Solstatistikk

Jeg skriver dagbok her på hytta. Hver dag noterer jeg hva vi har foretatt oss, og så tegner jeg soler og skyer og regnskurer. På den måten holder jeg orden på hva slags vær vi har hatt. Jeg burde også ha notert temperaturene, men det gidder jeg ikke.

I morgen reiser vi tilbake til byen. Da har vi bodd her ute i sammenhengende 36 dager. Av disse 36 dagene har 29 vært soldager. To av dem var riktig nok ganske forblåste, men sol var det.

29 soldager!!!

Men så klager vi heller ikke, da!

Man tager hva man haver

Har du lyst på noe godt?

Fylt foccaciha

1 l hvetemel + litt til utbaking
1 ss sukker
1 ts salt
3 ss olje
5 dl lunkent vann
50 gr gjær eller en pose tørrgjær

Lag en løs gjærdeig og la den heve til omtrent dobbelt størrelse.

Slå deigen sammen og hell den ut på et bakepapir i langpanna.

Så begynner moroa. Smør pesto forsiktig utover deigen. Stikk så små biter av godsaker ned i deigen: du tager hva du haver. Jeg brukte pepperonipølse, halve oliven, tomater, ost og søt paprika.

Sett deigen til heving igjen, og la den stå en halv time. Så sprinkler du olivenolje over hele deigen og drysser på litt grovt salt, – men bare litt. Hvis du tenker kalorier og planlegger å hoppe over olivenoljen, anbefaler jeg deg å lage noe annet. Det er oljen som gjør dette til foccachia.

Stek den ved 230 grader i ca 20 minutter. Deles opp og spises som den er eller serveres med salat til.

God apetitt.

Og om du trodde dette var dagens meny her i huset, så tar du feil. Vi skal hjem i morgen nemlig, så her bedrives speedmaling i dag. Middagen blir gamle og nye rester.

Siste natt med gjengen

Fortsatt er det juli måned, men bare noen dager til. Vi spør hverandre når vi skal reise hjem igjen, når sesongen er slutt. Noen har allerede reist, noen reiser i dag, noen i morgen, – og sånn tynnes det ut litt etter hvert. Vi skal reise hjem på fredag, og jeg kjenner at hodet mitt har begynt å planlegge hva som skal være med hjem, og hva som kan være her ute en stund til.

I går inviterte vi familie og venner på middag. Det har vært flere sånne samlinger i sommer, men dette ble nok den siste her i Oksrødkilen. Vi hadde planlagt mat, lammestek, og det smakte nydelig. Jeg syntes likevel det ble i varmeste laget å sitte der ute på verandaen i tropevarmen med lammestek og poteter. Riktig nok var tilbehøret en sommerlig salat, men likevel! Det ble nesten som å spise svinestek og surkål i sommervarmen.

Etter en stund oppdaget svermende insekter solseilet vårt. Heldigvis holdt de seg på oversiden, så de plaget ikke oss i første omgang. Da vi kom til desserten ble det imidlertid verre. Da begynte de vingekledte å tenke på hjemreisen, og noen hadde problemer med take off. De landet i fruktsalaten vår, og da rømte vi over på kjøkkenverandaen.

Og der satt vi til ut i de små timer. Endelig en sommernatt hvor man kan tenne stearinslys ute, lys som knapt blafrer i vinden. Det var lunt og godt, og jeg følte ikke en gang trang til en jakke.

Kameraet mitt er snart utslitt, og jeg lurer på hva jeg skal kjøpe. Speilrefleks skal få vente litt til. Jeg trenger et godt, lite kamera denne gangen også; et jeg kan ta med i bukeslomma. Jeg har flere ønsker. Det ene er en god makro. Jeg er ikke fornøyd med den jeg har. Og så lurer jeg på om det finnes kameraer med flere blitznivåer. Da jeg forsøkte å fange stemningen i natt hadde jeg to valg: Enten kjøre uten blitz og få et alt for mørkt resultat, eller bruke blitz og ødelegge hele stemningen. Disse to bildene er tatt fra samme sted med et par sekunders mellomrom. Ingen av dem er brukbare. Det må da finnes noe som heter halvblitz eller noe sånt?

