Vi tar hull på advent

Det fikk ikke hjelpe at det regnet grevlinger i går, – det var tid for å flette adventskrans. Sånn er det med den saken. Thv er heldigvis av samme mening som jeg, så vi la i vei ut i vår egen nærmiljøskog bevæpnet med rosesakser og vikletråd. Det er en hyggelig tradisjon, og den gir faktisk rom for litt ettertanke. Jeg har laget adventskrans på denne måten helt siden Thv og jeg begynte å kalle oss familie sånn rundt 1980, og det begynner å bli noen år. Nesten alltid har det foregått ute i den samme skogen, men noen unntak har det vært. Det året vi bodde i Finnmark hadde vi også krans, men jeg kan ikke huske hva vi laget den av. Så var det det året vi hugg ned en gigantisk edelgran som sto i hagen vår. Da brukte vi selvfølgelig den. Ett år beskar vi tujaen vår, men det ble liksom ikke helt det samme, synes jeg. Det skal lukte enebær i stua i adventstiden.

Adventskransen fungerer som et slags barometer på hvordan vi har det i familien vår. De fleste minnene er heldigvis gode, men jeg husker også det året jeg absolutt ikke hadde lyst på verken krans eller jul. Jeg sto og gråt ute i skogen, mens jeg laget det jeg det året kalte Den jævla kransen. Så ille har det aldri vært siden, heldigvis. Det beste minnet jeg har er fra 1984. Da var jeg meget, meget gravid. Marthe ble født seks dager senere. Snøen hadde lavet ned, og jeg dro ut i skogen helt alene. Jeg måtte vasse gjennom snøen, og magen var så stor at den nesten subbet i snøfonnene, men det gjorde ingen ting. Jeg var propp full av energi, og det var ikke så rart, når man tenker på at jeg hadde energien fra en spinnvill baby å spe på med. Jeg tror den julen er den deiligste jeg noen gang har opplevd.

Det ble ikke tid til å pynte noe særlig mer i går ettermiddag, for vi skulle på middag til gode venner om kvelden. Der var det til gjengjeld pyntet med både lys og julekrybbe. Det var lunt og godt. Vi fikk deilig mat og hyggelig snakk. Det ble nesten natt før vi var i seng.

Advent betyr adventkalender. Selv om ungene våre er voksne, får de fortsatt en pakkekalender hver. Det er ikke sikkert det er så viktig for dem, men for oss er det veldig viktig. De bor ikke hjemme lenger, og vi føler av og til at vi får dullet litt lite med dem. Da kan en sånn pakkekalender være en liten kjærlighetshandling. På fredag var vi ute og handlet små duppeditter av ymse slag, og i dag og i går ble alt pakket inn og forsynt med små, røde kjærlighetshjerter.

En unnskyldning for å dra til Oslo på besøk er det også. Vi kjørte av sted ganske tidlig på morgenen i dag, og Henrik møtte oss hos Marthe. Der fikk vi te og pepperkaker ved kjøkkenbordet. Henrik og Marthe fikk kalenderne sine, og vi fikk pratet litt med dem, kysset litt på dem og beroliget foreldrehjertene våre en smule. Og snart kommer de hjem til jul.

Mamma spanderte deilig suppemiddag da vi kom hjem, så vi slapp å lage middag av noe slag. Nå sitter vi her med peisbål og kveldshygge. Det har vært en veldig hektisk helg, men det føles i grunnen helt ok. Fordi det regnet så voldsomt da den ble laget, måtte kransen ligge til tørk i natt. Nå er den hengt opp på sin faste plass, og det første lyset er tent. Fram til jul vil kransen bli tent hver eneste kveld.

Endelig er det advent.

De er bare så flinke

Jeg snakker om ungene mine, – elevene altså. Dere aner ikke hvor flinke de er. Og det er ikke noe jeg sier bare fordi de er ungene mine. De er bare best!

I høst har de lært om Den industrielle revolusjon, og vi har fordypet oss i den første industrialiseringen i Fredrikstad i sagbrukstida. Så var det tid for å trekke noen linjer til nåtiden, de skal jo kunne bruke dette til noe. De færreste visste stort om industrien i Fredrikstad. Ikke kunne de navnene på noen industribedrifter, og ikke visste de hva som blir produsert på våre kanter. Det måtte vi gjøre noe med.

Jeg ga dem et oppdrag.

