Da jeg kom inn på arbeidsrommet på skolen her om dagen, så jeg noe jeg ikke har sett på lenge, lenge. I gamle dager var det vanlig å vise elevene utstoppede dyr av mange slag i undervisningen. Det gjør vi ikke så ofte i dag. Hvorfor vet jeg egenlig ikke. Selv om vi holder til i et usedvanlig moderne skolebygg, kommer vi egentlig fra en eldgammel byskole. Da vi flyttet for fem år siden, tok vi med oss mye av det gamle, og både utstoppede grevlinger og et gammel skjelett fulgte med på flyttelasset. Disse sommerfuglene er neppe fra den gang. I hvert fall ser eskene de er i ganske nye ut.
Det må da ha tatt en uhorvelig mengde tid å samle så mange sommerfugler. Når jeg tenker meg om, er det langt mellom hver gang jeg ser en sommerfugl når jeg er ute om sommeren. Og når man først ser en, så skal man altså ha en hov for hånden, – og så skal insektet fanges. Hjelpes meg!
Jeg vet ikke hvordan man avliver sånne dyr, men jeg har en erindring om at man gasser dem med ett eller annet. Uansett håper jeg det skjer før knappenålen kommer inn i bildet. Sett på nært hold er den lille nålen for en sabel å regne der den skjærer gjennom den lille sommerfuglkroppen.
Sommerfugler er flyktige dyr, og det er ikke lett å få studert dem så nøye der de flakser av sted. Fordelen med at disse var døde, var at jeg kunne se dem på nært hold og med lupe. Ikke visste jeg at sommerfugler kan ha pels, – krøllete pels til og med. Fargene er et kapittel for seg, – men de lyse og hvite var også utrolig fine. En kasse med hvite sommerfugler hadde kledd den hvite veggen i stua på hytta vår. Men så er det dette med å henge opp døde dyr som dekorasjon da.
De fire rammene inneholdt for det meste sommerfugler, møll og nattsvermere. I en av rammene var det dessuten noen biller og andre insekter. Jeg kan veldig lite om dissse insektene, og hvem som hører sammen, er i samme familie osv kan jeg ingen ting om. Men øyenstikkeren kjenner jeg når jeg ser den. Denne var nesten gigantisk når jeg fikk den på nært hold.
Det er jubileumsår for Henrik Wergeland i år. I dag, 17. juni, er det 200 år siden han ble født. Det var det første jeg kom til å tenke på da jeg så alle de vakre sommerfuglene sirlig montert i kasser med isopor. Jeg husker mange av Wergelands barnedikt, men det var selvfølgelig dette som falt ned i hodet mitt akkurat nå:
SOMMERFUGLEN
Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.
Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.
Og alle verdens mennesker
og alle konge bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene gud.
Det er en stund siden jeg har tenk på Henrik Wergeland nå. Kanskje jeg skal lage en post om ham senere i år.
Pussig hva noen brett med døde sommerfugler kan få en til å tenke på.
Livet leker 