På’n igjen

Jeg går her og forteller meg selv at jeg ikke er sliten, – men det spørs om jeg ikke lyver. Da Thv skulle hente meg i øs pøs regnvær i dag, så holdt jeg på å begynne å gråte fordi han kjørte til feil dør. Det sier det meste.

Patetisk!

Men sånn er det på slutten av året, og sånn skal det være i følge sjefen min. Er jeg ikke sliten i juni, så har jeg neppe gjort jobben min, sa han en gang. Da er det bedre å være sliten.

I går fikk vi hilse på de nye åttendeklassingene. Hele gjengen sto samlet utenfor skolen i spent forventning. Rektor seigpinte dem med både pene ord og formaninger, men det spørs hvor mye de fikk med seg. Det som interesserte dem var hvem de kom i klasse med, og hvilke lærere de skulle få. Det førstnevnte er det viktigste. Noen fikk nesten sammenbrudd da de oppdaget at de kom i en annen klasse enn bestisen. I september har de glemt hvem de egentlig var venner med på barneskolen, sa Daniel i min avgangsklasse med erfaringens tyngde.

På sidelinja satt noen av mine gamle elever og fulgte med på det som skjedde. Var vi så små? Var vi så sjenerte?

Dere var alt det, – og mye mer, sa jeg, – før jeg spurte om de var sjalu. De innrømmer det. Vi får faktisk et ganske tett bånd i løpet av tre år, og nå er det over for godt. Det er ikke lett for de eldste elevene å merke at vi plutselig vender fokuset bort fra dem og over på de nye ungene vi skal være lærere for. De blir rett og slett sjalu.

Etter velkomst og håndhilsing, fikk vi samlet 8 C på klasserommet. De tok merkelig liten plass. Det er stor forskjell på 51 åttendeklassinger og 60 tiendeklassinger, og jeg er veldig glad for at klassen er så mye mindre enn den forrige. Så vidt jeg kunne fornemme, var det god stemning i klasserommet. Ungene hadde gruppert seg sammen med gamle venner, og det så ut som om de hadde det ganske trygt. Til høsten er det vi som bestemmer hvor de skal sitte, men det pleier også å gå bra.

Mye var nytt for oss voksne også. Vi er et nytt lærerteam, men heldigvis føltes det helt greit å starte opp sammen.

Det lover godt, men jeg er ikke klar riktig ennå. Først skal jeg sove litt, lese litt, sløve litt og samle noen tusen solstråler. Om noen uker er jeg klar for å begynne å pusle litt med planer og fag, – og 18. august fyrer vi løs for fullt.

Velkommen!