Daily Archives: 18.12.08

«Så faller friske og modne dadler over deg…»

På skolen vår er mange elever muslimer. I klassen vår er det 53 elever, av dem bekjenner i hvert fall seks seg mer eller mindre til islam. Til daglig tenker vi ikke så mye på det, men de siste årene har jeg merket at dette gir meg en del utfordringer som lærer.

De muslimske elevene tilhører ulike grupperinger, og de kommer fra vidt forskjellige kulturer og land. Det betyr både at de er mer eller mindre religiøse, og at de praktiserer religionen sin på forskjellig måte. Som lærer skal jeg ikke bare selv vise respekt for elevenes religiøse liv; jeg skal også oppdra dem til å vise respekt for seg selv og hverandre.

Det kan høres underlig ut at de skal vise respekt for seg selv, men det er faktisk et poeng. Mange av elevene kommer fra Kosovo-Albania, og de karakteriserer seg selv som muslim-light, – en karakteristikk som passer godt. Disse elevene er godt intergrert, og de har vært overrepresenterte i gruppen skoleflinke og ikke minst idrettsflinke elever. Særlig gjelder dette guttene. Selv om verken de eller familiene deres er særlig religiøse, overholder de noen religiøse regler, og de følger blant annet spisereglene. I sin iver etter å ikke skille seg ut, og et forsøk på å være som de andre elevene, hender det at de spiser svinekjøtt. De tar en ost og skinke-bagett fra kantina, eller de spiser pølser i kiosken. Etterpå hender det at de fleiper med det.

Jeg liker det dårlig. Disse elevene er veldig unge og sårbare. Hjemme har de lært at svinekjøtt er urent, og det sitter på mange måter i ryggmargen på dem. Det er ikke lett å vite hva man skal si i en sånn situasjon, men jeg har i hvert fall valgt å si noe. Kanskje er det ikke så farlig om de spiser litt skinke, men jeg velger å oppfordre dem til å tenke seg om før de bryter de religiøse reglene de er vokst opp med. Hvis de senere får et sterkere forhold til religionen, kan dette komme til å plage dem. I stedet anbefaler jeg dem å følge familiens mattradisjoner fram til de blir voksne. I mellomtiden kan de bruke tiden til å tenke over hva det er de tror på, hva det er som er viktig for dem. På den måten gjør de seg klare til å ta en veloverveid bestemmelse når de blir voksne, i stedet for tankeløst å bryte regler som kan gi dem kvaler senere i livet.

De siste årene har det kommet mange somaliere til Fredrikstad. Mange av dem har et mye mer kategorisk syn på religionens regler enn for eksempel en kurder fra Irak har, og guttene påtar seg av og til oppgaven med å kontrollere at jentene oppfører seg riktig. Jeg har flere ganger blitt fortalt, og også selv hørt, somaliske gutter irettesette sine muslimske søstre på skolen: Du er ikke en god muslim hvis du snakker for lenge med de guttene. Du er ikke en god muslim hvis du ikke dekker deg helt til.

Særlig rammer dette muslimske jenter fra en annen kultur enn de somaliske guttene. De møter en liberal måte å praktisere islam på som forskrekker dem, og da blir spørsmålene mye mer kritiske og pågående. Ei kurdisk jente fikk denne uka kritiske spørsmål til hvorfor hun ikke dekket håret sitt, og hun fikk høre at det gjør skikkelige muslimske jenter. Bestevenninnen fra Libanon går med hijab, og hun slapp fri denne gangen. Begge jentene forsøkte etter beste evne å forklare at det var flere måter å praktisere religionen, men gutten var ikke særlig lydhør.

Hvor mye skal jeg bry meg når jeg snubler opp i sånne diskusjoner? Jeg er lærer for både den kritiske gutten og den kritiserte jenta, og aller helst skal jeg utfordre begge parter til å komme med sine synspunkter. Men sannheten er jo at jeg blir ganske opprørt over det gutten sier, særlig fordi jeg ser at jenta synes det er vanskelig å måtte stå skolerett for ham. Derfor bryr jeg meg. Jeg går inn i diskusjonen på jentenes side. Samtidig minner jeg dem om at når de bor i Norge har flertallet et annet syn på religiøse spørsmål enn det de selv har; – hvis vi skal kunne leve sammen må vi har respekt for at vi praktiserer forskjellig.

I dag har vi hatt jule-quiz i klassen. Jeg hadde satt sammen oppgaver fra semesterets pensum, sang og musikk, politikk – og religion. Et par spørsmål var henter fra Bibelen, og de handler om julen. Fordi Jesu fødsel også er omtalt i Koranen, tok jeg også med et spørsmål derfra:

I sure 19 står det at da Maria fødte Jesus, falt noen frukter ned i hodet hennes så hun skulle få næring. Hvilke frukter var dette?

Noen av de muslimske elevene er godt bevandret i Koranen. De går til opplæring hver helg, og jeg var helt sikker på at dette kunne de. Jeg tok med spørsmålet nettopp for å gi dem mulighet til å kunne bidra med noe de var eksperter på. Alt for sjelden handler oppgavene på skolen om det som er kjent fra deres kultur. Da jeg hadde rettet oppgavene, så jeg til min forundring at ingen hadde svart riktig. Da jeg påpekte det, kom to av jentene opp til meg. De hadde vært på hver sin gruppe, og begge visste svaret. Selvfølgelig visste de det. Hva skjedde? spurte jeg. Den ene jenta hadde sagt på gruppa si at svaret var dadler, men da hadde en av gutten avfeid henne: Dadler er vel ingen frukt. Så tidde hun. Den andre jenta var på en faglig sterk gruppe med flere andre jenter, – men heller ikke hun hadde fått gehør for kunnskapen sin.

Jeg vet at nesten ingen andre elever, verken gutter eller jenter, ville gitt seg så fort hvis de var overbevist om at de visste svaret. Det gjør disse jentene hele tiden, de gir seg. For det første viser dette at de ikke har noen sterk autoritet i klassen. Dessuten er de beskjedne og tilbakeholdne. De snakker med lav høflig stemme, og de forlanger absolutt aldri sin rett, – og det til tross for at de ofte har rett i både det ene og det andre.

Hva kan jeg gjøre med det? Noen ganger føler jeg meg maktesløs i møte med disse elevene. Det foregår et spill mellom dem som jeg gjerne vil bryte. Jeg ser at jentene blir kuet, – ikke på en stor og voldsom måte, – men stille og rolig blir de satt på plass hele tiden. Fordi de selv ikke ber om noe, blir de også usynlige for medelever og lærere.

Hva gjør vi med det?

Ekstra hyggelig besøk på bloggen

Her om dagen satt jeg og holdt pusten mens jeg hørte på hvordan en av programlederne på NRK P2 klarte å hale i land 4 1/2 minutt improvisasjon på direktesending. Han heter visst Espen Aas, – og nå har han vært på besøk i kommentarfeltet mitt.

Hyggelig!

Jeg synes i grunnen alle jeg skriver om skulle stikke innom med kommentarer.