Monthly Archives: januar 2009

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om.

Denne setningen har avsluttet mange debatter den siste tiden, og den skal visst virke klargjørende. Selvfølgelig er det mye, mye mer mellom himmel og jord enn vi forstår. Jeg har aldri hørt noen påstå noe annet. Tenk på alt i naturen som fortsatt er uforklarlig for oss. Tenk på alle merkelige fenomener vi støter på som vi på ingen måte kan forklare. Det kan være lurt å huske på at det var enda mer som var uforståelig for oss for hundre år siden, – og for tusen år siden svevde vi i en uvitenhet som vi ler av i dag. Vi mennesker er ganske nye her på jorden, og fortsatt har vi en lang vei å gå før vi kan forklare alt, – om vi noen gang kan det.

Likevel trodde jeg at vi moderne mennesker hadde et felles prosjekt på gang. Jeg trodde vi sammen strevde for å forstå mest mulig, at vi skulle forske og bruke vitenskapelige metoder for å få innsikt i oss selv og verden omkring oss, og ikke minst for å kunne gjøre livet enda bedre for både oss og andre skapninger på jorda. Jeg trodde at vi skulle møte uforklarlige fenomener med ydmykhet og undring, – men at vi også skulle undersøke dem med et åpent sinn for å finne ut hva de egentlig dreier seg om.

Dette prosjektet har pågått så lenge vi mennesker har levd på jorden, og fra 1700-tallet har det virkelig skutt fart. Vi har kommet ganske langt, og jeg trodde at det snart var slutt på den tiden da overtro skulle styre verden. Fortsatt er det kulturer der overtro får lov til å kontrollere menneskenes liv, og jeg synes det er sørgelig. Jeg hører med skrekk om medisinmenn på Madagaskar som bestemmer at enkelte barn er født på en uheldig dag, og derfor blir satt ut i skogen for å dø.

Men de siste årene har det skjedd noe. Langsomt, langsomt har det blitt mer og mer fokus på nyreligiøsitet, alternativ medisin, sjamanisme og denslags. Det siver inn over alt. I fjor var det flere av elevene mine som kunne fortelle at de trodde på gjenferd og spøkelser, og det gjorde mamma og pappa også. De hadde til og med engasjert en utdriver som skulle jage åndene ut av huset deres. I beste tidsånd skulle alt selvfølgelig sendes på TV. Det er mulig foreldrene syntes det var spennende. Ungene var mest redde.

Så nådde det kongehuset. Her hjemme startet prinsesse Märtha Louise sin engleskole, og plutselig diskuterte folk i fullt alvor om man kunne kommunisere med engler. Egentlig burde jeg ikke la meg forundre, for jeg vet jo at engler har en plass i kristendommen. Jeg trodde bare ikke at noen trodde på dem lenger, – sånn bokstavelig talt, altså.

Jeg tenkte at dette var en del av folklore, – at sjamanisme og healing var noe som foregikk i uopplyste kroker av kongeriket, og at det var i ferd med å dø ut. Som vanlig tok jeg feil. Disse fenomenene har tvert om blusset opp. I fjor fikk vi vite at stortingsrepresentant Sahera Khan hadde brukt tusenvis av kroner (-Stortingets kroner) på å ringe til spåkoner. Der mente hun at hun skulle få kvalifisert råd om både sin private og politiske framtid.

Og det stopper ikke der. Denne uken forteller helseminister Bjarne Håkon Hansen at han har ringt Snåsamannen for å få hjelp med sin sønns kolikk – og det virket – over telefonen! Norges helseminister tror på fjernhealing. At vitenskapen allerede har kunnet bevise at tro fører til en placeboeffekt som faktisk gjør at folk føler seg bedre, ser ikke ut til å interessere helseministeren.

Olav Gunnar Ballo er en vennlig mann. Han er stortingsrepresentant, men også lege. I går gikk han ut for å hjelpe helseministeren. Dette var ikke noe å hisse seg opp over, mente han. Også Ballo hadde nemlig hørt mye om alternativ medisin. Han kjente godt til at man kunne lese et bestemt bibelvers for å stoppe blødninger. Om han trodde på det? Det visste han ikke, men det var så mange som hadde fortalt om det, at han mente man måtte være åpen for at det kunne skje.

Dette er et mye brukt argument: Det er så mange som forteller om det at det må være noe i det.