Etter den søte kløe kommer den sure svie. Jeg er akkurat ferdig med oppvasken. Det var ikke småtteri som skulle gjøres rent: 44 glass, 59 bestikkdeler, 19 tallerkner av forskjellig slag. Til sammen vasket jeg 165 deler. Jeg har i grunnen filosofert og tenkt nok kloke tanker nå i ferien. Det er ikke plass til flere. Så da jeg skulle vaske opp i dag, valgte jeg heller å hengi meg til telling og oppvaskstatistikk.

Den som ler sist

Det slår ikke feil: Tidlig om våren er det alltid lam på tilbud i butikkene. Antagelig har vi en viss overproduksjon her til lands, for store kvanta blir solgt til en meget billig penge før neste slaktesesong. Hvorfor vi da importerer lam fra New Zealand er meg en gåte. Ikke er det godt heller.

Denne gangen, sånn i april en gang, kostet lammelårene kr 29 pr kilo. Det er som å få det! Digre, runde, lekre lammelår! I noen butikker lager de plakater som forteller at det bare er lov med fem lår pr kunde. Det er da jeg slår til. Jeg er ho gærne kjerringa som kommer om formiddagen og kjøper fem lammelår. Et par timer senere er jeg tilbake og kjøper fem til! Jeg merker nok at folk ser på meg. Venninnene mine rister på hodet. Men den som ler sist ler best. Jeg vet hva jeg gjør. Dette er planlegging på høyt nivå, nemlig. I kveld skal vi ha gjester, – mange gjester. Nå er to lammelår gjort klare for grillen. Hjemme i fryseren ligger det fortsatt tre. Da jeg handlet i går tok jeg en kikk i kjøttdisken: Lammelår, kr 99.

Hvem er det som ler nå?

Denne gangen var de økologiske. Man skulle jo tro at alt norsk lam var økologisk. De fødes, pupper mammaen sin, reiser til fjells og lever på fjellbeite hele sommeren, kommer ned om høsten og slaktes. Hva er uøkologisk med det? Men nå har jeg spurt. For å få jevn tilførsel, slaktes lammene litt spredt, og de som går på hjemmebeite får for. Ikke nok med det: Skal et lam kunne kalle seg økologisk, må det ha en mor som har levd økologisk, – og det handler om så mye. To faktorer er fjøs og for. Mer gidder jeg ikke å tenke på. Når det gjelder lam spiller det ingen rolle for meg. I mitt hode er norske lam fra fjellbeite det naturligste som finnes. De lever et godt liv, nesten som vilt, og har lite å klage på. At foret er i orden, kjenner vi på smaken.

Stikk innom en tur, hvis du vil ha en smak. Her er som sagt nok til alle!

Ikke barnløse

Selv om tre meldte avbud, fikk vi besøk av en. Han er ikke liten lenger, men stor gutt og ti år. S liker å rusle rundt her sammen med oss. Og så er han en ekte badeengel.

Han hadde ikke vært fem minutter på stranda før han fant noen jevnaldrende å bade sammen med. Det handler om å lage de mest spektakulære hoppa og finne de dristigste måtene å komme seg i vannet på.

Walks like a duck

Hun skulle kommet til oss i dag sammen med sine to brødre, og vi skulle fråtse i småbarn i tre dager. I stedet dro de tidligere på ferie med mammaen sin.

Et godt valg, spør du meg, – men trist for oss.

Lagrene er fulle

Jeg trenger en viss mengde solvarme før jeg er klar for vinter og inneliv. Det er ikke så store lagre som skal fylles, men et minimum må jeg ha. Det har jeg fått nå. Hvis det skulle regne i morgen, så klarer jeg meg på det jeg har fått. Heldigvis blir det ikke regn. Det er meldt mange flere dager med sol og varme, og vi tar imot det vi får.

