Katzenjammer

Det er samme prosedyre hvert eneste år: Kattene må fraktes fram og tilbake til hytta. For et styr! Vi er alltid enige om at det viktige er å plassere begge i det tomme bagasjerommet. Det er stort, og der er det luft i massevis. Et år glemte vi å legge noe tungt oppå lokket, og da slapp begge ut i bilen, – men vi har lært.

Sånn er planen, men som vanlig gikk det ikke. Da katt nr 1, – Soda Pop, var plassert i bagasjerommet, var det umulig å plassere katt nr 2, Simring, samme sted uten at katt nr 1 rømte. Så måtte katt nr 2 fraktes inne i bilen.

Det hater det begge to! Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er de redde, kanskje blir de bilsyke, – uansett så hater de det. Begge begynner øyeblikkelig å svette under potene, og de slipper pels nok til å stoppe en dobbel madrass. Og så skriker de hjerteskjærende etter hjelp.

Katt nr 1 ser vi jo ikke, men han høres desto bedre. Det er en jamring uten like. Hun som er inne i cockpit svarer så godt hun kan, mens hun vandrer hvileløst rundt inne i bilen. Best oversikt har hun naturlig nok framme. Der kan hun liksom ha litt kontroll på hvor vi kjører.

Men når hun legger seg til på dashbordet rett foran øynene på Thv blir det i meste laget. Hun blir høflig anmodet om å gå et annet sted.

Når vi nærmer oss kilen og får havet i sikte, roer hun seg litt ned. Kanskje kjenner hun seg igjen. Hun står i hvert fall på knærne mine og følger nøye med hvor vi kjører når veien svinger opp fra stranda. Han der bak vet ingen ting, så han hyler og vræler like høyt.

Marerittet varer i nøyaktig 15 minutter. Da er vi framme. Simring hopper ut av bilen og ser seg forsiktig omkring. Det var som hun trodde, ja, – vi er i Kattparadis. Soda Pop ser seg prøvende omkring før han hopper ut av bagasjerommet. Så rister han hodet kraftig for å bli kvitt turen. Hvis du ser nøye på bildet forstår du hvordan den pedofile canadiske læreren manipulert bildet av seg selv: Han bare ristet på hodet. Det hadde du ikke tenkt på!

Man kan jo spørre seg hvorfor vi utfører dette ritualet med å frakte kattene fram og tilbake til hytta hvert år, når de tydeligvis hater transporten så inderlig. De kunne godt forblitt i byen alene. Vi er der inne ofte nok til å sørge for at de får mat, – dessuten har vi snille naboer. Saken er bare den at de faktisk elsker å være her ute. De er på ferie, nemlig. Og selv om transporten er ubehagelig, så er det minst fire uker til de skal hjem igjen. Det merkelige er at de øyeblikkelig vet hvor de er. Begge løper danser i bena våre opp fjellet og opp til hytta. Så er det rett inn på kjøkkenet for å få mat og drikke. Simring blir fort ferdig, hun spiser sjelden opp, – og mere blir det på Soda Pop. Deretter kryper den feminine i flokken opp i en overkøye og sovner som en sten. Han derimot må utforske litt. Han maler og kurrer, mens han inspiserer hele kåken fra ende til annen. De første dagene er de litt engstelige når de går ut. Det er farer som lurer: Reven er på besøk nesten hver natt, og man vet aldri hvem av feriekattene som allerede er på plass. Men foran dem venter en hel måned i verdens beste jaktterreng. Her er det mus og småkryp av alle slag. Badevinduet står åpent, og man kan komme og gå som man vil. Skulle det skorte på viltet, er det døgnkontinuerlig servering på kjøkkenet.

Jeg tror det er verdt kjøreturen.

Totalt talentløs

Jeg har skrevet om det mange ganger før, og jeg gjør det igjen: Jeg er totalt talentløs på å ha ferie. I dag vurderer vi å flytte ut på hytta. Men er ikke det flott da, tenker kanskje du . Og på mange måter er det flott, – på andre måter ikke. Det er flott når alle i slekta er på plass i sine sommerhus, det er sosialt, det er liv og røre, vi bader, vi padler, vi jobber og maler – da er det strålende. Det er aktivitet og det skjer noe, og sånn kommer vi helt sikkert til å få det i sommer også. Men foreløpig er det stille der ute, og i prinsippet har ikke stedet noe å by på som ikke vi allerede har her hjemme. Og sånn er det for hele familien.

Da ungene var små kunne vi ikke komme fort nok ut dit, men nå nøler vi alle sammen. Hvis Marthe har noen fridager i Oslo, så har hun alltid andre planer. Henrik har absolutt ikke lyst til å være der, og det har heller ikke mine foreldre. Da vi hadde to uker med tropevarme for en stund siden, var vi i full jobb og hadde lite der å gjøre. Ikke for det, – hadde vi virkelig vært motiverte, kunne vi kjørt fram og tilbake. Det er bare 15 minutters ekstra kjøretur. Men selv om det var 30 graders varme, hadde ingen i generasjonen over og under oss heller lyst til å bo der.

Jeg lurer på hva det kommer av. Da foreldrene mine hadde hytte der ute, bodde de der fra april til august hvis været var bra. De kunne ikke tenke seg noe bedre. Nå tilbød jeg pappa å bruke hytta litt, men han sa nei takk. De har det bedre hjemme. Kjøreturen ut til havet er så kort, at de velger å reise hjem igjen etter en badedag. Og sånn har vi det alle sammen.

Når jeg jobber lengter jeg etter å ha fri og kunne gjøre fritidsting. Problemet er bare at det går så fort over. Når jeg har fått sove til ni noen dager, sittet i en stol og lest en roman eller to midt på dagen, hatt noen lange lunsjer, – så er jeg liksom forsynt. Det er grenser for hvor lenge jeg trenger å hvile for å hente meg inn igjen. Så skal det males litt her og der, og når sant skal sies kunne jeg godt vært litt mer aktiv på den fronten. Når man eier to store trehus er man i prinsippet aldri arbeidsledig.

Her hjemme har vi fått skikk på hus og hage. Så står vi opp, leser aviser, prater litt, rydder litt, maler litt, steller litt i hagen … Og så da? Det er jo fullstendig meningsløst!!!

Det slår meg at jeg kommer til å bli en totalt talentløs pensjonist også!