Det er veldig mange av mine elever som tror på spøkelser. Sannsynliggjør det at de finnes? For noen hundre år siden fortalte mange mennesker at de hadde sett de underjordiske. Betyr det at det bor tusser og troll i skogene våre?

Hansen og Ballo er to personer jeg har hatt respekt for. Jeg kan ikke hjelpe for det, – når jeg hører at de tror på okkultisme mister jeg tilliten til dem. Ville de for eksempel kunne ta imot råd om politikk fra en spåkone? Ville det også være en grei framgangsmåte?

Vi har religionsfrihet i Norge. Folk får tro hva de vil, og det står enhver fritt å oppsøke de spåkoner og healere de måtte ønske. Det har ikke jeg noe med. Men da må jeg også få lov til å si at jeg ikke liker det. For meg er dette et pust fra fortiden, og det er et pust med skikkelig dårlig ånde. Tror man at overnaturlige krefter kan gjøre mennesker godt, er veien kort til at de kan brukes til å gjøre noen vondt også. Barn som er født på vonde dager og skal settes ut i skogen hører faktisk til i det samme bildet som fjernhealing og spådomskunst.

Har verden gått helt av hengslene?

En lett penn, – og en tung

Noen ganger når jeg skriver bloggposter, fyker fingrene over tastaturet. Teksten vokser fram på skjermen, og jeg føler at jeg får sagt akkurat det jeg vil. Så flikker jeg på teksten et par ganger, bytter ut ord som skurrer, forsøker å få bedre flyt, noen ordbilder som er gode – og vips så sitter det. Teksten svinger og uttrykker akkurat det jeg vil si. Jeg kjenner meg musikalsk og merker i kroppen at rytmen stemmer. På sånne dager er det moro å skrive, og jeg er glad for at jeg har en lett penn.

Andre dager har jeg også noe jeg vil si, – men det kommer ikke ut. Fingrene beveger seg langsomt over tastaturet. Tankene blir igjen i hjernen, og de vil liksom ikke legge ut på reisen ned gjennom armene og ut i fingrene. Det merkelige er at tanken, ideen er like klar som på en god skrivedag, – den vil bare ikke ut. Den vegrer seg! Den protesterer!

Det minner meg om mitt forhold til musikk. Jeg er musikalsk – langt, langt inne i hodet mitt. Hvis noen spør om jeg kan melodien på en bestemt sang, kan jeg ofte svare at det kan jeg. Jeg hører den helt tydelig inne i hodet mitt. Når jeg så skal nynne, synge eller plystre den, kommer det noe helt annet ut av munnen min enn det jeg hører i hodet, og ørene mine hører at det er feil. Det er så irriterende.

Med musikk er det dessverre alltid sånn for meg. Jeg får det nesten aldri til. Med ord går det som regel greit. Men altså ikke alltid. På sånne dager kunne jeg bare latt tastaturet ligge, og spart den gode ideen til en annen og bedre dag, – men det gjør jeg sjelden. I stedet sliter jeg meg gjennom det. Så leser jeg og korrigerer om og om og om igjen. Jeg leser høyt for Thv og ber ham om innspill. Det får jeg, og langsomt godkjenner jeg min egen tekst og publiserer den. Bra er den likevel ikke, – bare så vidt godkjent. Sånne tekster blir aldri helt bra. De er tunge, seige og uinspirerte.

Jeg holder på med en sånn tekst nå i kveld. Den skal handle om de siste dagers fokus på helseministere og annet folk som tror på alternativ medisin. Selv om jeg er veldig inspirert og irritert, blir det ingen tenning i teksten. Jeg får det rett og slett ikke til. Bare vent så skal du se.

Den gang runene var nye, mente man at runemesteren, Erilar, hadde magiske evner, og at runene var magiske. Hadde det ikke vært for at jeg akkurat forsøker å fortelle hvor leit jeg synes det er at flere og flere tror på magi, kunne jeg også trodd at mine runer var magiske, – og at det i dag dreier seg om svart magi. Runene motarbeider meg og vil ikke fange tankene mine.

Pennen er tung.