Først ville jeg dele dem inn i grupper. Denne oppgaven krever at klassens kompetanse blir spredt, og en gruppe med bare sjenerte, forsiktige unger ville fått problemer. De protesterte! De mente de forsto hvorfor jeg selv ville dele dem inn i grupper, men det ville ikke de. De ville sikre seg muligheten til litt sosial hygge midt oppe i jobbinga. Vi klarer å dele oss inn sånn at alle gruppene fungerer, sa de. Vis meg! sa jeg. Og det gjorde de. Det var en fryd å se hvordan øynene til de meget oppegående for rundt i rommet. De måtte sørge for at alle fikk være med og ingen ble utenfor. Hadde de ikke klart det, ville jeg fått rett i min påstand om at læreren må bestemme.

De klarte det.

Så fikk alle gruppene tildelt en industribedrift. Jeg nevner i fleng: Håndverksbakeri, industribakeri, metallindustri, kjemisk industri, produsent av gipsplater og belegningssten, matvareindustri osv osv – til sammen ti bedrifter. I en skoletime fikk de utdelt telefoner, og så måtte de selv ringe for å avtale et møte med bedriften. Dette var et stunt, for jeg hadde ikke ringt for å advare bedriftene på fohånd. Først nå i ettertid skriver jeg et takkebrev til bedriftene. Vi måtte tørrtrene på telefonsamtalene før de kastet seg ut i det. Hvordan presenterer man seg? Hva gjør man når man blir satt over fra den ene til den andre? Hvordan får man sagt hva man vil?
Det gikk aldeles utmerket, og alle gruppene klarte å få til en avtale tirsdag i denne uken. Dagen var valgt med omhu: Jeg var på seminar, og studentene skulle være barnevakter.

På bedriften skulle de undersøke det mest grunnleggende for en industribedrift: Kapital, råvarer, ansatte, produkter, maskiner, energi, transport og markeder. Men først måtte de komme seg dit. Heller ikke her fikk de hjelp av meg. De måtte selv sjekke busstider, kart og det de ellers måtte trenge. De fikk hele dagen til disposisjon, og de kunne velge om de ville fullføre jobben hjemme eller på skolen. Gjett hvor de var? Jeg håper det ble noen hyggelige formiddager rundt diverse kjøkkenbord i byen.

I går og i dag har vi hatt framføring – og for en framføring! Premissene var lagt. Hver gruppe fikk omkring 10 minutter, alle på gruppa måtte bidra, og de skulle bruke PowerPoint.

Noe av det viktigste for elevene er at evalueringskriteriene er klokkeklare. De er veldig opptatte av å få gode karakterer. Denne gangen ville jeg vurdere tre ting: Mengden og kvaliteten på informasjonen de hadde samlet, framføringen (språk og bruk av hjelpemidler) og evne og vilje til samarbeid. Det siste punktet skulle vise seg å bli Bøygen for dem. De fleste samarbeidet veldig, veldig godt, – men for noen grupper ble det en utfordring når tre er veldig gode venner og fjerdemann på gruppa faller utenfor. Det kan fort bli litt leit, og det ble det for noen. Ytterpunktet var de som helt bevisst rakte ute en hånd og gikk omveier for å hjelpe noen som ikke kunne klart dette på egen hånd.

Så var de i gang. Dere skulle vært der! Husk at dette er unger på 12 – 13 år, – de er ganske nye i verden. Selv om det var kvalitetsforskjeller på gruppene, klarte alle seg riktig bra. Absolutt ingen brukte manus. I stedet fortalte og forklarte de med stor iver, og de hadde masse å fortelle. Bare noen få hadde pugget det de skulle si, – de fleste snakket fritt og engasjert. Imponerende! Jeg har sett voksne kursledere gjøre en dårligere jobb enn dette. PowerPointene var et kapittel for seg. De fleste kunne bruke dette verkttøyet på forhånd, og på skolen hadde de bare fått en liten innføring. Det eneste de bommer på er at de pøser på for mye tekst, men det skal vi justere. Ellers er det glimrende; gode illustrasjonsfoto, punktvis tekst, utheving av punkter. Da de var ferdige hadde vi virkelig blitt kjent med en ny industribedrift.

Evalueringen var enkelt denne gangen. Jeg ga en gruppekarakter i samfunnsfag. Deretter fikk alle en individuell karakter som skulle dekke framføring og samarbeidsevne og -vilje. Jeg foreslo en karakter utfra hva jeg hadde sett, og så var ordet fritt. I de fleste gruppene var de enige med meg, men noen protesterte. De var så søte. En elev fikk en karakter under de andre på gruppa. Dette skyldtes litt lite engasjement og deltagelse i framføringen. Da protesterte en av de andre og argumenterte med at denne eleven av forskjellige grunner var litt unnskyldt. Så la jeg på en + og alle var fornøyde, ikke minst jeg som setter pris på at de viser empati, solidaritet og at de tør å protestere.

