Daily Archives: 21.12.08

En eske barndomsminner

nissen

Mamma er høyst oppegående og levende, men i går fant hun likevel ut at jeg skulle arve juletrepynten fra barndomshjemmet mitt. Mamma er absolutt et julemenneske, og leiligheten hennes er mange hakk mer julepyntet enn huset vårt. Det eneste hun har sluttet med er juletreet.

I dag hentet vi esken med pynt. Da jeg krøp opp i den for å se hva jeg fant, var det meste helt ordinære kuler, lys, flagg og glitter, og det var ikke det jeg lette etter. Jeg ville finne de få spesielle gjenstandene som jeg husker fra da jeg var liten. Nissen til venstre her er en av dem. Jeg vet ikke hvor gammel den er, men jeg kan ikke huske noe annet enn at den hang på juletreet hver gang jeg kom ned tidlig om morgenen på julaften og så treet for første gang.

Av en eller annen grunn var jula mye sterkere da jeg var liten enn den er nå. Hva er det for eksempel de gjør med juletrærne nå til dags? I gamle dager, i urtiden, da jeg var barn, – da luktet det grantre i hele huset. Jeg elsker den lukta, men skal jeg kjenne den nå må jeg omtrent klatre inn i treet.

Vi har alltid vært nøye med juletrærne i vår familie, og jeg kan huske at pappa noen ganger måtte returnere med det treet han kom hjem med. Det holdt rett og slett ikke mål etter mammas mening, og han måtte kjøpe nytt. Sånn er jeg også, men for å være sikker på at det skal bli bra, kjøper jeg juletreet selv. Thv forstår seg absolutt ikke på juletrær. Rekorden er det året jeg vraket en fem – seks juletreselgere. De hadde ingen ting som var bra nok for mitt krevende øye. I år var Thv med som sherpa, – og vi gikk bare gjennom en to – tre hundre trær før jeg fant det jeg skulle ha, – og det på Plantasjen av alle steder. Men perfekt er det, og da mener jeg rent objektivt sett, altså.

Se bare her.

tre

Når Marthe kommer hjem lille julaften, kommer hun helt sikkert til å spørre meg litt surt om hvorfor jeg har satt en stjerne i toppen. Det passer ikke helt med livssynet her i huset, – men stjerna skal få henge der. Det har jeg bestemt.

En av grunnene til at jula var sterkere da jeg var barn, var at foreldrene mine var flinkere til å spare på den og skape forventning enn det vi er. Kakeboksene var forseglet med limbånd helt fram til julaften. Sylte, rull og denslags kom ikke fram før på julaften. Viktigst var det at juletreet ble pyntet etter at jeg hadde lagt meg om kvelden på lille julaften. Jeg var ganske stor før jeg fikk være med på den leken. Så kom jeg ned tidlig på julaften morgen, lenge før de voksne våknet, og der sto det: Midt i den mørke stua sto juletreet og lyste og blinket – og duftet.

Jeg måtte bort for å bli kjent med pynten en gang til. Vi hadde to bamser, husker jeg. En hvit og en gul. De var litt ruglete og deilige å ta på. Nå er det bare den hvite igjen. Den merkelige kula med en lang hals forsto jeg meg aldri på, men den hørte med. Fugler hadde vi også mange av, men det er den hvite jeg husker best, og bjellen kan ennå lage en liten klingelyd.

fire

Den lille trompeten lå også i esken, men den er ødelagt i munnstykket. Ennå kan jeg kjenne følelsen av de bitte små glasskårene i munnen.

trompet

For det hendte at noe gikk i stykker. En jul var jeg hjemme alene en dag i romjula mens mamma og pappa var på jobb. Man var på jobb hele tiden den gangen, – jeg husker at mamma jobbet på julaften også. Kanskje kjedet jeg meg litt, – i hvert fall begynte jeg å pille ned noe av pynten for å leke med den. Det måtte jo skje: Jeg knuste det store, nydelige barnehodet som var laget av det tynneste glass. Riktig nok var foreldrene mine ganske strenge, men så ille kan det umulig ha vært noe annet sted enn inne i mitt hode. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var i hvert fall kreativ, det skal jeg ha. På bordet lå en pakke sigarettpapir. Husk at dette var tilbake i forrige årtusen, den gang mammaer og pappaer røkte. På rommet mitt fant jeg litt lim, og så la jeg små biter av sigarettpapir som et bakteppe inne i glasshodet og forsøkte å lime bitene på litt etter litt. Det gikk på et vis, men særlig vellykket ble det selvfølgelig ikke. Hva som senere skjedde kan jeg absolutt ikke huske. Desto morsommere var det å finne restene etter glasshodet nederst i mammas julepynt.

Jeg tror ikke jeg skal kaste det.

hode

Når tiden går, får hver ting sin verdi. Noe av det morsomste jeg fant i esken var faktisk en liten pappboks. Den har inneholdt Nidar marsipanbrød til kr 1 pr stykk. Jeg lurer på hvor den har kommet fra. Det kan ha vært fra mammas tante og onkel som drev landhandleri langs en vei langt ute på landet.

Men det var også i urtiden.

nidar