Leseprøvene nok en gang

Jeg vet ikke om du husker det, men klassen min, 53 åttendeklassinger, deltok på nasjonale prøver i lesing i september i år, og jeg lovte å komme tilbake til dette når vi hadde prøvd oss en gang til. Resultatene ved vår skole var helt greie i forhold til landsgjennomsnittet, særlig med tanke på hvor mange minoritetsspråklige elever vi har, men jeg var ikke fornøyd. Jeg var forundret over resultatet, og det var elevene også. Det vi stusset over var at så mange fikk et resultat som absolutt ikke stemte med vårt bilde av dem. En elev kunne for eksempel være verbal, ha et godt ordforråd og framstå som en god leser – og så fikk han 38 % riktige svar. Selv om 38 % ikke er verdens verste resultat, stemte det altså ikke med mitt inntrykk av eleven. Det skulle vise seg at mine antagelser var riktige.

I november fikk vi kontakt med Eva Kristin Narvhus ved Enhet for kvantitative utdanningsanalyser ved UiO. Hun skulle teste ut neste års leseprøver , og hun spurte om vi ville være forsøkskaniner. Om vi ville! Jeg hadde uansett bestemt meg for å teste elevene en gang til, – nå slapp jeg til og med å rette dem selv.

Da prøvene kom, viste det seg at det var to forskjellige hefter, A og B. Narvhus og co hadde mange oppgaver som skulle prøves ut, og da måtte de deles på to hefter. Poengsummen på de to heftene var ulik, og det var vanskegraden også. Gjennomsnittlig vanskegrad på hefte A var 66 %, og på hefte B 59 %. Prøve B var altså vanskeligst, og mange elever ble ikke ferdige med alle oppgavene. Vi må derfor forholde oss til prosentvis riktige svar på alle prøvene.

Nå har vi fått resultatene, – og de er altså oppsiktsvekkende. Klassen som helhet har gjort det betydelig bedre enn i september. Gjennomsnittseleven har skåret 9.6 prosentpoeng bedre enn på forrige prøve. Da må man også ta med i beregningen at over halvparten av elevene fikk en prøve som var vanskeligere enn den de fikk i første runde i september.

For at dere skal få se hvor stor framgang mange av elevene hadde, vil jeg vise dere hver enkelt elevs framgang. Noen er tatt ut av listen fordi de bare deltok på den ene prøven, og det er derfor 48 elever tilbake.

tabell2

Og så kommer det interessante spørsmålet: Hvorfor gikk det så mye bedre denne gangen? Hvilke faktorer var endret fra den første til den andre runden? Jeg er ikke forsker, og det er mulig jeg overser noe. Det er imidlertid fire faktorer som skiller den andre runden fra den første:

* Elevene var selv sjokkert over at de gjorde det så dårlig i første runde. De var veldig ivrige på å gjøre det bedre denne gangen.

* I andre runde kjente elevene prøveformen. De visste blant annet at de fikk en del flervalgsoppgaver, og at de ikke måtte unnlate å svare på disse, selv om de var usikre.

* Jeg hadde en skikkelig pep-talk med dem på forhånd. Pep-talken foregikk i et par runder og vekslet mellom det seriøse og det useriøse: Jeg vet dere kan bedre enn dette, la oss vise dem. Les spørsmåla grundig og svar på absolutt alle spørsmål; – og: Nå må dere pinadø skjerpe dere!

* I motsetning til i første runde, fikk elevene nå vite at de ville få en karakter på denne prøven. Karakteren vil telle som en muntlig norskkarakter.

Alle disse punktene har fellesnevneren motivasjon, – motivasjon hos elevene og motivasjon hos læreren. Jeg har snakket med noen av elevene om dette i dag, og de er helt sikre i sin sak: De har gjort det bedre denne gangen fordi de skulle få karakterer. Som grunn nummer to nevner de at de kjente prøven. Den første gangen hadde de vært veldig usikre, og mange hadde hoppet over spørsmål de ikke var trygge på. Min pep-talk med grundige instruksjoner har altså hatt effekt. Antagelig gjorde jeg en for dårlig jobb med motivasjonsfasen den første gangen.

De nasjonale prøvene er viktige. De gir et bilde av hva norske skoleelever har av kunnskaper og ferdigheter innenfor et fagområde. Jeg synes det er skremmende at det er så stor forskjell på disse to prøvene i min klasse. Det viser meg blant annet hvor stor betydning det har at elevene motiveres skikkelig på forhånd.

