Jeg har sagt det før: De siste dagene før jul er veldig hyggelige. Noen elever reiser bort på ferie noen dager før tiden, og jeg tenker alltid at det er synd de går glipp av disse siste, stemningsfulle dagene. Vi kunne sikkert gjort mye mer ut av dem, men jeg får altså grønt flass bak øra av klipping og liming. Dessuten har jeg alltid litt hastverk i blodet. Men de siste to dagene lar vi det stå til.
I går hadde vi julequiz, vi spiste grøt og vi så film. Jeg tror elevene liker det, og mest av alt synes de det er deilig å slippe vanlig undervisning.
Jeg liker aller best å rusle rundt i skolebygget. Uansett hvor vi er, kan vi høre nydelig korsang. Det er elevene i tiende som øver seg til den store julekonserten. I år var det mange fine stemmer. Dette er de eldste elevene, og noen av dem presterte å flette inn litt skolearbeid når de ikke skulle stå på scenen.
Det er også mulighet for dem som har lyst til å lære seg å styre lyd og lys. Det er gjerne en fast gjeng som står for den jobben. Musikklærerne er utrolig flinke til å sørge for kontinuitet. Ettersom våre elever forsvinner etter tre år, må det stadig læres opp nye som kan gjøre en jobb.
Ikke alle synes det er like moro å delta i fellesskapet. Det kan være hyggelig å finnne seg en plass i fred og ro og bare lytte til musikken og slappe av helt for seg selv også.
I dag var det siste dag, – julekonsert og utdeling av karakterbøker. For våre elever er det helt nytt å få karakterer på denne måten, og det var nok ikke alle som var like lykkelige da de gikk hjem i dag. Men først var det konsert. Jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg blir så rørt av å høre sånne rene, pene unge stemmer. Det er noe med engasjementet, at de gidder, at de har lyst, at de følger noen tradisjoner. Det rører meg. Og da to jenter sang Gabriellas sang kom det visst en bitte liten tåre også.
Selv om jeg elsker disse dagene, betyr det ikke at det bare er idyll. På konserten i dag satt de aller fleste elevene høflig og fulgte med. Jeg velger å fokusere på dem. Men jeg jobber på en ungdomsskole, og det er alltid noen elever som ikke klarer å sitte stille, elever som småprater og må hysjes på. I dag var det til og med en som lot som om han måtte kaste opp da rektor holdt en liten tale. Noen går langt for å få oppmerksomhet i den alderen.
Mange av jentene springer rundt og gir hveransdre små julegaver den siste uka på skolen. De er bestevenninner, og gavene er et symbol på vennskapet. Gaver blir utvekslet under latter og rop. De pakker ut og viser til de andre. De får bekreftelse på at de blir sett, at de har venner. Det skal de få lov til.
Det er bare vi voksne som ser blikkene til dem som aldri får verken en bestevenninne eller en gave på skolen.
På gulvet i gangen ligger restene. Et sånt gavebånd kan symbolisere både glede og sorg, inkludering og utestenging.
Det kommer an på øynene som ser.
Livet leker 