Det er mye i livet som ikke lar seg forklare. En av dem er at jeg som er mer ateist enn jeg er agnostiker likevel trives så godt i kirker. Derfor hender det at vi haiker og slenger oss med i de troendes hus. Jeg regner med at de tilgir oss. Vi føler oss i hvert fall velkomne.
Det handler om så mye: Barndomsminner, ro, ettertanke og musikk. I går var det musikken som sto i sentrum, og for en musikk! Jeg bare elsker denne konserten med de ni lesningene og all den flotte korsangen, og så sant vi kan, møter vi opp i Domkirken når denne konserten går av stabelen. Det er pompøst og voldsomt, og dette er den ene gangen i året jeg også synger skikkelig. Selv om jeg bare er på øving en gang i året, begynner det snart å bli tjue øvinger, så nå sitter det. Dette opptaket fra Westminster Abbey er småtterier mot det lydbildet vi opplevde i kirken i går. Minst hundre korsangere, – og lille jeg – laget lyd så det holdt.
Men selv om det er jul, har jeg tenkt å komme med et lite gruff i dag. I sammenhengende 24 år har jeg hatt småbarn i huset, og jeg vet alt om at små unger er urolige, har lopper i blodet og alt det der. Det skal de også få lov til å ha. Likevel er jeg av den formening at de en gang må begynne å øve seg på å sitte i ro. De må forstå at det finnes ulike arenaer, og vi kan ikke oppføre oss på samme måte på alle disse arenaene. I går var det flere barn i kirken, og det gikk helt fint, – med ett unntak. Ei lita jente på omkring fem år så ut til å være alene på konsert. Riktig nok forsto vi at hun hørte til et sted inne i benkeradene på venstre side, rett inn bak pianoet og prestene. Dit løp hun nemlig og trengte seg fram bak presten hver gang hun skulle gjøre sine foreldre en visitt. Resten av tiden sprang hun rundt i kirken, hoppet og danset, mistet ting så det laget høy lyd og hadde det i det hele tatt ganske fortreffelig.
Jeg mener slett ikke at en femåring skal sitte rolig i en klokketime, – det er nemlig så lang denne konserten var. Men skal de ikke begynne å øve seg? Da jeg hadde med mine to i fjor, var de fire og fem år gamle. De satt mellom oss og hørte på musikken. Så ble de selvfølgelig urolige, og da ga vi dem noen bøker å bla forsiktig i. Etter en stund orket de ikke mer. Under et høylydt nummer listet jeg meg ut med dem, og så gikk vi på galleriet. Der kunne de se det hele litt fra overn, og så var det mulig å sitte nær trompetister og pauker, og det ga spenning nok til det hele var over.
Jeg kommer ikke til å si at jeg mener dette fordi jeg er en gammel dame, at jeg er gammeldags eller noe sånt: Ei sunn og frisk jente på fem år bør kunne begynne å øve seg på å være deltager i det offentlige rom. For denne jenta var det absolutt fritt fram.
Om noen år sitter hun i klasserommet mitt.
Livet leker 