Jeg går nå her og stuller

Det er Luciadag i dag, men det har vi merket lite til. Vi fikk heldigvis en liten smak da de eldste jentene på skolen gikk runden sin i morgenmørket i går. Jeg hadde en plan om å bake lussekatter til oss og eventuelle kaffegjester i dag, men det ble med tanken. Jeg er visst litt tiltaksløs om dagen. Lufta har gått ut av ballongen min, uten at jeg har blitt noe slankere av den grunn.

Da jeg kom på jobben i går orket jeg nesten ikke åpne døra. Det ligner ikke meg. Vanligvis er jeg en propell som peser de stakkars elevene mine til vanvidd. I går sto seks undervisningstimer for meg som verdens lengste oppoverbakke. Jeg orket nesten ikke tanken. Kanskje skyldes det at jeg har kjørt Den franske revolusjon i turbofart for å bli ferdig til studentene kommer en stund etter jul. Stakkars unger, – men de klager ikke. Det er ikke alt en lærer skal fortelle elevene sine, men i går sa jeg det som det var: Jeg hadde ikke lyst til å forelese om terroren i Den franske revolusjonens siste år. Ikke en gang mordet på Marat fristet meg. Jeg kom inn i klasserommet til den første gruppa med intensjoner om å ta meg sammen og kjøre etter planen. Men så sa jeg det altså som det var: Jeg hadde ikke lyst. Heldige meg. Jeg har kreative elever.

Kan vi ikke battle i stedet da, Hege, – sa ei av jentene. Så får vi gått gjennom målarket vårt. Og det kunne vi jammen gjøre. Når vi begynner på et nytt emne, får elevene et ark med læringsmål. Denne gangen skal vi ha en skriftlig prøve, og da er elevene ekstra opptatte av dette arket. For å sjekke ut hva de kan, har vi en konkurranse som vi kaller battling. To elever, – eller lag med to elever på hvert lag, kommer fram foran klassen. Det bør nevnes at det er helt og aldeles frivillig, men det er alltid noen som vil. En elev noterer poeng og er dommer, og jeg stiller spørsmål i beste Kvitt eller dobbelt stil. De som står på scenen får vist hva de kan både for seg selv og de andre, – og resten av klassen følger med. De ivrigste tar til og med notater.

Det ble ingen forelesning, men det ble en morsom time med stort læringstrykk. Ære være alle initiativrike ungdomsskoleelever.

Om kvelden var vi bedt i middagsselskap. Det skal innrømmes at sofakroken trakk voldsomt, og jeg var nesten like lite motivert for fest om kvelden som jeg hadde for undervisning om morgenen. Jeg regner med at de fleste har det sånn i en hektisk førjulstid. Men også denne gangen snudde det til det bedre. Når festen foregår i Bydalens vakreste hus, verten har laget gløgg, pyntet huset og serverer deilig mat og drikke, – når gjestene er gamle kjente som skravler og diskuterer og tøyser, – når deilig rødvin legger bomull på hjernen, – når man får prate med en engasjert jordmor som forteller spennende ting man ikke hadde noen anelse om fra før, – da må det jo bli en hyggelig kveld, – og det ble det. Sent ble det også.

Det er godt jeg gir det meste en sjanse selv om jeg av og til mister piffen. Til tross for det dårlige utgangspunktet, ble arbeidsdagen i går over middels. Til tross for at jeg ikke trodde jeg orket å gå på fest, så ble det en veldig hyggelig kveld. Det gjelder å ikke gi opp.

Og nå går jeg her og rusler i huset mitt. Ute er det hvit snø, sola skinner inn gjennom vinduene og jeg har ingen bestemte planer. Kanskje rydder jeg litt i huset. Kanskje pakker jeg inn noen gaver. Kanskje kommer Hilde bort på en kopp te og en prat. Kanskje sender jeg Torill en sms og spør om hun har lyst til å låne et par interiørblader.

Sikkert er det at jeg skal lage en pai til middag, lese noen aviser og strikke noen pinner på strikketøyet mitt.

Det ender nok med at denne dagen også blir godt over middels.