I dag kom vi av sted tidligere enn vi pleier. Det var tid for kajakktur. Kajakken har blitt den nye folkebåten her til lands. På vei ned til stranda ligger det mange av dem, og når vi kommer ut på vannet ser vi enda fler. Det er kanskje ikke så rart. Skal man på langtur eller ut for å fiske, må man ha en båt, – men for oss er kajakken helt super. Når vi skal på holmetur, havner vi gjerne på en av knausene vi ser rett utenfor land, og da holder det lenge med en enkel farkost. Likevel vurderer vi å kjøpe en bitte liten landstedsbåt i tillegg, – men det blir ikke i år.

I dag var vi førstemann på plass på skjæret. Vi la oss til og ventet på at Thvs bror og hans familie skulle dukke opp. Det gjorde de, – men ikke alene. Det minner meg om da jeg var barn og var på de samme holmene sammen med mine foreldre. Vi havnet alltid midt oppe i en haug med hyttenaboer. I dag kom Thvs bror med familie, så kom hans gode venn med sine og til slutt vennens nabo. Vi ble tolv og en hund.

Så ligger vi der på håndklærne våre og gjør ingen ting. Vi prater og diskuterer. Noen leser avisen. En har med vafler og byr rundt, og ellers spiser vi kneipbrød med tubeost eller leverpostei i boks mens vi kompenserer for vesketapet med å drikke vann. Det er enkelt og greit.

Innimellom når vi er litt for varme, kravler vi oss ut i vannet. I dag var det så varmt både på land og i vann at vi lå i vannet ganske lenge om gangen. Vi voksne svømmer litt rundt, mens ungene leker med dykkermasker og bademadrasser. Etter hvert fikk noen også prøve å stå på vannski bak båten til M.

Selv om naturen bare smilte i dag, er dette værharde områder. Store deler av året slår havet over holmene, det blåser og er iskaldt. Likevel vokser det små planter i hver en fjellsprekk. Dyr er det også. I dag så vi både svaner og mengder av halvvoksne måkeunger. Minken så vi ikke, men den er der. Det vet vi.

Når man ligger sånn på svaberget går tiden fort. Før vi visste ordet av det var det sen ettermiddag. Turen inn gikk fort, og når vi padler kajakk er det alltid moro at det er vi som kommer først til land. De andre har sine fortøyinger å løsne, sine dregger å dra opp – og tilsvarende prosedyrer når de kommer inn. Og selv om de flotte båtene kjører mye raskere enn vi klarer, skyter våre kajakker som piler gjennom vannet, og i motsetning til båtene, kan de bare kjøres inn på stranda og trilles hjem. Vi vant i dag igjen.

På hytta gikk vi rett i utedusjen for å få skylt av saltvannet og få kjølt oss ned litt. I morgen blir vi ved teltene. Vi skal jobbe litt, og dessuten må vi samle krefter. I morgen ettermiddag venter vi nemlig barneinvasjon: Fire små nåværende og tidligere gjestebarn skal være hos oss et par dager. Da blir det i hvert fall liv i leiren.

Katter på vift

Kattene våre holder seg for det meste rundt teltene. Ingen av dem er veldig modige av natur, så for dem stemmer det at My home is my castle. Noen ganger våger de seg ut i verden et par dager, og så blir de borte. Særlig guttepus kan forsvinne av og til. Spørsmålet for oss er om og når vi skal begynne å engste oss. Kattene må gå hvor de vil for meg, men skrekken er jo at noe vondt skal tilstøte dem. Med noen vondt mener jeg ikke plutselig og uventet død. Det får så være. Jeg tenker på det som er verre: Tenk om de blir utsatt for en av disse gærningene som flyr rundt og piner katter! Tenk om de kommer seg inn et sted der de ikke skal være, og så blir de innestengte og sulter i hjel! For mange år siden mistet vi en katt. Den ble bare borte og kom aldri tilbake. Det har plaget meg å ikke vite hva som skjedde med ham.

