Like ved fergeleiet Sund ved Stora Lee ligger dette huset. Det ligger tett inntil veien på en liten kolle, og vi har stoppet og sett på det flere ganger de siste åra.
Tomta er ikke mye å skryte av. Huset ligger lyst og fint, men også helt fritt for innsyn. På baksiden er det myrete, og til og med nå, midt i en tørkeperiode, surklet det under bena da jeg gikk der. Ellers er det mosekledte stenknauser rundt huset, og det er lite som minner om en hage. I gamle dager var nærheten til hovedveien positiv. Nå er akkurat det litt mer tvilsomt. En liten rusletur nedenfor huset ligger Stora Lee. Det er i hvert fall et pluss. Der er det muligheter for både båtliv, bading og fiske.
Det er ikke godt å si når huset sist var bebodd, men den relativt nye peisen og kjøkkeninnredningen tyder på at det ikke er så veldig lenge siden. Blomstrete tapet, lysbryter, laserte dørkarmer – alt forteller om årene som har gått. Av en eller annen merkelig grunn har huset to inngangsdører i kortenden. Den ene leder inn til en gang som bare fører rett bort til den andre døren. Merkelig.
Inne er det to rom: Først et kjøkken og så en stue. Det er åpent opp til taket, og for noen år siden ble takbjelkene skiftet. Vinduene oppe forteller at det har vært en andre etasje her. Noen har påbegynt et restaureringsarbeide, men det er lenge siden det har vært gjort noe der nå. Døren står alltid åpen. Det er sikkert ikke dumt. Åpne dører forhindrer innbrudd, – og inne er det jo ingen ting å stjele hvis noen skulle ha sånne hensikter.
Det flotte mansartaket ser ut til å være tett. Huset har en tømmerkjerne, og tømmeret er tørt og fint. Sånn er det ofte når vi snubler over disse gamle husene. Bare tømmeret får tørke mellom slagene, tåler det utrolig mye over lang tid. Både inne og ute ligger tømmeret i flere steder.
Dette huset faller ikke ned med det første. Vi kjører forbi her et par ganger i året, og vi kommer til å følge med på hva som skjer med det.
Livet leker 