Norge har ikke gjort det særlig godt i diverse andre undersøkelser, PISA er en av dem. Nå spør jeg meg selv hvordan det hadde gått hvis elevene hadde kjent prøveformen på forhånd, om de hadde fått karakterer på det de presterte. Et annet spørsmål er jo hvordan andre land angriper dette. Får elevene for eksempel karakterer når de deltar i denne typen prøver? Øver de seg på lignende prøver på forhånd? Vi har ikke gjort noe av dette.

Skolen vår skal delta på PISA til våren. Det skal bli spennende å se om vi klarer å motivere elevene til å yte sitt beste, -og om de klarer å motivere seg selv. Kanskje det ville være en ide å fortelle dem noe om hva som har skjedd i min klasse.

Viktigst er det selvfølgelig å få vite at ungene mine ikke leser så dårlig som den første prøven ga inntrykk av. Det var jo nettopp det jeg trodde, og det gleder meg at jeg hadde rett. Samtidig hater jeg at de ligger ute i statistikken med tall som faktisk ikke stemmer med realitetene. Jeg gremmes!

De elevene jeg snakket med i dag ønsket seg en ny test til våren. Plutselig var dette litt moro. Det er sånn det er når man har suksess.

Og han med 38 % riktige svar på den første prøven? Han fikk 85 % i andre runde. Tenkte jeg det ikke.

En blomsterhandler på Gammel Kongevej

På stuebordet mitt står fire, lubne tulipanløker. De minner meg om ei hyggelig helg i København, og de forteller at det snart er vår. Jeg falt for dem da jeg gikk forbi en liten forretning i Gammel Kongevej nå på lørdag. Utenfor sto de fire tulipanene trengt sammen i en trang potte, og rundt om bugnet det av blomster. De fleste innehavere av slike forretninger arrangerer bomstene i zinkbaljer, på antikke havestoler og i kurver – alt etter tidens mote for denslags. Men ikke her. Her nøyde blomstene seg med bare å stå der, ganske enkelt og ujålete.

Da jeg kom inn kunne jeg se at butikken var akkurat som sist jeg var der: Like ujålete som presentasjonen av blomstene utenfor, liten og trang med disk og hyller fulle av frukt, grønnsaker og blomster. I de gamle, brune reolene står enkelte tørrvarer, buljonterninger som har gått ut på dato for lenge siden og noen poser av ubestemmelig innhold. Der det er ledig plass har innehaveren plassert glasskrukker og vaser, antagelig forsøker han å spe på inntektene med litt ekstra salg.

tulipan

Det er kaldt i butikken, det bør det være der man selger blomster og frukt, og innehaveren er godt kledd. Han humrer og ler og er utsøkt høflig mot kundene. Mens han omhyggelig pakket inn mine tulipaner, banket det på døren. En fast kunde har sitt lille rituale; han banker på døren og kommer ikke inn før han blir invitert. Sånn gjør vi det her i Danmark, sier innehaveren med et smil, og så er de to i gang. Du da, sier kunden – som er fra Polen. Og så får jeg vite at blomsterhandleren er barnefødt i Polen. Kunden har til gjengjeld en mor som er født i Litauen, og det har han fått høre hele sitt liv. Han står der godt innpakket i skjerf og frakk, og det er ingen tvil om at han har levd lenge og mye. De to eldre herrene erter hverandre, og spiller ping-pong med ord over hodet på meg, men det er ingen tvil om at det er meg de kommuniserer med. De flørter med meg ved å henvende seg til hverandre. Hele tiden gliser og ler de, mens de skotter ned på meg for å se om jeg forstår hva de sier. Og jeg forstår.

Da blomstene er pakket inn og jeg har betalt mine 20 kroner, blir jeg ønsket vel hjem til Norge og velkommen tilbake.

Gjett om jeg kommer.

Et hjem og noen penger

– hadde det bare vært så enkelt.

gjerde

De er i hvert fall ærlige, – det skal de ha

venstre

Stinn brakke

Det var det på Bibendum i Nansengate i går ettermiddag: Stinn brakke. Tjueto bloggere presset seg sammen for å se hverandre inn i øynene i stedet for inn i skjermen, som vi bruker å gjøre. Noen av bloggerne traff jeg i oktober, men denne gangen var det mange nye. Heldigvis fikk jeg pratet godt med både Amager-Marianne og Catarina. Dem hadde jeg nemlig ikke møtt før. Dessverre var det også mange av mine jeg ikke fikk pratet med. Selv om vi forsøkte å sirkulere litt, var det nesten umulig å nå over hele forsamlingen.

biben

Det ble en belivet aften med tapas og god vin. Praten og latteren rullet så det knapt var ørens lyd der inne. Vanligvis har jeg ingen problemer med å forstå dansk, men når lyden blir så overdøvende, når det blir en kakofoni av stemmer – da går jeg litt i surr.

