Det er samme prosedyre hvert eneste år: Kattene må fraktes fram og tilbake til hytta. For et styr! Vi er alltid enige om at det viktige er å plassere begge i det tomme bagasjerommet. Det er stort, og der er det luft i massevis. Et år glemte vi å legge noe tungt oppå lokket, og da slapp begge ut i bilen, – men vi har lært.
Sånn er planen, men som vanlig gikk det ikke. Da katt nr 1, – Soda Pop, var plassert i bagasjerommet, var det umulig å plassere katt nr 2, Simring, samme sted uten at katt nr 1 rømte. Så måtte katt nr 2 fraktes inne i bilen.
Det hater det begge to! Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er de redde, kanskje blir de bilsyke, – uansett så hater de det. Begge begynner øyeblikkelig å svette under potene, og de slipper pels nok til å stoppe en dobbel madrass. Og så skriker de hjerteskjærende etter hjelp.
Katt nr 1 ser vi jo ikke, men han høres desto bedre. Det er en jamring uten like. Hun som er inne i cockpit svarer så godt hun kan, mens hun vandrer hvileløst rundt inne i bilen. Best oversikt har hun naturlig nok framme. Der kan hun liksom ha litt kontroll på hvor vi kjører.
Men når hun legger seg til på dashbordet rett foran øynene på Thv blir det i meste laget. Hun blir høflig anmodet om å gå et annet sted.
Når vi nærmer oss kilen og får havet i sikte, roer hun seg litt ned. Kanskje kjenner hun seg igjen. Hun står i hvert fall på knærne mine og følger nøye med hvor vi kjører når veien svinger opp fra stranda. Han der bak vet ingen ting, så han hyler og vræler like høyt.
Marerittet varer i nøyaktig 15 minutter. Da er vi framme. Simring hopper ut av bilen og ser seg forsiktig omkring. Det var som hun trodde, ja, – vi er i Kattparadis. Soda Pop ser seg prøvende omkring før han hopper ut av bagasjerommet. Så rister han hodet kraftig for å bli kvitt turen. Hvis du ser nøye på bildet forstår du hvordan den pedofile canadiske læreren manipulert bildet av seg selv: Han bare ristet på hodet. Det hadde du ikke tenkt på!
Man kan jo spørre seg hvorfor vi utfører dette ritualet med å frakte kattene fram og tilbake til hytta hvert år, når de tydeligvis hater transporten så inderlig. De kunne godt forblitt i byen alene. Vi er der inne ofte nok til å sørge for at de får mat, – dessuten har vi snille naboer. Saken er bare den at de faktisk elsker å være her ute. De er på ferie, nemlig. Og selv om transporten er ubehagelig, så er det minst fire uker til de skal hjem igjen. Det merkelige er at de øyeblikkelig vet hvor de er. Begge løper danser i bena våre opp fjellet og opp til hytta. Så er det rett inn på kjøkkenet for å få mat og drikke. Simring blir fort ferdig, hun spiser sjelden opp, – og mere blir det på Soda Pop. Deretter kryper den feminine i flokken opp i en overkøye og sovner som en sten. Han derimot må utforske litt. Han maler og kurrer, mens han inspiserer hele kåken fra ende til annen. De første dagene er de litt engstelige når de går ut. Det er farer som lurer: Reven er på besøk nesten hver natt, og man vet aldri hvem av feriekattene som allerede er på plass. Men foran dem venter en hel måned i verdens beste jaktterreng. Her er det mus og småkryp av alle slag. Badevinduet står åpent, og man kan komme og gå som man vil. Skulle det skorte på viltet, er det døgnkontinuerlig servering på kjøkkenet.
Jeg tror det er verdt kjøreturen.
Livet leker 
Vi har to katter (og en hund) som vi hvert år også frakter med oss til og fra hytten… katten er ikke noe glad i bilturene i det hele tatt. Den tar 1.5 time hver vei. Det er hyling fra første kilometer. Hunden vår ble veldig bilsyk som liten, men har vokst det litt av seg, men liker ikke bilen likevel. Men det er jo da tross alt bedre enn å være hjemme alene.
Jeg ser du lar katten gå løs rundt i bilen når dere kjører. Kanskje de hadde likt bedre å bli fraktet i bur. det gir dem en trygghet fordi det avgrenser omådet litt. De får ikke samme følelsen av å bli flyttet på.
Dessuten er det bedre å ha dem i buret hvis det skulle gå gale angående dårlig mage/oppkast.
Og sist men ikke minst, så vil en katt på ca 5 kilo kunne omtrent kappe hode av en person hvis den kommer flygene helt bakfra og fremover under en kollisjon. For ikke å snakke om hvordan det ville gå med katten da.
Jeg synes det er en velsignelse å ha kattene med meg på hyten i ferien. Slipper å spørre naboer og familie om pass og de koser seg så veldig på hytten også. Jeg tar heller den jamringen i bilen da:)
Hvis dere kjøper bur til dyrene, så kjøp de som er i hardplast. De tåler en en del og er grei å bruke til og fra dyrlege og slikt også. La burene stå fremme og legg noen gobiter inne der, så de forbinder det med kjekke ting oså.
God sommer til deg og de søte kattene dine:)
Katta mi liker heller ikke kjøreturen noe særlig. Og seks timer er lang tid for en katt. Vi har brukt bur på den gale katta siden den ikke er rolig et sekund og dashbordet eller under bremsen er det beste stedet å være.
Tidligere når vi hadde Sofus så var gale katta i bur og Sofus lå på et sete og sov.
Men når vi har kommet opp er alt fryd og gammen. Eller katta merker at vi nærmer oss når vi er kommet til Fagernes.
Hehe genialt….jeg hadde nok godt for å bruke et program for manipulering istedet for å riste på hodet..blir svimmel…
Vi har bur, Petunia, – men det er absolutt totalt umulig å få kattene inn i det. Vi er klar over risikoen med å frakte dem i bilen, men det tar altså 15 min, – så vi tar sjansen.
Det er tydeligvis typisk kattsk å være redd for å kjøre bil.
Det er ikke noe særlig når de ikke vil inn i buret heller.Silver den ene katten vår er rimelig grei å få inn, men Todd den største, er det en kamp med hver gang. Man må være lynkjapå. Buret på høykant,(men døren rett opp), og katten baklengst inn i buret og svopp igjen med døren:)
Det blir jo sikkert til at man kjører mer forsiktig også når kattene går løs i bilen. De koser seg vel på hytten nå, tenker jeg!
Jeg har nok enda tilgode å ha en katt som liker å kjøre bil og jeg har hatt en del katter opp i gjennom årene. De jeg har nå,har kjørt bil siden de var små, men det har ikke hjulpet noe særlig heller. De vet hva de liker og ikke liker disse kattevesene…