Monthly Archives: januar 2009

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder

Det er mer mellom himmel og jord enn vi vet om.

Denne setningen har avsluttet mange debatter den siste tiden, og den skal visst virke klargjørende. Selvfølgelig er det mye, mye mer mellom himmel og jord enn vi forstår. Jeg har aldri hørt noen påstå noe annet. Tenk på alt i naturen som fortsatt er uforklarlig for oss. Tenk på alle merkelige fenomener vi støter på som vi på ingen måte kan forklare. Det kan være lurt å huske på at det var enda mer som var uforståelig for oss for hundre år siden, – og for tusen år siden svevde vi i en uvitenhet som vi ler av i dag. Vi mennesker er ganske nye her på jorden, og fortsatt har vi en lang vei å gå før vi kan forklare alt, – om vi noen gang kan det.

Likevel trodde jeg at vi moderne mennesker hadde et felles prosjekt på gang. Jeg trodde vi sammen strevde for å forstå mest mulig, at vi skulle forske og bruke vitenskapelige metoder for å få innsikt i oss selv og verden omkring oss, og ikke minst for å kunne gjøre livet enda bedre for både oss og andre skapninger på jorda. Jeg trodde at vi skulle møte uforklarlige fenomener med ydmykhet og undring, – men at vi også skulle undersøke dem med et åpent sinn for å finne ut hva de egentlig dreier seg om.

Dette prosjektet har pågått så lenge vi mennesker har levd på jorden, og fra 1700-tallet har det virkelig skutt fart. Vi har kommet ganske langt, og jeg trodde at det snart var slutt på den tiden da overtro skulle styre verden. Fortsatt er det kulturer der overtro får lov til å kontrollere menneskenes liv, og jeg synes det er sørgelig. Jeg hører med skrekk om medisinmenn på Madagaskar som bestemmer at enkelte barn er født på en uheldig dag, og derfor blir satt ut i skogen for å dø.

Men de siste årene har det skjedd noe. Langsomt, langsomt har det blitt mer og mer fokus på nyreligiøsitet, alternativ medisin, sjamanisme og denslags. Det siver inn over alt. I fjor var det flere av elevene mine som kunne fortelle at de trodde på gjenferd og spøkelser, og det gjorde mamma og pappa også. De hadde til og med engasjert en utdriver som skulle jage åndene ut av huset deres. I beste tidsånd skulle alt selvfølgelig sendes på TV. Det er mulig foreldrene syntes det var spennende. Ungene var mest redde.

Så nådde det kongehuset. Her hjemme startet prinsesse Märtha Louise sin engleskole, og plutselig diskuterte folk i fullt alvor om man kunne kommunisere med engler. Egentlig burde jeg ikke la meg forundre, for jeg vet jo at engler har en plass i kristendommen. Jeg trodde bare ikke at noen trodde på dem lenger, – sånn bokstavelig talt, altså.

Jeg tenkte at dette var en del av folklore, – at sjamanisme og healing var noe som foregikk i uopplyste kroker av kongeriket, og at det var i ferd med å dø ut. Som vanlig tok jeg feil. Disse fenomenene har tvert om blusset opp. I fjor fikk vi vite at stortingsrepresentant Sahera Khan hadde brukt tusenvis av kroner (-Stortingets kroner) på å ringe til spåkoner. Der mente hun at hun skulle få kvalifisert råd om både sin private og politiske framtid.

Og det stopper ikke der. Denne uken forteller helseminister Bjarne Håkon Hansen at han har ringt Snåsamannen for å få hjelp med sin sønns kolikk – og det virket – over telefonen! Norges helseminister tror på fjernhealing. At vitenskapen allerede har kunnet bevise at tro fører til en placeboeffekt som faktisk gjør at folk føler seg bedre, ser ikke ut til å interessere helseministeren.

Olav Gunnar Ballo er en vennlig mann. Han er stortingsrepresentant, men også lege. I går gikk han ut for å hjelpe helseministeren. Dette var ikke noe å hisse seg opp over, mente han. Også Ballo hadde nemlig hørt mye om alternativ medisin. Han kjente godt til at man kunne lese et bestemt bibelvers for å stoppe blødninger. Om han trodde på det? Det visste han ikke, men det var så mange som hadde fortalt om det, at han mente man måtte være åpen for at det kunne skje.

Dette er et mye brukt argument: Det er så mange som forteller om det at det må være noe i det.