Da vi gikk tilbake til hotellet måtte vi gå en omvei for å få luftet ut spindelvevet i hodet.

Takk for en hyggelig kveld, alle sammen. Jeg håper vi treffes igjen.

Hotel Jørgensen

Vi har bodd i området rundt Israels plass tidligere også, men da var det Hotel Ibsen som fikk gleden av vårt nærvær. Denne gangen bor vi på Jørgensen. En Ibsen høres unektelig litt mer fasjonabel ut enn en Jørgensen, og i dette tilfellet stemmer det også. Hotel Jørgensen er et av Københavns billigste hotell. Vi har vært vant til å ha dårlig råd, og det sitter i ryggmargen å finne billige nattlosjier. Selv om øknomien er helt i orden nå på våre gamle dager, leter vi fortsatt etter det billige.

Men hyggelig skal det bære, og det er det på Jørgensen. Hotellet er fra 1980-tallet, men ligger i en gammel gård som tidligere huset Gyldendal Dansk forlag. I kjelleren er en avdeling som minner om et vandrerhjem, og flere av rommene mangler bad. Det har vi vokst fra. Rommet vårt er både stort og pent. Litt loslitt og avskallet er det, men det er med på å øke sjarmen. Vi har både lenestoler og flatskjerm-TV. Badet er et kapittel for seg. Antagelig er det innredet i et lintøyskap, og jeg har sjelden sett noe mindre. Dusjen ligger innerst, og den bor sammen med håndvasken. Men det fungerer, og det er rikelig med varmt vann.

innne

Prisen er omtrent som på Cabinn-kjedens hoteller, men vi foretrekker dette. Cabinn er rent og pent – og amerikanisert. Hotellene er digre og sterile med knøttsmå rom, – nærmest som cabiner på en ferge. Den største forskjellen er likevel frokosten. På Cabinn er den fullstendig kjønnsløs. Det er den ikke her. Spisesalen er liten og intim, og maten har både liv og røre. Riktig nok er det ikke noe stort og lekkert utvalg, og både varmmat og egg er fraværende. I stedet fikk vi godt brød og kjeks, leverpostei med bacon, kjøttpålegg og flere oster. For den som vil ha sånt, var det både müsli, kornblandinger og frisk frukt.

morgen

Det eneste som absolutt ikke er bra, er at hotellet ikke har Internettilgang. Heldigvis er det noen kjekke mennesker i nabolaget som har et åpent nett. Det tror jeg ikke vi tar sjansen på neste gang vi skal hit til byen. Selv om vi helst vil bo her hos herr Jørgensen neste gang også, er det uaktuelt å være på tur uten nett. Hvis de ikke får det på plass til i august, velger vi noe annet.

Det ville være synd.

hotell

Wonderful, wonderful Copenhagen

Det er jo ikke så mye man får sett av en storby på en liten dag, – men det er likevel nok. Vi startet med å gå i retning Kultorvet, og dette er et område man burde unne seg oftere. Selv om vi var mette og vel forsynte etter frokosten, måtte vi stoppe for å se på alle de flotte vindusutstillingene.

rogn

I dette området kryr det av små spesialforretninger, og flere av dem kan skryte av at de har hatt kontinuerlig drift siden Adams tid. Når man kommer inn i butikkene er det som å foreta en tidsreise. Det handler ikke bare om pølsene under taktet og de gamle skiltene, men like mye om kundene. Hvor ser man ellers pene, gamle herrer i lodenfrakker stå i kø for å kjøpe sine to håndplukkede lammekoteletter?

bowler2

Bortsett fra prisene, er det lite som forteller oss at vi befinner oss i 2009. Betjeningen oppfører seg også som om de skulle være fra et annet århundre: Hva skal det være, min herre?

bowler1

Vi kunne trygt bedrive window shopping i disse forretningene. Ferskvarer er ikke det letteste å ta med hjem, så de pengene sparer vi. Verre var det i Østerlands thehus. De har holdt det gående fra 1889, – og det kunne man se.

