Mørketid

Det er mørkt når jeg står opp og mørkt når jeg kommer fra jobben, – but frankly my dear – I don’t give a damn. Tvert om – jeg liker det veldig godt. Mørketida er en fast størrelse, den kommer hvert år og bringer med seg mye innehygge, peisbål og kos. Aldri får jeg gjort mer nyttig arbeid enn nettopp i mørketida, – og aldri koser jeg meg mer.

Det betyr ikke at jeg er upåvirkelig av lys. Det er det vel ingen som er. Og jeg er som et lærebokeksempel, jeg blir deprimert av for lite lys. Hvis jeg kommer inn i et rom hvor det er tussmørkt, kjenner jeg den blå følelsen rulle innover kroppen min. Jeg blir litt tungsindig. Så går jeg bort og skrur opp lyset, og tungsinnet forsvinner igjen. Verre er det ikke. Likevel har ikke det noe med mørketida å gjøre. Når det er skikkelig mørkt, føler jeg meg pakket inn i lunhet. Det er når det er verken eller, – verken lys eller mørke, at jeg blir deppa.

Mørketida derimot, den gir meg energi. Ett år for lenge siden bodde vi i Finnmark, – og da kan vi begynne å snakke mørketid. Det er svarte natta absolutt hele døgnet. Heller ikke der ble jeg deprimert. Tvert imot, – jeg nøt det. Deprimert ble jeg føst i mai. Da snakket jeg med mamma i telefonen, og hun kunne fortelle at i Fredrikstad var det stekvarmt sommervær. Hos oss i Langfjordhamn var det iskaldt, og det snødde vannrett. Men lyst var det, – nesten døgnet rundt. Hva hjalp vel det?

Jeg liker følelsen av at året runder en topp ved juletider. Men det er altså en topp, – det går oppover og oppover hele høsten, og så ruller vi over toppen. I januar kjøper jeg primulaer og forteller meg selv at det er vår, og litt etter litt blir det lysere.

Selv om jeg liker mørketida, foretrekker jeg lyset og sola og våren.

Nordlysbildene er fra Langfjordhamn, og de er tatt av Nils Larsen. Vi bodde i det lille, røde huset til venstre.