Det er veldig mange av mine elever som tror på spøkelser. Sannsynliggjør det at de finnes? For noen hundre år siden fortalte mange mennesker at de hadde sett de underjordiske. Betyr det at det bor tusser og troll i skogene våre?

Hansen og Ballo er to personer jeg har hatt respekt for. Jeg kan ikke hjelpe for det, – når jeg hører at de tror på okkultisme mister jeg tilliten til dem. Ville de for eksempel kunne ta imot råd om politikk fra en spåkone? Ville det også være en grei framgangsmåte?

Vi har religionsfrihet i Norge. Folk får tro hva de vil, og det står enhver fritt å oppsøke de spåkoner og healere de måtte ønske. Det har ikke jeg noe med. Men da må jeg også få lov til å si at jeg ikke liker det. For meg er dette et pust fra fortiden, og det er et pust med skikkelig dårlig ånde. Tror man at overnaturlige krefter kan gjøre mennesker godt, er veien kort til at de kan brukes til å gjøre noen vondt også. Barn som er født på vonde dager og skal settes ut i skogen hører faktisk til i det samme bildet som fjernhealing og spådomskunst.

Har verden gått helt av hengslene?

Reklamer

En lett penn, – og en tung

Noen ganger når jeg skriver bloggposter, fyker fingrene over tastaturet. Teksten vokser fram på skjermen, og jeg føler at jeg får sagt akkurat det jeg vil. Så flikker jeg på teksten et par ganger, bytter ut ord som skurrer, forsøker å få bedre flyt, noen ordbilder som er gode – og vips så sitter det. Teksten svinger og uttrykker akkurat det jeg vil si. Jeg kjenner meg musikalsk og merker i kroppen at rytmen stemmer. På sånne dager er det moro å skrive, og jeg er glad for at jeg har en lett penn.

Andre dager har jeg også noe jeg vil si, – men det kommer ikke ut. Fingrene beveger seg langsomt over tastaturet. Tankene blir igjen i hjernen, og de vil liksom ikke legge ut på reisen ned gjennom armene og ut i fingrene. Det merkelige er at tanken, ideen er like klar som på en god skrivedag, – den vil bare ikke ut. Den vegrer seg! Den protesterer!

Det minner meg om mitt forhold til musikk. Jeg er musikalsk – langt, langt inne i hodet mitt. Hvis noen spør om jeg kan melodien på en bestemt sang, kan jeg ofte svare at det kan jeg. Jeg hører den helt tydelig inne i hodet mitt. Når jeg så skal nynne, synge eller plystre den, kommer det noe helt annet ut av munnen min enn det jeg hører i hodet, og ørene mine hører at det er feil. Det er så irriterende.

Med musikk er det dessverre alltid sånn for meg. Jeg får det nesten aldri til. Med ord går det som regel greit. Men altså ikke alltid. På sånne dager kunne jeg bare latt tastaturet ligge, og spart den gode ideen til en annen og bedre dag, – men det gjør jeg sjelden. I stedet sliter jeg meg gjennom det. Så leser jeg og korrigerer om og om og om igjen. Jeg leser høyt for Thv og ber ham om innspill. Det får jeg, og langsomt godkjenner jeg min egen tekst og publiserer den. Bra er den likevel ikke, – bare så vidt godkjent. Sånne tekster blir aldri helt bra. De er tunge, seige og uinspirerte.

Jeg holder på med en sånn tekst nå i kveld. Den skal handle om de siste dagers fokus på helseministere og annet folk som tror på alternativ medisin. Selv om jeg er veldig inspirert og irritert, blir det ingen tenning i teksten. Jeg får det rett og slett ikke til. Bare vent så skal du se.

Den gang runene var nye, mente man at runemesteren, Erilar, hadde magiske evner, og at runene var magiske. Hadde det ikke vært for at jeg akkurat forsøker å fortelle hvor leit jeg synes det er at flere og flere tror på magi, kunne jeg også trodd at mine runer var magiske, – og at det i dag dreier seg om svart magi. Runene motarbeider meg og vil ikke fange tankene mine.

Pennen er tung.

Leseprøvene nok en gang

Jeg vet ikke om du husker det, men klassen min, 53 åttendeklassinger, deltok på nasjonale prøver i lesing i september i år, og jeg lovte å komme tilbake til dette når vi hadde prøvd oss en gang til. Resultatene ved vår skole var helt greie i forhold til landsgjennomsnittet, særlig med tanke på hvor mange minoritetsspråklige elever vi har, men jeg var ikke fornøyd. Jeg var forundret over resultatet, og det var elevene også. Det vi stusset over var at så mange fikk et resultat som absolutt ikke stemte med vårt bilde av dem. En elev kunne for eksempel være verbal, ha et godt ordforråd og framstå som en god leser – og så fikk han 38 % riktige svar. Selv om 38 % ikke er verdens verste resultat, stemte det altså ikke med mitt inntrykk av eleven. Det skulle vise seg at mine antagelser var riktige.

