M og C har lekt i stua i hele ettermiddag. De instruerer hverandre i en fantasifull rollelek, og det er en fryd å høre på dem. At det går an å forsvinne så totalt inn i en fantasiverden.
Så var du mamma’n, og så sov du, og så kom jeg inn til deg.
Ja, og jeg var pappa’n, og jeg var sulten.
Sånn holder de på. De fant fram en haug med uteputer som lå stablet bak et bord. Putene ble satt opp som vegger rundt et bord, og vips så hadde de et lekehus. Kjelleren var bak ørelappstolen.
Som vanlig er, utviklet leken seg og ble litt voldsom. De slengte hverandre hit og ditt, og de store putene ble svingt rundt i stor fart. Det utviklet seg til en regelrett putekrig. Jeg ba dem ta det litt med ro, men det hadde liten effekt. Plutselig slengte M en pute som sveipet med seg alt som sto på en benk.
Ooops!
Jeg sprakk! Ikke mye, ikke lenge, – men veldig høyt: NÅ ER DET NOK! NÅ TAR DERE DET MED RO!
Det var alt jeg sa; – to, små setninger og selv syntes jeg ikke det var så mye. Fra Ms perspektiv var det alt for mye. Hun begynte å gråte, og satte seg ute i gangen for seg selv, dypt fornærmet.
Jeg ba henne komme inn til oss igjen.
Nei, – jeg kommer aldri inn til deg mer. Du bare kjefter!
Det gjør jeg vel ikke. Jeg kjefter jo nesten aldri. Jeg har ikke kjefta siden i sommer.
Nei, – men nå kjefta du alt for hardt.
Men av og til må vel voksne kunne kjefte litt når barn gjør dumme ting?
Hun var villig til å gi en liten innrømmelse:
Ja, voksne kan kjefte litt, men bare litt og ikke hardt og ikke lenge. Du kjefta alt for hardt. Voksne skal bare kjefte litt hardt.
Stemmen hennes var liten og klagende og full av selvmedlidenhet.
Men litt rett har hun. Neste gang det lekes så blomsterpottene fyker, skal jeg huske å kjefte bare litt hardt, sånn som voksne skal.
Livet leker 