disk

De solgte alt som på en eller annen måte kan knyttes til te eller kaffe: Først og fremst ulike typer te og kaffe, naturligvis, – men også kopper og kar, flotte kaffemaskiner, tepotter, kaker og kjeks, og sjokolade, selvfølgelig.

kaner

Og det var sjokoladen vi ikke kunne stå for, så her ble dagens første kjøp foretatt: En lekker, lang blikkeske med konfekt. Ja, – og så en bit panforte til Thv.

kaffe

Det var kaldt i dag, og det varte ikke lenge før vi tok oss en liten stopp. Vi har vært i antikvariatet Paludan tidligere. Det var den gangen vi lette etter tre like eksemplarer av P V Globs bok om Strandvejen. I dag hadde vi ingen andre ønsker enn et glass varm kaffe. Det ble selvfølgelig mye mer. Butikken er full av spennende bøker, og det er lov både å kikke og å lese mens man sitter der. Det endte med at vi kjøpte tre bøker i tillegg til kaffen. Omgivelsene er det heller ikke noe å si på. Makan til lekkert butikkinteriør skal man lete lenge etter.

paludan

Det tar tid å gå gjennom en så deilig by som København er. Det er så mye å se på, og vi stopper og kikker, må inn for å se mer – og tiden går. Målet for vandringen var Den sorte diamant. Der skulle vi se Jacob A Riis sine bilder fra slummen i New York på 1880- tallet. Det ble en enda større opplevelse enn vi hadde trodd. Bildene var interessante, – som forventet. Men som i alle gode utstillinger, fikk vi så mye, mye mer. Et sted ble det presentert et slags filmintervju med unge gutter i et belastet område i København i dag. Hensikten var helt klart å vise parallellitet til Riis sine 120 år gamle fotografier. Det var veldig effektfullt. Men det aller beste tok vi til sist. Jacob Riis fotograferte fordi han ville gjøre noe med fattigdommen og elendigheten i slummen. Han reiste også rundt og holdt foredrag der han viste bilder og fortalte, – en helt ny foredragsform på den tiden han levde. Et slikt foredrag var blitt stenografert ned, og bildene finnes jo. Vi fikk sitte godt og høre og se det samme foredraget som Riis holdt den gang da. Det var en opplevelse.

Jacob Riis-utstillingen var en av tre utstillinger i Diamanten akkurat nå. Vi tok med oss en til på kjøpet. Den het Everything you can think of is true og den anbefales herved. Vi kom inn i et digert, bekmørkt rom. Gulvet var dekket av grus som knaste mens vi gikk, og over alt hang det gammeldagse husker som man gjerne kunne sitte på. Bildet yter ikke rommet rettferdighet, for rommet var altså totalt mørkt. Problemet er at mitt lånekamera måtte ha blitz for å få til noe som helst. I virkeligheten var det eneste lyset i rommet røde spotter som var fokusert ned på setene å huskene. Og så var det fullt av lysende hull i veggene.

husker

Det var inne i disse hullene selve utstillngen befant seg. Det handlet om ukjente skisser uført av kunstnere gjennom mange, mange år. Noen av dem var moderne, spennende installasjoner der både det visuelle og det auditive jobbet sammen. For å høre lyden kunne man bruke høretelefoner. Et par av installasjoner ga noen merkelige stemningsbilder og sanseopplevelser. Men det var også eldgamle skisser av kjente kunstnere inne i hullene. Siden vi akkurat hadde kjøpt en Karen Blixen-biografi på Paludan, var det artig å se en av hennes skisser fra Kenya.

blixen

Mange av kunstnerne, de fleste faktisk, var ukjente for oss, – men denne karen er nok like viktig for nordmenn som for dansker. Det var merkelig å se en originalskisse i en av H C Andersens kladdebøker. Historiens sus, – der det ikke det vi kaller det?

