Litt før midnatt kjørte vi mamma hjem. Det gjør vi alltid på Julaften, Marthe og jeg. Så er spørsmålet hva vi skal gjøre videre. Noen ganger har vi endt på midnatssmesse i den katolske kirken, men de siste par årene har vi blitt i bilen, kjørt rundt og pratet. Det var det vi gjorde i natt. I en og en halv time.
Høsten har vært travel for det eldste barnet mitt, og vi har nesten ikke vært sammen siden i sommer, – i hvert fall ikke bare vi to. Vi mailer, sms-er, ringer og bruker alle nåtidens kommunikasjonsmidler. Det går bra det, men det er ikke nok i det lange løp.
I natt kjørte vi rundt i en varm bil og pratet og pratet. Utenfor bilen kunne vi se hvordan resten av verden var i ferd med å avslutte kvelden. Drosjer plukket opp folk som sto og ventet, innenfor vinduene så vi folk som kledde på seg vinterfrakker for å begi seg på hjemvei. Andre steder så det ut som om kvelden akkurat hadde begynt, og folk satt fortsatt rundt dekkede bord.
Når man sitter sånn i en lukket bil, er man isolert fra verden. Man kommer ikke noe sted, og det eneste man kan gjøre er å prate. Det gjorde vi. Vi pratet om det som er fint og godt, men kanskje mest om det som ikke er så lett. I løpet av et par timers tid fikk jeg vite noe jeg ikke allerede visste om datteren min, og kanskje fikk hun vite noe nytt om meg også.
Da vi kom hjem hadde guttene tatt oppvasken, og vi spanderte enda litt tid foran peisen sammen med dem.
Det er fortsatt jul.
Livet leker 