Flinke, flinke ungene mine!

Noen av bildene er tatt av elevene.

Tannpineren

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Det var noe småtteri som måtte ordnes. Jeg gleder meg ikke til å gå til folk som skal pelle på kroppen min, – det gjelder både gynekologer og tannleger, – men må man, så må man.

Og jeg måtte.

Tannlegen min er en skikkelig prylgosse. Han elsker både nytt utstyr og nye metoder. Det er jeg glad for, men smertehylene til lommeboka mi forteller at det er jeg som betaler for moroa. Egentlig er det både uforståelig og en skam at ikke tennene omfattes av den alminnelige helsetjenesten. Hvordan i hulltanna klarer folk med dårlig råd å betale sånne astronomiske regninger som den jeg fikk i dag? Tennene er da virkelig en del av kroppen, til og med den delen av kroppen som krever mest vedlikehold.

Jeg lente meg tilbake og fikk gjort det jeg skulle. Egentlig er jeg en pyse, og åpningsreplikken min er alltid: Full narkose, takk! Akkurat det får jeg ikke, men han varter alltid opp med en sprøyte eller to, – jeg regner med at jeg betaler for dem også.

Så er han i gang.

Det skulle vært skjult kamera hos tannlegen min. Det er som en sketsj, og hadde det ikke vært for at vi tross alt befinner oss på et tannlegekontor, ville det vært hylende morsomt. Mens jeg sitter med kjeftamentet fullt av sug og slanger, skravler tannlegen i vei om både dette og hint. Han er en veldig åpenhjertig fyr, og jeg vet det meste om hans privatliv. Ingen ting er unntatt offentligheten: Et dårlig forhold til sønnen, kjærlighetslivet og hans politiske ståsted. Politikerne får så hatten passer, og hans perspektiv er milevidt fra mitt. Noen ganger får jeg lyst til å røske ut alt jeg har i munnen og fortelle ham noen sannhetens ord.

Det er best å la det være. I denne situasjonen er det ikke jeg som har makta, og er jeg riktig uheldig, kan det gå med meg som det gikk med Harald Heide Steen i samme situasjon:

En parentes i verden

Nå om dagen er ikke livet mitt helt på stang. Jeg sover dårlig om nettene og noe gnager og gnager. Da var det deilig å reise på seminar et par dager, bort fra alt det hverdagslige og inn i en slags eventyrverden. Selv om jeg ikke kan fordra at folk tjuvstarter på julen, var det faktisk helt greit at de hadde pyntet på Bøkevangen. Det understreket følelsen av å ha meldt seg ut fra resten av verden. Huset er uansett et riktig julehus, og der ville man neppe reagert om man fant nisser i juli – juli-nisser.

Hjemme liker jeg ikke nips og dill, men her var det greit. Det var nisser og antikviteter i skjønn forening over alt, og det ga en lun og trivelig stemning. Da vi fikk juletallerken til middag aksepterte jeg det også. Det var som det skulle være. Jeg trengte å komme bort litt, og det gjorde jeg nå. Sånne steder er som en parentes i verden. Hver dag kommer det nye mennesker som er innom i et knapt døgn. Så reiser de videre mens huset blir liggende å vente på nye gjester.

Sengene var redd opp med kritthvitt sengetøy og røde pledd. Jeg sovnet som en sten før tolv og sov tungt helt til Thv vekket meg med en morgentelefon klokken halv åtte. Jeg følte meg uthvilt. Egentlig kunne jeg godt blitt inne i denne parentesen noen dager til: Sovet godt i et lite rødt hus helt for meg selv, spist lekker mat som andre har laget, prate med hyggelige mennesker som ikke står meg nær, men som jeg kjenner fra før – med andre ord: En problemløs tilværelse.

Men sånn er ikke livet skrudd sammen.

Parentes opphevet!

Seminar

Jeg er på seminar, – øvingslærerseminar på Bøkevangen. Vi diskuterer stundentpraksis, evalueringsmetoder og etikk. Vi planlegger videre praksisarbeid og prosjektarbeid. Det meste er nyttig, og det er trivelig og ikke minst nyttig å treffe andre øvingslærere.