Og tenk for noen samfunn vi lever i. Her kunne vi gå rett inn i et arkitektonisk mesterverk, uten at noen stilte spørsmål. Vi kunne gå over alt om vi ville, og vi ble tilbudt tre flotte kulturopplevelser – helt gratis. Det er fantastisk flott, synes jeg.

hc

Neste stopp var Dansk jødisk museum, – men der fikk vi ikke lov til å ta bilder. Museet var verdt et besøk, men ikke av de store opplevelsene. Det ble for mange gjenstander og for få historier. Det mest interessante var å lese om konfliktene mellom nye og gamle jøder i Danmark. De første som kom til landet ble fort intergrert og gled inn i dansk borgerskap. Så kom det nye bølger av immigranter, – helt fram til de polske som kom på 1960 – og -70-tallet. Jeg kjenner det igjen fra kurdere i Norge. Man skulle tro at det var greit for dem å bli sett på som en gruppe. Det er det definintivt ikke. Jeg har mer enn en gang hørt velutdannede kurdere fra bysamfunn forsøke å ta avstand fra analfabetetene, som de kaller dem, – de som kommer her eller der fra. De vil helst ikke identifiseres med dem. Interessant at det også har vært sånne tendenser blant jøder i Danmark, – forutsatt at jeg leste tekstene riktig.

Sist oktober åpnet Jødisk museum i Oslo. Det er kanskje på tide at vi avlegger det et besøk også.

Vi fikk god frokost i dag, og først klokka tre var vi klare for lunsj. Vi krøp ned i en kjeller og bestilte noe som så både dansk og godt ut: En platte. Men herre Jemini! Det går da ikke an å servere ett enkelt menneske en sånn mengde mat til lunsj! I tillegg til det på tallerkenen, kom en stor kurv med brød. Godt var det, – veldig godt, veldig dansk, veldig hverdagslig – men mengdene var helt ville. Vi spiste til vi var gode og mette. Resten sendte vi ut på kjøkkenet igjen. Jeg håper kroverten har hund.

platten

Det var ikke bare maten som var en overveldende opplevelse. Det var også interiøret, – brunt og overlesset. Rundt oss satt nordmenn, svensker og dansker i skjønn forbrødring. Ved siden av oss satt to unge dansker som hadde en forretningslunsj. De så ikke akkurat ut som bissnissmenn. Tvert om. Tatoveringene på den ene dekket det meste av synlig hud, og det var lite som minnet om børs der i gården. De diskuterte arkitekttegninger og investeringer, – og så spiste de en enorm mengde mat. Det var rene skjære underholdningen for to nordmenn som er vant til å spise en med gul og en med brun til lunsj.

lunsj

Hva mer er det å fortelle? Vi har gått og gått, sikkert flere kilometer. Selvfølgelig har vi vært på skattejakt også. Ingen tur uten geocaching. I dag har vi lett etter to cacher, men bare funnet en, – og den var vanvittig vanskelig. Den befinner seg på Nørreport stasjon, – og der lette vi så mye at det begynte å bli pinlig. Folk lurte nok på hva vi drev med der vi strøk fingrene over dører og trapper for å finne den bitte lille cachen. På geocachsiden på nettet hadde vi lest at folk hadde blitt tilsnakket av vaktene mens de lette etter denne nano-cachen. Thv fant den til slutt. Den var festet med en magnet midt i synet på folk. Alle kan se den, men du må vite om den for å finne den, og det gjorde vi altså. I morgen skal vi finne et par til.

På hjemveien kom vi igjen forbi Paludan. Det så enda koseligere ut nå som det hadde blitt mørkt.

Nå er det sen fredagskveld, og vi sitter på hotellrommet. Vi drikker et glass rødvin og ser på Midsomer murder på TV. Noen middag har det ikke blitt i dag. Det er litt skuffende, men ikke noe å gjøre med. Vi har ikke spist siden lunsj klokka tre, men vi er fortsatt alt for mette til å spise noe mer i dag.

Om en stund sover vi, – og i morgen er det mer å se av Wonderful, wonderful Copenhagen.

antikvariat1

København igjen og igjen og igjen

I ettermiddag la vi i vei, og igjen var det København som var målet for reisen. Vi har lenge planlagt å ta en time out hjemmefra, og København er et av våre yndlingsmål. Vi behøver ikke reise til Paris eller Thailand i to uker for å føle at vi har vært på ferie. For oss gir to – tre dager i København den samme følelsen. Når vi forvinner bort fra gata vår, legger vi alle forpliktelsene igjen hjemme. Vi glemmer det som ikke er så bra i livet vårt, og vi glemmer alt strevet. I stedet blir vi lette til sinns, litt lekne og gærne. Og plutselig husker vi at vi er hverandres kjærester. Og hvis alt som trengs er en tur til København for å få til alt dette, – så drar vi til København.