Torsdag morgen dro vi til Sverige. Da satt begge kattene og vinket oss av sted. De hadde hele hytta for seg selv. Badevinduet er åpent, og de kan komme og gå som de vil. På kjøkkenet er det mat og drikke nok til at de kan ha fest. Sånn har vi alltid gjort det når vi skal være borte en dag eller to. Er vi lenger borte enn det, får vi noen til å stelle med dem. Denne gangen kom vi hjem etter et døgn. Ingen katter var å se. Først om kvelden begynte vi å lure på hvor de to var. Vi plystret på dem. Helt fra de var små har vi plystret på kattene våre når de har fått mat. Det er en metode som anbefales. Når de senere hører plystrelyden, klarer de ikke å la være å komme. De bare må løpe dit maten er.

Men denne gangen kom det ingen, verken Soda eller Simring. På lørdag var vi på sjøen hele dagen, og da vi kom hjem var det fortsatt ingen katter i sikte. Ennå var vi ikke engstelige, men vi begynte å undre oss litt. Det merkelige var at de var forsvunnet begge to. Kunne de ha blitt tatt av et dyr? Det kan absolutt skje her på hytta.

Tidlig på kvelden i går kom Simring ruslende som om ingen ting hadde skjedd. Hun spiste litt, og så ville hun sove i sengen vår som vanlig. Da vi sto opp til morgenen i dag, var Soda også på plass. Han lå og snorket i en stol. Det har vært veldig varmt de siste dagene. Kanskje har de to ulldottene bare ligget et sted der det er kjølig og godt. Nå er de i hvert fall hjemme, og Thv og Simring nyter avisen i fellesskap.

Hav og himmel kinn mot kinn

Sommerøya

(Inger Hagerup)

Hav og himmel kinn mot kinn.

Motortøff og sønnavind.

Måkereir og terneskrik.

Hvite hus i hver en vik.

Sjøsprøyt over glatte skjær.

Ingen lekser. Ingen klær.

Men vet du hva det beste er?

Jo, hele øya er full av

svarte,

søte,

store,

bjørnebær!

Varmt

Nå er det varmt både i været og i hjertene våre. Nesten alle barna har kommet ut hit for å treffe hverandre. De er sju jevngamle tremenninger som har lekt sammen hver eneste sommer siden de ble født. Nå treffes de bare av og til, og i går var fire av dem samlet her.

Det er utrolig varmt, og da Marthe og Henrik kom måtte vi trekke bort i skyggen under trærne. Det finnes få ting som slår det å ligge i en hengekøye når varmen dirrer i lufta, i hvert fall når man endelig får samlet hele familien.

Da kvelden kom ruslet vi opp til Kusinen for å leke med alle de andre. Vi følte oss som eldgamle damer der vi satt og så på ungene våre, dyttet borti hverandre og blunket over hvor søte de er. De er voksne nå, alle sammen, og de har begynt sine egne travle liv. Når vi for en gangs skyld ser dem sånn samlet på ett brett, blir vi nesten litt rørt.

Planen var at kjærestene også skulle være med, men denne gangen kom bare en. Hun er til gjengjeld stemplet, godkjent og innlemmet i familien. Om ikke lenge nå lager de sine egne familier. Da blir det svigerbarn, og noen kommer kanskje til å produsere nye små familiemedlemmer. Det er langt dit ennå, men at det blir sånn er vel neppe usannsynlig.

Det ble sent, egentlig alt for sent, men det gjelder å utnytte tiden. Vi grillet og spiste, drakk og pratet og så ble det diskutert. Det blir det alltid her hos oss: Selektiv abort og genetikk var temaet i går. Her gikk det unna! Men mest av alt mimret de om gamle dager, da de var små, – hva de sa, hva de gjorde. De synes det er lenge siden. Det synes ikke vi.

Da vi kom hjem var det for varmt til at Thv og jeg orket å legge oss inne. Vi redde opp på kjøkkenverandaen, og der har vi sovet godt i hele natt.