Hjemme har elevene vært på bedriftsbesøk i dag, – helt alene. Jeg lurer på hvordan det har gått. Og i morgen overtar studentene hele skoledagen. Jeg krysser fingrene for at det går bra.

Det slår meg at det er unødvendig ekstravagant at vi skal overnatte her, bare 50 minutter med bil hjemmefra. Samtidig er det fint å kunne sitte i ro og fred og snakke med andre øvingslærere fra hele Østfold utover kvelden. Det er mye vi lurer på, og med felles bakgrunn kan vi gi hverandre verdifulle innspill.

Jeg har heldigvis fått en egen hytte, – stor og fin med eget bad. Jeg kan nemlig ikke fordra å dele rom med folk jeg ikke kjenner. Når vi er på tur i skog og mark, gjør det meg ingen ting. Jeg ligger gjerne i lavo eller under åpen himmel med hvem som helst. Inne på et trangt rom er det noe ganske annet. Men det slapp jeg altså. Her har jeg alt hjertet kan begjære: Seng og bad, kjøleskap og radio, sofa og trådløst nett.

Det er nesten som å være på en liten ferie sånn helt alene.

Men i morgen er det mer seminarsurr.

Eg er med, – trur eg

Om ein først skal vere medlem i ein nystarta klubb, hadde det vore best å vere medlem frå starten. Slik gjekk det ikkje. Då Uffe starta Læsehippologisk søndagsklubfor ei tid sida, skjøna eg fort at dette ikkje gjekk. Sjølv om eg aldri har lese Dorian Gray som var deira første utfordring, måtte han gli frå meg denne gongen og.

Men no er eg altså med, – trur eg.

Eg er framleis litt i tvil. Tenk om eg ikkje orkar Dante sin Guddommelege komedie? Kva om tempoet blir for høgt? Eg har trass alt anna å gjere og ikkje minst anna å lese. På den andre sida har eg lyst til å lese noko av plikt, mest som eit studium. Eg likar det. Første heimeoppgåve no er altså å lese dei sju første songane i Den Guddommelege komedie, og det innan neste sundag. At eg skal på seminar frå tysdag til onsdag, har huset fullt av småungar på onsdag kveld og skal i middagsselskap på laurdag får stå si prøve. Eg vil i det minste freiste å få det til.

Uffe har opna ein eigen nettstad for oss, og det gjev det heile eit løft. Eg har allereie meldt meg inn der, – no er det vel ingen veg tilbake? Thv vurderer å hengje seg på, men han er litt i tvil han og. Vi snakka om det i går, og begge visste at vi hadde eit eksemplar, ei pocketutgåve, av boka ein eller annan stad. Huset blei endevendt, kvar bokhylle saumfara og alle titlar lesne. Ho var borte. Så kom han på det, mannen min: Han hadde forsøkt seg på ho fleire gonger, men til slutt gav han opp og kasta heile boka i sinne. Det fekk konsekvensar, for i dag måtte eg på biblioteket.

Kvifor eg skriv på nynorsk i dag? Eg øvar meg. Den norske omsetjinga er gjort av Magnus Ulleland – til nynorsk. Sidan fleirtalet av medlemsmassa i Læsehippologisk søndagsklub tilhører den danske gren, har eg og sikra meg eit eksemplar på dansk og, eit riktig gamalt og markstukkent eitt frå 1919. Boka er omsett av ein Chr. K. F. Molbech, men det er neppe det same eksemplaret som mine danske vener sit med. Og tru det eller ei, – eg har lese den første songen både på norsk og dansk. Eg trur det blir parallellesing, og alt no har ein panter i den danske omsetjinga blitt til ei gaupe i den norske. Korleis kan det ha seg? Eg må nok innrømme at fram til no har det mest interessante vore å lese omsetjarane sine føreord, – ikkje hadde eg høyrt om versemålet terza rima. De har eg no.

Eg er med, – trur eg.