Vi har ikke helt bestemt oss for hva vi skal gjøre der denne gangen. I morgen var det meningen at vi skulle møte en gammel venn, – men det ser ut til å falle ut av programmet. I stedet skal vi gå i Den sorte diamant for å se en fotoutstilling av Jacob A Riis Det er utstillingens siste dag, så vi rakk det så vidt. Når vi er i København forsøker vi å få med ett museum hver gang, og etter de siste ukenes begivenheter synes vi det kunne være passende med Dansk jødisk museum – eller kanskje ikke?

Lørdag blir det nok litt byvandring. Jeg vil gjerne på Okker Gokker på Frederiksberg. De har salg nå, og jeg skulle ha noen hettegensere til C og M. Så må vi innom Søstrene Grene. Det er dem som holder oss med toilettsåpe. Og så er det Fenjal-deodoranten min. Den selges ikke lenger i Norge, men på Matlas i Danmark har de den. Først var jeg lei for at den ikke lenger finnes her, men på den annen side kan jeg nå glede meg over at jeg lukter annerledes enn alle andre. Det blir en enkelt og tidlig lunsj på lørdag, for klokken fire skal vi på bloggtreff på vinbar Bibendum i Nansengate, like ved Hotel Jørgensen der vi skal bo.

Jeg har vært med på bloggtreff en gang tidligere, og da var jeg livredd. Det er jeg ikke denne gangen. Jeg vet at det går bra. Sist var vi noen ganske få som møttes i Hillerød i oktober. Denne gangen kommer det visst over tyve, og av dem leser jeg alle disse: Madame, er den som arrangerer hele bloggtreffet, og som nok er en av mine yndlingsbloggere. Hennes mann – Monsieur som tidvis har en utrolig lekker penn, og som også påtar seg oppgaven med å orientere oss om de ting som ikke har noe å gjøre med hverandre. Amager-Marianne som har en hverdag (og hvernatt) som tar pusten fra alle oss andre, og som jeg føler jeg kjenner like godt som om hun hadde vært naboen min. Den absurde Vampyrpingvinen kommer, – hun som leker med språket sånn at jeg nesten ikke henger med i svingene. Jens er den som stadig lærer meg noe nytt om litteratur og opera, og som er indignert og sjokkert over at nordmenn flest ikke kan sin Kjell Askildsen. Så er det Catarina, – hun som nok er Danmarks svar på Kari Jaquesson, og Leif som jeg må innrømme at jeg følger fordi han har klart det jeg ikke klarer, nemlig å gå fra kjempetjukk til tynn og lekker på no time. Den poetiske Donald kommer også. Han skriver tekster som stadig gir hverdagene våre små løft i form av poesi i tekst og bilder, – dessuten er jeg litt ekstra glad i ham fordi han stadig gleder meg med interessante og interesserte kommentarer på min blogg. Therese var den første danske bloggeren jeg snublet over da jeg en dag googlet ordet lakselasagne, og det er gjennom hennes blogg jeg har blitt lenket til mange av de andre på denne listen. Henne og hennes utdannelse har jeg fulgt som om jeg skulle vært hennes mor, Nattmaleren som for øvrig også kommer. Losarinas mor er en fersk blogg for meg, for hun har nettopp åpnet den, – men hun gir mersmak. Det samme gjelder Lene som vi også traff sist vi var i Danmark. Jeg tror Sifka var den første som kommenterte på min blogg, og henne må jeg også ha med meg. Og til sist Fru Green som bidrar med sitt hverdagsliv på en måte jeg kjenner meg hjemme i.

Alle disse kommer i Bibendum, drikk og vær glad, til lørdag. Gjett om jeg gleder meg. Hvordan jeg skal få snakket med alle sammen er meg en gåte, men det får vi ta som det kommer. Thv blir også med på bloggtreffet, og det er jeg glad for. Samtidig har vi litt dårlig samvittighet for det. Riktig nok leser han flere av de samme bloggene som jeg gjør, men han blogger altså ikke selv. Nå vet vi at restaurant Bibendum er fullsatt på lørdag ettermiddag, og det er visst et par bloggere som ikke fikk plass. Au da! Men neste gang holder nok vi fjellaper oss hjemme, – og da blir det plass til flere.

Nå er vi her, på et hotell uten Internett, – men vi har våre metoder.