I november fikk vi kontakt med Eva Kristin Narvhus ved Enhet for kvantitative utdanningsanalyser ved UiO. Hun skulle teste ut neste års leseprøver , og hun spurte om vi ville være forsøkskaniner. Om vi ville! Jeg hadde uansett bestemt meg for å teste elevene en gang til, – nå slapp jeg til og med å rette dem selv.

Da prøvene kom, viste det seg at det var to forskjellige hefter, A og B. Narvhus og co hadde mange oppgaver som skulle prøves ut, og da måtte de deles på to hefter. Poengsummen på de to heftene var ulik, og det var vanskegraden også. Gjennomsnittlig vanskegrad på hefte A var 66 %, og på hefte B 59 %. Prøve B var altså vanskeligst, og mange elever ble ikke ferdige med alle oppgavene. Vi må derfor forholde oss til prosentvis riktige svar på alle prøvene.

Nå har vi fått resultatene, – og de er altså oppsiktsvekkende. Klassen som helhet har gjort det betydelig bedre enn i september. Gjennomsnittseleven har skåret 9.6 prosentpoeng bedre enn på forrige prøve. Da må man også ta med i beregningen at over halvparten av elevene fikk en prøve som var vanskeligere enn den de fikk i første runde i september.

For at dere skal få se hvor stor framgang mange av elevene hadde, vil jeg vise dere hver enkelt elevs framgang. Noen er tatt ut av listen fordi de bare deltok på den ene prøven, og det er derfor 48 elever tilbake.

tabell2

Og så kommer det interessante spørsmålet: Hvorfor gikk det så mye bedre denne gangen? Hvilke faktorer var endret fra den første til den andre runden? Jeg er ikke forsker, og det er mulig jeg overser noe. Det er imidlertid fire faktorer som skiller den andre runden fra den første:

* Elevene var selv sjokkert over at de gjorde det så dårlig i første runde. De var veldig ivrige på å gjøre det bedre denne gangen.

* I andre runde kjente elevene prøveformen. De visste blant annet at de fikk en del flervalgsoppgaver, og at de ikke måtte unnlate å svare på disse, selv om de var usikre.

* Jeg hadde en skikkelig pep-talk med dem på forhånd. Pep-talken foregikk i et par runder og vekslet mellom det seriøse og det useriøse: Jeg vet dere kan bedre enn dette, la oss vise dem. Les spørsmåla grundig og svar på absolutt alle spørsmål; – og: Nå må dere pinadø skjerpe dere!

* I motsetning til i første runde, fikk elevene nå vite at de ville få en karakter på denne prøven. Karakteren vil telle som en muntlig norskkarakter.

Alle disse punktene har fellesnevneren motivasjon, – motivasjon hos elevene og motivasjon hos læreren. Jeg har snakket med noen av elevene om dette i dag, og de er helt sikre i sin sak: De har gjort det bedre denne gangen fordi de skulle få karakterer. Som grunn nummer to nevner de at de kjente prøven. Den første gangen hadde de vært veldig usikre, og mange hadde hoppet over spørsmål de ikke var trygge på. Min pep-talk med grundige instruksjoner har altså hatt effekt. Antagelig gjorde jeg en for dårlig jobb med motivasjonsfasen den første gangen.

De nasjonale prøvene er viktige. De gir et bilde av hva norske skoleelever har av kunnskaper og ferdigheter innenfor et fagområde. Jeg synes det er skremmende at det er så stor forskjell på disse to prøvene i min klasse. Det viser meg blant annet hvor stor betydning det har at elevene motiveres skikkelig på forhånd.

Norge har ikke gjort det særlig godt i diverse andre undersøkelser, PISA er en av dem. Nå spør jeg meg selv hvordan det hadde gått hvis elevene hadde kjent prøveformen på forhånd, om de hadde fått karakterer på det de presterte. Et annet spørsmål er jo hvordan andre land angriper dette. Får elevene for eksempel karakterer når de deltar i denne typen prøver? Øver de seg på lignende prøver på forhånd? Vi har ikke gjort noe av dette.