Søndagsskole

Da jeg leste dagens tekst hos dax2 , åpnet den opp for små barndomsminner og inspirerte meg til å skrive om mine egne opplevelser med søndagsskolen. Han spør om vi har gått på søndagsskole, og det har vi jo. Da jeg var liten, veldig liten, fikk jeg være med en venninne og hennes mor på søndagsskole i byens baptistkirke. Det var en spennende opplevelser. Vi satt på første rad i kirkerommet, og en hyggelig dame fortalte oss spennende og voldsomt dramatiske historier fra Bibelen. Jeg hadde mange fine bøker hjemme, men denne Bibelen kjente jeg ikke til, og det til tross for at den overgikk det meste av det jeg hadde hørt om hittil. Vi fikk høre om barn som ble lagt i kurver og sendt ut på floden. Jeg kan huske hvor redd jeg var for at kurven skulle velte, eller at barnet skulle bli spist av krokodiller. Det ga næring til fantasien i mange dager etterpå. Så var det ham som ble kastet i brønnen av sine egne brødre. Jammen var det godt at man selv var enebarn. Og så selvfølgelig denne snille Jesus, han som helbredet både den ene og den andre, og som ikke en gang døden bet på.

De spedalske var et kapittel for seg, et fryktelig kapittel. Søndagsskolelæreren fortalte med grusom realisme om råtne tær og fingre som falt av, – om utstøtelse og fortvilelse. Og tenk, det var en norsk lege som identifiserte sykdommen og startet forskningen for å få bukt med den. Men Armauer Hansen var i likhet med oss selv ikke født på Jesu tid. Da var det jammen godt at de hadde Jesus som var så snill.

Vi fikk vite at det var viktig at vi kom på søndagsskolen, og for å oppmuntre oss fikk vi stjerner i en liten bok vi skulle ha med hver gang. Når vi hadde fått et visst antall stjerner, fikk vi glansbilder i premie. Det var stor stas.

Men siden dette var i en baptistkirke, hadde de også svømmebasseng i kirken. Og jeg må innrømme at jeg ofte så vel så mye på bassenget bak flanellografen som på figurene hun flyttet rundt på den lyseblå tavlen. På begge sider av bassenget var det en trapp, og langs kantene var det flotte malerier. Vi hadde fått forklart hvordan den som skulle døpes hadde lang, hvit kjole på. Så gikk hun ned i vannet, og presten dukket henne fort under. Selv om jeg tenkte at vannet kanskje var kaldt, så ville jeg gjerne ha en sånn lang kjole. Jeg vurderte det kalde vannet og dukkingen opp mot den lange, hvite kjolen, – og kjolen vant. Jeg konkluderte med at jeg nok ville døpes i bassenget når jeg ble stor. Det hørtes så flott ut, nesten like flott som bildene av dem som ble døpt i Jordan elv. Det hadde vi jo fått se på bilder.

Jeg fikk nok ikke så mange stjerner og glansbilder, for min søndagsskolekarriere ble ganske kort. En dag sto jeg og min lille venninne ute i garderoben i kirken. Ved siden av oss sto en gammel mann og strevde med å kneppe frakken sin. Han hadde bare to fingre på hver hånd. Spedalsk! tenkte jeg. Han måtte sikkert være spedalsk, og nå hadde fingrene hans råtnet bort og falt av. Men hvorfor hadde ikke Jesus helbredet denne mannen? Det måtte være en smal sak for den karen, kort vei som det var og all ting. Vi var jo i samme hus som Jesus bodde i. Frimodig som jeg var, spurte jeg ham hvorfor han hadde så få fingre.

Det er Guds vilje, svarte han.

Så lærte jeg noe nytt, – noe min lærer i kristendomskunnskap på lærerskolen mange år senere skulle sette sterke ord på: Gud er en råtass, husker jeg han sa.

Det hadde jeg allerede forstått i garderoben på baptistkirken i Fredrikstad da jeg var fem år gammel.

Det hjelper ikke

Det har i grunnen vært en lys dag i dag. Luften har vært blå og klar, solen har skint og jeg har hatt det travelt og morsomt på jobben. Fredagen er en sånn dag hvor jeg nesten glemmer å puste. Jeg er i klasserommet i alle undervisningstimene, og etterpå er det mye som skal ordnes.

Både elever og lærere trives med fredager. Da er det snart helg, og mye å se fram til. På slutten av dagen spredde gjengen min seg utover skolen i et tynt lag. Noen hadde Mat og helse, noen arbeidet med en novelle av Anton Tschekov og resten regnet med brøk. Når tallene går på kryss og tvers, og det er helg om en halv time, – da hjelper det å legge seg på gulvet i solvarmen sammen med gode venner. Brøk eller ikke brøk, – når de ligger sånn er de bare glade jenter som smiler og ler og forer en gammel lærer med energi.

Det var lyst og fint.

Men hva hjelper det at dagen har vært full av sol og smil og lys?

