevene vite hvilke metoder vi skal bruke (forelesninger, prosjekt, gruppearbeid osv) og hvordan de vil bli evaluert. Jeg synes det handler om redelighet at elevene vet hvilke kriterier som gjelder for evalueringen. De må også få vite hvordan læreren vurderer, og de bør til en viss grad få delta i en diskusjon om evalueringen av seg selv.
Takk for gode ord, 9na. Det er veldig hyggelig å få en sånn positiv tilbakemelding.
Det var som altid et meget spændende indlæg. Det er utroligt, som du altid har øjnene med dig og ser alt hvad der sker omkring dig. 😀
Tak for den gode uddybning af emnet! Jeg er sikker på, at eleverne hos dig har gode betingelser for at få lært hvad der står på arket med læringsmål samt en hel del andre ting. Jeg ville ønske, at jeg altid havde fået en lige så god start på kurser.
Det var et fint og tankevækkende indlæg. Du har øje for alle følelser og situationer, tror jeg. Det må være godt at være elev hos dig.
Å være elev hos meg er nok omtrent som å være elev hos de fleste andre, betty. Det faktum at jeg forteller dere hva som skjer på skolen og i klasserommet, betyr ikke at det bare skjer hos meg. De aller fleste lærere jeg kjenner jobber hver dag for å gjøre en god jobb. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke, – jeg og alle de andre.