Skolen vår skal delta på PISA til våren. Det skal bli spennende å se om vi klarer å motivere elevene til å yte sitt beste, -og om de klarer å motivere seg selv. Kanskje det ville være en ide å fortelle dem noe om hva som har skjedd i min klasse.

Viktigst er det selvfølgelig å få vite at ungene mine ikke leser så dårlig som den første prøven ga inntrykk av. Det var jo nettopp det jeg trodde, og det gleder meg at jeg hadde rett. Samtidig hater jeg at de ligger ute i statistikken med tall som faktisk ikke stemmer med realitetene. Jeg gremmes!

De elevene jeg snakket med i dag ønsket seg en ny test til våren. Plutselig var dette litt moro. Det er sånn det er når man har suksess.

Og han med 38 % riktige svar på den første prøven? Han fikk 85 % i andre runde. Tenkte jeg det ikke.

En blomsterhandler på Gammel Kongevej

På stuebordet mitt står fire, lubne tulipanløker. De minner meg om ei hyggelig helg i København, og de forteller at det snart er vår. Jeg falt for dem da jeg gikk forbi en liten forretning i Gammel Kongevej nå på lørdag. Utenfor sto de fire tulipanene trengt sammen i en trang potte, og rundt om bugnet det av blomster. De fleste innehavere av slike forretninger arrangerer bomstene i zinkbaljer, på antikke havestoler og i kurver – alt etter tidens mote for denslags. Men ikke her. Her nøyde blomstene seg med bare å stå der, ganske enkelt og ujålete.

Da jeg kom inn kunne jeg se at butikken var akkurat som sist jeg var der: Like ujålete som presentasjonen av blomstene utenfor, liten og trang med disk og hyller fulle av frukt, grønnsaker og blomster. I de gamle, brune reolene står enkelte tørrvarer, buljonterninger som har gått ut på dato for lenge siden og noen poser av ubestemmelig innhold. Der det er ledig plass har innehaveren plassert glasskrukker og vaser, antagelig forsøker han å spe på inntektene med litt ekstra salg.

tulipan

Det er kaldt i butikken, det bør det være der man selger blomster og frukt, og innehaveren er godt kledd. Han humrer og ler og er utsøkt høflig mot kundene. Mens han omhyggelig pakket inn mine tulipaner, banket det på døren. En fast kunde har sitt lille rituale; han banker på døren og kommer ikke inn før han blir invitert. Sånn gjør vi det her i Danmark, sier innehaveren med et smil, og så er de to i gang. Du da, sier kunden – som er fra Polen. Og så får jeg vite at blomsterhandleren er barnefødt i Polen. Kunden har til gjengjeld en mor som er født i Litauen, og det har han fått høre hele sitt liv. Han står der godt innpakket i skjerf og frakk, og det er ingen tvil om at han har levd lenge og mye. De to eldre herrene erter hverandre, og spiller ping-pong med ord over hodet på meg, men det er ingen tvil om at det er meg de kommuniserer med. De flørter med meg ved å henvende seg til hverandre. Hele tiden gliser og ler de, mens de skotter ned på meg for å se om jeg forstår hva de sier. Og jeg forstår.

Da blomstene er pakket inn og jeg har betalt mine 20 kroner, blir jeg ønsket vel hjem til Norge og velkommen tilbake.

Gjett om jeg kommer.

Et hjem og noen penger

– hadde det bare vært så enkelt.

gjerde

De er i hvert fall ærlige, – det skal de ha

venstre

Stinn brakke

Det var det på Bibendum i Nansengate i går ettermiddag: Stinn brakke. Tjueto bloggere presset seg sammen for å se hverandre inn i øynene i stedet for inn i skjermen, som vi bruker å gjøre. Noen av bloggerne traff jeg i oktober, men denne gangen var det mange nye. Heldigvis fikk jeg pratet godt med både Amager-Marianne og Catarina. Dem hadde jeg nemlig ikke møtt før. Dessverre var det også mange av mine jeg ikke fikk pratet med. Selv om vi forsøkte å sirkulere litt, var det nesten umulig å nå over hele forsamlingen.

biben

Det ble en belivet aften med tapas og god vin. Praten og latteren rullet så det knapt var ørens lyd der inne. Vanligvis har jeg ingen problemer med å forstå dansk, men når lyden blir så overdøvende, når det blir en kakofoni av stemmer – da går jeg litt i surr.

Da vi gikk tilbake til hotellet måtte vi gå en omvei for å få luftet ut spindelvevet i hodet.

Takk for en hyggelig kveld, alle sammen. Jeg håper vi treffes igjen.