Det yngste barnet mitt synes at livet er vanskelig og uhåndterlig. Når han synes det er mørkt og trist, – da klarer ikke jeg heller glede meg over lyset.

Det blir ganske mørkt.

Tenk om

Tenk om jeg hadde vært søt og beskjeden. En sånn som venter på tur og ikke avbryter andre. Tenk om jeg tenkte meg om før jeg snakket – alltid, og holdt meg litt i bakgrunnen. Tenk om jeg var forsiktig og ettertenksom, en stille og forsiktig person. Tenk om jeg var blyg og sjenert, – litt avventende og forsiktig, en sånn som ikke vil stikke seg fram.

Tenk så merkelig det hadde vært.

Nevrotisk, jeg?

Jeg vet ikke om noen er født med arbeidsdisiplin, kontrollbehov eller denslags. Jeg ville vel tro at det er noe vi tilegner oss, – eventuelt ikke tilegner oss utfra et eller annet behov. Selv er jeg ganske lat. Samtidig er jeg et pliktmenneske. Med det mener jeg at jeg ikke har lett for å nyte latskapen hvis jeg vet at det ligger en eller annen plikt og venter på meg. Da gnager denne plikten hull i hyggen, og så kan det være det samme.

For at hverdagslivet skal kunne håndteres, må vi finne strategier. Mine strategier har en tendens til å gli over i det nevrotiske, men jeg vil likevel forsvare dem. Jeg har et stort kontrollbehov, veldig stort. Noen ganger kan det nok plage andre, men mest av alt gleder det meg selv.

I dag har både elever og lærere i klassen min avspasert. For meg betyr det en kjærkommen dag til å rette tentamener. Men det er jo så mye annet som er mer fristende enn å sitte bøyd over 52 mer eller mindre velskrevne elevtekster, og jeg vet av erfaring at jeg lett kunne havne i uføret: Avislesing, blogging, lang lunsj og andre festligheter kunne godt fortrengt arbeidet som må gjøres. Og hadde jeg falt for fristelsen, så ville jeg altså vært full av selvbebreidelser og egentlig hatt lite glede av som var ment å være trivelig.

Det er da jeg henter fram min indre nevrotiker og lager en liste. Jeg organiserer sånne dager på forskjellig måte. Noen ganger bestemmer jeg meg for å jobbe med skolearbeid i 45 minutter, for så å gjøre noe hyggelig eller litt husarbeid i 45 minutter. På den måten fyller jeg dagen med både nytte og hygge, – jeg har kontroll.

I dag valgte jeg en lignende strategi. Det er begrenset hvor lenge jeg orker å sitte bøyd over tekstene, og jeg trenger pauser. Jeg bestemte meg for å gå gjennom fem og fem tentamensbesvarelser. I pausene mellom disse kunne jeg velge å gjøre to punkter på denne listen:

Tømme og sette på vaskemaskinen
Skjære opp poteter til middag
Lese Fredriksstad Blad
Lese Dagbladet
Rydde kjøkkenet
Rydde oppvaskmaskinen
Spise lunsj
Arrangere hyasinter
Rydde i magasinene mine
Lese mine faste blogger
Vanne blomster

Om du skulle synes det er nevrotisk, så har jeg altså vært nevrotisk hele mitt liv. Da jeg gikk på gymnaset og var nedlesset i lekser, valgte jeg samme strategi: Først fransklekse, så en kopp te og et kapittel i en roman; historielekser, så en kopp te og Dagsrevyen – og sånn holdt jeg på til jobben var gjort.

Det gikk aldeles utmerket i dag også. Da jeg satte meg til for å lese noen blogger, hadde jeg all verdens gode samvittighet. Jeg hadde nettopp fullført rettingen av fem besvarelser, og det var tid for en liten premie.

Mange jeg kjenner jobber hele tiden. Noen av venninnene mine setter seg ikke ned om kvelden før huset er blåst, og det betyr at noen ganger får de aldri satt seg ned. Andre utsetter og utsetter det arbeidet som må gjøres, og så blir de superstresset når det baller seg på. På lista mi står det at jeg bare unntaksvis skal gjøre noe nyttig etter klokken sju om kvelden – uansett hvordan huset ser ut. Så gjør jeg ikke det. Så blir jeg ikke så sliten. Så blir jeg kanskje ikke utbrent. Så møter jeg kanskje ingen vegg.

Det er mulig jeg er litt nevrotisk, men da er den nevrosen en nødvendighet for at jeg både skal kunne gjøre en jobb og dyrke min naturlige latskap.